En hånd rundt livet

I en rett linje trenger han seg gjennom folkemengden,

snart kjenner jeg den venstre hånden hans rundt livet.

Ser jeg virkelig inn i de kornblå øynene nå,

eller er det bare noe jeg innbiller meg,

og hvorfor har jeg fått det for meg at fargen er kornblå,

når det ikke finnes blå korn?

Det er noe med øynene,

det er et drag,

et slags drag over øynene,

bedre kan jeg ikke forklare det,

men hånden er virkelig,

den er der fysisk,

uomtvistelig,

og jeg kjenner hvordan den synker inn

i det som er av magefett,

en bred hånd,

det er ikke første gang,

forrige gang sovnet han med parkasen på

sittende i en gyngestol.

Jeg spør om han vil ha telefonnummeret mitt,

og han smiler slik at hoggtennene synes på begge sider

og svarer at nei, det er ikke nødvendig,

han har meg jo nå,

har meg på kroken,

står med hånden rundt livet på meg,

hvem trenger telefoner

når man har hånden plassert

akkurat der den skal være,

og hvem bryr seg om seinere

når det er nå som gjelder,

men på et eller annet tidspunkt

må hånden slippe,

det er uunngåelig,

vi er ikke siamesiske tvillinger,

og han glir unna

inn i folkemengden,

jenta med med rødsminkede leppene

suger ham inn med blikket sitt,

og jeg har ikke telefonnummeret hans,

men jeg har lange tentakler,

betaler en stor sum for adressen hans.

Noen dager seinere får han en budbil på døra,

et stort grafisk trykk,

motivet viser to små hus

på en dyprød bakgrunn,

mer erotisk kan det vel knapt bli,

tenker jeg,

uhyre fornøyd med min egen sirenevirksomhet,

og selvsagt går han rett i garnet,

jeg vet om de beste fiskeplassene.

Hver gang han ser på det

må han tenke på meg,

enten han vil det eller ikke.

Nå får han tak i telefonnummeret mitt,

han er mindre tafatt enn jeg trodde,

og jeg lar ham være jegeren,

slik jeg har lest at menn gjerne vil,

jeg lar ham tro at han er initiativrik,

og han ringer meg nesten hver kveld,

men sier ikke noe,

han lytter og smiler,

sier han,

men etter at han har lyttet til meg,

går han ned i havneområdet

og så ligger han med en av de såkalte vennene mine,

et slags fast opplegg som de to har,

og når jeg finner ut av det,

blir jeg rasende

og skjeller ham ut

for å ha dårlig smak,

for ser du ikke at jeg er penere

enn henne,

det er jo bare sminke,

kan du ikke se forbi det,

jeg er så skuffet over deg,

det mest skuffende av alt

er din manglende sans for estetikk,

og du sier at du har lyst til å bli bedre kjent

med denne båtjenta,

jenta med de malte leppene,

men seinere ringer du meg,

igjen,

det er slutt med båtdama.

Ja vel, sier jeg da.

Ja, vel,

og du får ikke noen ny sjanse,

ikke har du direkte bedt om det heller,

men du ringte

og jeg tolker det dithen

at du angret på valget ditt,

og i flere år etterpå

er det jeg som angrer

på at jeg ikke kunne

svelge stoltheten.

2 thoughts on “En hånd rundt livet

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.