Ta av deg vottene, og kjenn på ansiktet mitt. Nå kan du kysse meg.
Jeg har sagt til deg at jeg ikke er forelsket i deg, men jeg har kommet fram til at vi likevel kan kysse, ettersom vi begge har lyst.
Ja, for jeg forstår jo at jeg får lov, ettersom du byr deg fram, men du må ikke tro at det kan bli noe mer enn dette ene kysset, eller: noe mer enn kyssing, for å være litt mindre streng på det,
for jeg er ikke forelsket i deg, så du må bare ikke ha forhåpninger, det orker jeg ikke, det blir slitsomt for meg, jeg sparer meg egentlig til jeg møter den rette,
men vi kan jo kysse ettersom vi begge står her, midt i skogen, og snøen laver ned, og ingen ser oss, og ingen har smarttelefoner, for dette er jo på nittitallet og da kunne man faktisk ha et privatliv. Du har myke lepper, akkurat som jeg trodde.
Hvor ble det av vottene dine? Tenk, jeg tror de ble nedsnødd. Kanskje møtes vi igjen i skogen? Det som skjer i skogen, har ikke egentlig skjedd. Vi har ikke egentlig kysset, og jeg er fortsatt like ren som snøen her.
motvind 