I en rett linje trenger han seg gjennom folkemengden,

snart kjenner jeg den venstre hånden hans rundt livet.

Ser jeg virkelig inn i de kornblå øynene nå,

eller er det bare noe jeg innbiller meg,

og hvorfor har jeg fått det for meg at fargen er kornblå,

når det ikke finnes blå korn?

Det er noe med øynene,

det er et drag,

et slags drag over øynene,

bedre kan jeg ikke forklare det,

men hånden er virkelig,

den er der fysisk,

uomtvistelig,

og jeg kjenner hvordan den synker inn

i det som er av magefett,

en bred hånd,

det er ikke første gang,

forrige gang sovnet han med parkasen på

sittende i en gyngestol.

Jeg spør om han vil ha telefonnummeret mitt,

og han smiler slik at hoggtennene synes på begge sider

og svarer at nei, det er ikke nødvendig,

han har meg jo nå,

har meg på kroken,

står med hånden rundt livet på meg,

hvem trenger telefoner

når man har hånden plassert

akkurat der den skal være,

og hvem bryr seg om seinere

når det er nå som gjelder,

men på et eller annet tidspunkt

må hånden slippe,

det er uunngåelig,

vi er ikke siamesiske tvillinger,

og han glir unna

inn i folkemengden,

jenta med med rødsminkede leppene

suger ham inn med blikket sitt,

og jeg har ikke telefonnummeret hans,

men jeg har lange tentakler,

betaler en stor sum for adressen hans.

Noen dager seinere får han en budbil på døra,

et stort grafisk trykk,

motivet viser to små hus

på en dyprød bakgrunn,

mer erotisk kan det vel knapt bli,

tenker jeg,

uhyre fornøyd med min egen sirenevirksomhet,

og selvsagt går han rett i garnet,

jeg vet om de beste fiskeplassene.

Hver gang han ser på det

må han tenke på meg,

enten han vil det eller ikke.

Nå får han tak i telefonnummeret mitt,

han er mindre tafatt enn jeg trodde,

og jeg lar ham være jegeren,

slik jeg har lest at menn gjerne vil,

jeg lar ham tro at han er initiativrik,

og han ringer meg nesten hver kveld,

men sier ikke noe,

han lytter og smiler,

sier han,

men etter at han har lyttet til meg,

går han ned i havneområdet

og så ligger han med en av de såkalte vennene mine,

et slags fast opplegg som de to har,

og når jeg finner ut av det,

blir jeg rasende

og skjeller ham ut

for å ha dårlig smak,

for ser du ikke at jeg er penere

enn henne,

det er jo bare sminke,

kan du ikke se forbi det,

jeg er så skuffet over deg,

det mest skuffende av alt

er din manglende sans for estetikk,

og du sier at du har lyst til å bli bedre kjent

med denne båtjenta,

jenta med de malte leppene,

men seinere ringer du meg,

igjen,

det er slutt med båtdama.

Ja vel, sier jeg da.

Ja, vel,

og du får ikke noen ny sjanse,

ikke har du direkte bedt om det heller,

men du ringte

og jeg tolker det dithen

at du angret på valget ditt,

og i flere år etterpå

er det jeg som angrer

på at jeg ikke kunne

svelge stoltheten.

Er det lov

å gå på utsiden av den etablerte forordningen,

utenfor den faste rammen,

utenfor de statlige reguleringene,

utenfor tiden,

bortenfor normene,

på et sted uten vindturbiner,

uten gravemaskiner,

uten høytspentledninger og kloakkrør,

uten regulert valuta,

uten sikkerhetssele,

uten redningsvest,

uten klokke,

uten tanke på konsekvensene,

kan vi ganske enkelt møtes?

 

Eller er det slett ikke lov å møtes,

men tabu

og til fare for samfunnet,

strengt forbudt,

med en strafferamme på ti år,

minst,

et klart brudd med takt og tone,

utenkelig,

skandaløst

og rystende,

en Pandoras eske,

så forbudt at tanken i seg selv

må låses inne

i et skap

med en nøkkel som knekker sammen

og forvitrer

av rust,

slik at skapet forblir lukket og låst,

treverket trutner,

og det som er der inne

forblir skjult.

Ikke alt er velkomment utenfor skapet,

det arrangeres ikke pride parade

for alle og enhver.

 

De fleste voldtektssaker blir henlagt,

så det må du bare vite om på forhånd,

før du blir voldtatt,

at du kan ikke regne med at vi skal prioritere det

hvis du havner såpass ute på galeien,

nei,

statsministeren har tenkt seg en tur i Operaen,

med en annen statsleder,

og da får vi det travelt,

så kan du ikke bare forsøke

å være litt mindre fristende

for karer som ikke kan styre seg,

tenk litt på skjørtelengden

og skaff deg DNA som utløser

en mindre fyldig byste,

slike digre meloner

som du insisterer på å ha

har jo ingen hensikt

norsk politi er opptatt,

vi danser ringdans rundt et signalbygg

med maskingevær over skulderen,

og det krever sin mann.

 

De fleste miljødemonstranter

blir glatt oversett,

men ikke regn med å være så heldig

hvis du forsøker å hindre utbygging i norsk natur,

nei,

da kan du regne med at vi vil prioritere det.

Statsministeren og statsledervennen hennes

får klare seg alene i Operaen,

hvis du forsøker å sabotere

en real voldtekt av norsk natur.

 

Hysj,

ikke si noe om det til Ingolf,

han er så fornøyd akkurat nå

fordi han fikk lov til å knuse noen donoregg,

fikk lov til å kaste dem rett i veggen,

det var søttende mai og julaften på én gang,

og nå ler han en trillende latter,

fylt av ren lykke,

og sammen danser vi

ringdans med maskingevær

rundt gullkalven

mens bunadskledde demonstranter

blir båret bort fra anleggsfeltet

av et politikorps som nyter

stor tillit i befolkningen,

stor tillit i befolkningen,

stor tillit i befolkningen…

Skarpt debattinnlegg om misvisende reklame for vindmølledrift i urørt norsk natur:

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/awaW67/nei-dere-laaner-ikke-naturen-vaar-dere-raserer-den

Tegning: Magdalena

Ditt snikksnakk om det grønne skiftet fikk meg til å le,

statsminister,

men jeg ler ikke nå lenger, for det var jo ikke bare intetsigende pjatt fra din side,

som jeg først trodde,

nei, bare snikksnakk kan vi ikke kalle det,

når du tillater rasering av urørt norsk natur under dekke av å være miljøvennlig, intet mindre, enda en keiserens nye klær-situasjon, når vi minst trenger det.

Det grønne skiftet, det grønne skiftet, den nye frasen på nytt og på nytt, i et uforanderlig toneleie, så distansert og kontrollert at selv Siri blir misunnelig.

Å spjåke seg ut med lånte fjær i pride parade er én ting, å være fullstendig avkledd er noe annet.

Snart kommer flere og flere greta thunberger til å rope det ut,

at du har jo ingen klær på deg,

du er helt naken,

rett og slett splitters,

og så har du jaget deg selv

ut av paradis.

Sitt stille i båten,

statsminister,

ja, fortsett med det,

du kan jo alltids håpe på tett tåke.

Blåser det opp                               

kan du klatre opp i en av de tyskeide vindturbinene,                                           

og så kan du få oppleve på nært hold

hvordan havørnen kvestes, 

vinger kuttes og dun fyker til alle kanter,            

en sterk naturopplevelse           

garantert.

Det er slikt du kan instagramme

og snikksnakke om

til følgerne dine.

En ørn er en ørn,

kvestet eller ikke,

ørnen hadde dessuten valgfrihet

til å fly utenom turbinen.

 

Sykepleieren som lyser opp ved synet av

de markerte blodårene,

ja, her er det bare å velge og vrake,

jo takk, disse årene har jeg arvet fra farmor,

hun hadde også slike,

gled deg bare,

de blir enda tydeligere med årene,

allerede er de synlige på lang avstand,

ligger som prydsøm over de smekre armene,

faller ned og blir tunge på håndens furete overflate,

den ektefølte gleden

den barnslige mestringsfølelsen

ansiktet hennes utstråler

i det hun målrettet setter støtet inn og stikker,

stikker og treffer ved første forsøk,

som en skarpskytter

slik at alt er klart,

alt er gjort ferdig,

kom, for alt er rede,

men først høyde og vekt,

for å beregne dosen,

170, 55,

den evinnelige anerkjennelsen for lav BMI,

fødsels- og personnummer,

joda, pasienten er klar og orientert og kan gjøre rede for seg,

legen nikker og noterer

for alt er såre vel

i dét kontrastvæsken pumpes inn i venen

og rett inn i hjertet.

Luftbobler fyller det første kammeret

som en biesverm,

og hjertet pumper

med en voldsom kraft,

til tross for at eieren bare ligger der,

et beundringsverdig pågangsmot,

det virker ustoppelig,

er dette den stå på-viljen

som det spørres etter i enkelte stillingsannonser?

Er det kanskje hjertet selv

som bør skrive søknaden neste gang,

for dette er friskt,

og legen smiler fornøyd,

det er ingen hull,

ikke en eneste liten glipe

i hjertet,

veggene ser ut til å være ugjennomtrengelige.

Likevel…

ingen kan nekte for det…

noen av biene har kommet seg gjennom forsvarsverket,

ut av kuben og over 

til den andre siden

av Berlinmuren

der hvor de ikke skal være,

flagrende som møll,

vimsende som sommerfugler.

Men dette er innenfor normalområdet,

konkluderer legen

med øynene stivt festet på skjermen,

han klikker seg inn på det nyeste av forskning

og gjentar på nytt, som for å overbevise seg selv,

at hjertet ikke kan lastes,

det er ingen utilsiktet åpning her.

 Til tross for at hull i hjertet

faktisk er ganske normalt og noe man egentlig må regne med

som gjennomsnittsmenneske,

så er du foruten,

det vil ikke bli sendt noen innkalling til CT,

ingen klaustrofobisk halvtime i trommelen er i vente,

det holder med den strålingen

du allerede har fått

strålingen fra det isblå blikket,

som du stadig trekkes mot,

den strålingen som har gitt deg

enten

et innbilt hull i hjertet,

eller

en helt reell vevslekkasje 

som ikke er synlig på skjermen,

selv ikke når sykepleieren pumper inn

en hel biesverm

gjennom en åre

skapt for nålestikk.

 

Blir du med (på) å ta en røyk,
vil du stå der med meg
utenfor skolen
i et lite treholt
hvor det lukter surt av gamle stumper, hvor det er lov til å ødelegge lungene sine?
Vi kan tenne hver vår sigarett
med samme fyrstikk,
og se på hverandre gjennom røyken.
Leppene dine kniper rundt den lille giftsylinderen,
du ser bra ut.
En annen gang: blir du med (på) å ikke ta en røyk?
Skal vi våge å se på hverandre gjennom klar luft?

Er det lov til å spørre
om vi kan møtes en dag
og ikke snakke om viktige ting,
ikke komme inn på det som betyr noe,
ikke nevne det vi bryr oss om,
slik at vi kan ta igjen det tapte:
den intetsigende smalltalken,
de meningsløse frasene,
de oppbrukte metaforene,
de evinnelige gjentagelsene og misforståelsene,
det trivielle tyranniet,
den kollektive kjedsomheten,
den snikende irritasjonen,
kort sagt: den uoppnåelige dødtiden
Kan vi møtes en dag
og ta den igjen?

Etter at gressklipperen

har gjort sitt

for at det skal være

mest mulig ulevelig

for insekter og piggsvin i hagen,

da må vi gå over med kantklipper,

for det skal ikke være noe igjen,

ikke en eneste

kløverblomst eller løvetann

som humlene kan surre i

kan vi tolerere,

men vi har kjøpt insekthus til dem,

et dukkehjem

for insekter,

for de kan ikke være på plenen,

nei, Gud forby,

de kunne stukket oss.

Homo sapiens har nok

med sin egen surring og brumming,

sine egne golfballer,

sine egne hull.

Homo sapiens vil ha

en strøken gressplen,

uten ugress i kantene,

som skal vises frem

til naboen,

denne naboen som ikke luker,

som lukter svette

og som lar håret gro på leggene.

Han lokker insektene tilbake

til borettslaget.

Hjelp! Er det noen her som har nummeret til styreren?

Vi kan ikke sitte og se på

at insekter gjemmer seg i ugresset.

Homo sapiens må kontrollere hver eneste løvetann,

vi må ha total kontroll over naturen

det er første bud,

vi ville aldri overlevd

om vi ikke hadde lært oss å slåss

mot miljøet

hver dag.

Moder jord er en kvinne,

vi må holde henne inne

i et dukkehjem

hvor møblenes plassering

er nøye gjennomtenkt.

Hun kan få sitte i blomsterpotter og i egnede kasser.

Vi stikker fingeren nedi og avgjør når hun skal få vann.

Moder jord er en gal kvinne,

gir vi henne for mye frihet,

vil hun sprøyte lava over oss,

men før hun kommer så langt

vil vi sprøyte insektdrepemiddel

over hele henne.