God sumar

tyder ikkje at sumaren skal vere god,

langt ifrå.

Eg kunne ikkje brydd meg mindre om korleis du har det i juli.

God sumar

tyder at sumaren kan bli god

om eg slepp å sjå deg.

Eg vil ikkje sjå deg før august,

eg har ingen planar om å ta kontakt,

så ikkje prøv deg,

ikkje ring meg,

ikkje send SMS,

ikkje forsøk med Messenger eller via Face.

Vi har sagt god sumar,

kan vi vere einige om det?

Eg sa det tydeleg: God sumar,

slik at du skulle skjøne at det er nok.

Det har ikkje vore så ille,

eigentleg,

men eg kjenner likevel på meg at det er nok.

Sumar er sumar,

vi må ha avstand,

ti meter er ikkje nok,

eit steinkast er ikkje nok.

Vi må ha god avstand.

Ein av oss bør reise ut av landet,

til ein stad utan mobildekning.

Helst kan du gjere det,

for eg vil vere miljøvennleg,

det er mest trendy for tida,

å tenkje på CO2 og slikt,

men landskapet kan vi rasere

med vindturbinar.

Det fine med turbinane

er lyden.

Frrrrrr

Lyden er så høg

at eg slepp å høyre deg

når du bankar på døra

på syttitalsvis

for å sjå meg midt i sumaren.

Ikkje gjer det!

Det er ikkje sumar meir

når du står der.

Ser eg deg i nærleiken

ein gong til,

må eg setje opp fleire turbinar.

Eg har sagt god sumar til deg,

og eg meinte det.

Me sjåast i august,

ikkje før.

No har eg viktigare ting å gjere,

familien,

hytta,

dei beste venene mine,

dei andre,

folk du ikkje kjenner,

slike du ikkje treng å bry deg om.

Ikkje tru at vi er nære vener,

det er ikkje slik eg ser på deg,

så god sumar, du.

Tydelegare kan ein ikkje seie det!

Det myldrar

av norsklektorar

i den staselege restauranten

på det fine hotellet.

Har dei ikkje bygd ut, då,

har dei ikkje pussa opp?

Jau, det har dei,

og fint har det blitt.

Ja, dei har visst mange konferansar her…

 

Medan dei andre vaksne er på konferanse,

og er utru med ein kollega eller ein eskorte på hotellrommet,

er norsklærarane i klasserommet,

men ikkje i dag.

I dag er det annleis,

for sjå,

berre sjå,

korleis fylkesmannen har diska opp:

På bordet

bugnar det

av overdådige rettar,

vegetarmat som gir godt samvit

i lange banar,

sushi og tang,

gresk salat med fersk fetaost,

feite oliven med kvitlauk,

eggesalat med gresslauk,

chiapudding med raud saus,

sjokolademousse i små, sjarmerande glas,

serranoskinke med asparges,

paprika og tomat,

jordbær og ostefat,

synlege bevis

på at fylkesmannen bryr seg.

 

Alle stimar rundt det store bordet,

fyllar dei varme fata,

heile tida nye fat,

det er berre å ta eit nytt,

du treng ikkje tenkje på oppvasken,

det er ikkje nokon som kan bli sure,

alt er greitt,

alt er lov.

Norsklektorane tør ikkje eingong

å sjå på kvarandre

av frykt for å bryte magien,

stirar bare rett framfor seg,

et det vedunderlege med blikket,

tek det inn,

som om det var ein smakfull, erotisk film,

ikkje porno,

fylkesmannen byr på kvalitet.

Nokre av dei yngste lektorane tek fram mobilane sine.

Så fine bilete ein kan ta av slike rettar,

ein kan leggje det ut

på Instagram,

og få eit hjarte eller ein tommel opp frå avdelingsleiaren

som veit at ho vil få ein oppkvikka norsklektor tilbake

i morgon,

men ikkje i dag.

I dag er vi her,

på hotell,

som andre vaksne,

flottar oss

heile dagen,

går ingen stadar,

blir sitjande lenge,

perplekse over nyerverva lykke

på små bord med kvit duk

i eit tjukt stoff

som osar kvalitet

med friske blomar,

kokheit kaffi,

kokheit lykke.

 

Om ein følgjer ekstra godt med,

kan ein sjå at ein av norsklektorane,

gjer som Nora i Ibsens skodespel,

ho gøymer makronar i veska,

slik at Torvald ikkje skal sjå

at ho går langt over streken,

ho er ikkje fornuftig,

ho dansar tarantella no,

ho vil ha meir,

ho vil ha noko

til seinare.

Alle norsklektorane veit

at dette er for godt til å vare,

kan ikkje vare,

er ikkje verda til ein norsklektor.

Norsklektorar kan ikkje flotte seg slik

til vanleg.

Det vanlege er å sjå dei med sveitt gulost

på heimelaga brød

med lite salt,

for helsa,

kanskje ein twist,

i høgda.

Norsklektorane kan ikkje tru det,

at dei kunne vere så heldige,

at dette kunne skje,

det vedunderlege,

den nydelege maten,

dei delikate omgjevnadene,

dei elegante servitørane som samlar inn tallerkenen din før du har ete opp,

slik at du kan ta ein ny varm tallerken

og fylle han på nytt

med eggerøre og røyka laks,

kreps og dill,

roastbiff og majones,

croissantar og olivenbrød,

karamellpudding og sjokoladefondant.

Klokka står stille,

tida stoppar opp,

ein engel går gjennom rommet.

Norsklektorane gløymer seg sjølv,

gløymer kvifor dei kom,

gløymer trauma sine,

bryr seg ikkje lenger om bøying av inkjekjønn.

Det er jo ei trøst at nesten ingen får det til,

dei andre norsklærarane har heller ikkje klart det,

det kan ein lett sjå når ein er sensor,

at dette med inkjekjønn er umogleg,

ein må vere medlem av Mensa

for å klare det.

Rart at det må vere slik,

når elevane ikkje lenger vil vere han eller ho,

dei vil vere hen,

men inkjekjønn vil dei ikkje bøye.

Forstå det,

den som kan…

Og pronomen,

nesten like vanskeleg,

han og ho og det, men ikkje den,

ikkje den som pronomen,

på nynorsk.

Når det skal vere «deira»,

skriv elevane «demmes»,

eller noko anna rart

som dei finn på i farta,

hypernynorsk.

Når det skal vere «dei»,

skriv elevane «de»,

og så vidare og så vidare.

Metaspråket,

dei grammatiske omgrepa,

er det få som kan,

Ikkje sexy nok

å leggje vekt på det,

altfor gamaldags

i ei digital tid.

Grammatikk,

kven bryr seg om det?

La heller elevane jobbe med digitale ferdigheiter.

Dei kan, til dømes, få jobbe med Imovie,

eit gratis redigeringsprogram,

Då kan vi spare pengar

og samtidig

vere på lag med framtida.

Norsklektorane sit i sjokk

rundt matbordet,

kan ikkje tru at dei kunne vere så heldige,

gløymer kvifor dei kom,

gløymer kvifor dei tok utdanninga,

gløymer at dei er førti, femti og seksti.

Sensuren går som ein draum.

Er me i tvil

så får tvilen kome den tiltalte til gode,

vi tek omsyn til at dette er sidemålet.

Alle veit at det er kjedeleg

med bøying av sterke verb,

kan ikkje vente

at nokon skal pugge

når ein kan slå opp alt der og da,

på eksamen,

men så vert det for mykje å slå opp,

kan ikkje laste elevane for det,

kan ikkje vere for strenge,

her på hotellet kan ein sleppe seg laus.

Her kan ein danse tarantella

og sende flørtande meldingar til dr. Rank,

utan at fylkesmannen seier noko på det.

Makronane ligg trygt i veska,

og Torvald er ikkje i syne.

Ingen hadde sex i gamle dager,

ikke i riktig gamle dager,

alle lå i hver sin himmelseng,

med hendene over dyna.

 

Ingen hadde sex i gamle dager,

ikke i riktig gamle dager,

steinaldermennene gjemte seg i hulene sine,

og jentene trakk seg selv etter håret.

 

Ingen spiste godteri i gamle dager,

ikke i riktig gamle dager,

ingen kunne et eneste banneord

og det fantes ikke et eneste pornoblad.

(homage til Jan Erik Vold)

 

Tenkte jeg skulle skrive et dikt,

ikke om trikkeskinner,

men om noe

som kunne gått på skinner.

Kom ikke lenger…

Skinnene holder ikke byen fast,

hendene holder ikke ryggen fast.

musculus trapezius, spina scapulae, musculus latissimus dorsi

 

En dag skriver jeg ikke dikt,

en dag går det på skinner.

Skinnene holder ikke byen fast,

byen holder skinnene fast.

musculus trapezius, spina scapulae, musculus latissimus dorsi

Du må ikke tro at jeg

vil si ja,

når jeg mener ja,

eller nei,

når jeg mener nei.

Byens lenker

binder meg fast,

så du kan aldri vite

hva jeg egentlig vil.

 

Du må ikke tro

at jeg vil le når noe er morsomt,

eller gråte når noe er trist.

Byens lenker

binder meg fast,

så du kan aldri vite

hva jeg egentlig føler.

 

Du må ikke tro

at jeg vil gå når noe er ubehagelig

eller bli når noe er fint.

Byens lenker

binder meg fast,

så du kan aldri vite

hvorfor jeg blir eller går.

 

Det skjedde brått.

Jeg lå der i hundreogtjue,

og verden lå åpen foran meg,

det vide vestfoldlandskapet

foldet seg ut

på hver side av den

rake veien.

 

Jeg må ha tråkket for hardt,

altfor hardt,

på gasspedalen

i et øyeblikks

tap av kontroll,

og dermed

var det gjort,

for plutselig lå de der,

breiet seg ut,

blokkerte veibanen,

lyste blått

og brøt stillheten

med hylende sirener,

midt i feltet,

en underarm

og en neve

hyttende ut av ruta.

Tvunget ut til siden,

ble jeg stående i grøfta.

Neste gang: Kjør rett i grøfta,

da gjør det mindre vondt.

 

Jeg tier,

biter det i meg,

bøyer hodet

og vedtar på flekken

det forenklede forelegget.

De åtte prikkene

får jeg ikke gjort noe med,

hullene i førerkortet blir stående,

og jeg blir stående

i grøfta.

Veibanen er ikke for meg,

det visste jeg vel også alltid,

fra jeg var et barn,

at livets landevei

ikke er for meg.

Noen er dømt til å bli stående

i grøfta.

Det beste er å kjøre rett ut,

uten noe som helst forsøk på å

mestre veibanen.

Da gjør det mindre vondt.

Politimannen sa det jo:

Kjør bare rett ut!

La de andre suse forbi,

kjenne på friheten,

og det boblende bruset i trafikken.

Du blir stående der,

i grøfta,

sammen med løvetannen

og en ihjelkjørt grevling.

Jeg skulle bare latt være å prøve,

da ville jeg ikke hatt åtte prikker

i førerhjertet

nå.

 

Akvarell: Magdalena

 

Inne i tunnelens mørke korket det seg til,

og etter avkjørsel 4 ble vi stående

nesten bom fast,

men ikke helt,

for en viss bevegelse var det jo,

såkalt sneglefart,

og da vi kom opp i dagen,

kunne vi på avstand se

en rekke politikjøretøyer,

menn i uniform

såkalt staute karer

med maskingevær,

og mørkkledde skarpskyttere

på takene.

Hva skjer? ropte jeg ut av vinduet,

og da fikk jeg vite at du,

statsminister,

hadde tatt med deg en statsledervenn

inn i marmorslottet.

Siden fikk jeg høre at resepsjonisten

hadde talt tohundreogførtifem

menn med maskingevær

inne i gangene.

Hvor musikalsk må man egentlig være

for at denne typen musikkopplevelse

skal være verdt prisen?

Er du klar over,

statsminister,

hvor mange tenorer som blir drept

på operascener verden over?

Kunne vi beskyttet tenorene

med tohundreogførtifem væpnede menn,

eller kan vi sette inn styrkene for å redde

hubroen eller gaupa,

når teppet har gått ned etter andre akt,

når du ikke trenger dem mer?

 

Jeg hadde egentlig glemt det,

statsminister,

men da jeg ble sittende fast i trafikken i dag,

rant det meg i hu

at jeg har en høne å plukke med deg.

Hvordan har det seg

at pengebingen på så magisk vis

kan åpne seg

når du og statsledervennene dine

trenger å bli underholdt?

Dere skulle vel aldri ha mottatt hjelp

fra vår nasjonalsjaman?

 

Og hva skal dere med

tohundreogførtifem

maskingevær?

Er det ditt alvor dette,

at dere trenger det,

eller er det en slags lek,

et rollespill

styrt av PST,

utenfor statslederkontroll?

 

Hvorfor må vi bygge ned

fjellheimen med vindmøller,

hvorfor må vi gjøre livet umulig

for hubroen og gaupa,

statsminister,

når vi har råd til å plassere

lange lenker av politimenn

rundt hele Operaen?

Og hvorfor må de stå der så statiske

mens de venter på det som ikke skal skje?

Kan de ikke bare svinge litt

på maskingeværene sine,

så kan vi utvinne kraften derfra?

 

Jeg hadde egentlig glemt det,

statsminister,

men så kom jeg på det i tunnelen,

dette med hubroen og gaupa.

Det aller verste

er dog når homo sapiens

blir sittende fast i tunnelen.

Bevaring av villmark må komme i andre rekke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verken emojier eller bokstaver kommer gjennom forsvarsverket,

dronene skytes ganske enkelt ned,

forsvinner ordløst,

rett foran ansiktet på meg,

der jeg sitter,

med en kontrollfunksjon som ikke kan kontrollere noe som helst.

Det er lite jeg får gjort fra bunkersen i Arizona

når det skal være på den måten.

Må jeg ut IRL da,

uten krigeretos,

uten de våpnene jeg kjenner?

Er det det som må til?

Skal jeg måtte risikere både liv og lemmer?

Må bakkestyrkene ta over?

Er dette en av de kampene som verken kan styres

med tastetrykk eller joystick?

Jeg er lite lysten på å ta sjansen,

for det er en kjent sak

at bakkestyrker er sårbare

de sprenges i luften av miner,

utsettes for lumske bakholdsangrep,

og lar seg overraske av skjulte fiender.

I terrenget har man ikke den fulle og hele oversikten,

man observerer ikke lenger det som skjer fra et fugleperspektiv,

men må være en kravlende mark der nede på bakken.

Ingen av ordene mine har klart å ramme byttet.

Metaforer, symboler og subtile hentydninger

har falt som stein til jorden,

har falt som fugler i et vindmøllelandskap eid av et tysk selskap.

Er det slik at ordene mine ikke blir forstått,

eller blir de kanskje forstått altfor godt?

Om feiltolkningen foregår bevisst eller ikke

får jeg kanskje aldri vite

hvis jeg ikke beveger meg ut av bunkersen.

 

Det var så enkelt å klippe gresset

da jeg satt i betonghylsteret under bakken.

Ute i det stikkende sollyset våkner jeg opp

som Gregor Samsa,

et skadedyr med sprellende bein,

bløt mage

siklende munn,

liggende på den pansrede ryggen.

Jeg er landfast

helt til en tilfeldig forbipasserende bestemmer seg for å hjelpe meg.

Så står jeg der IRL,

uten å kunne språket.

Metaforene er ikke de samme som før,

det påkrevde bevegelsesmønsteret er helt nytt,

kanskje har jeg vært i det før,

for ligger det ikke der som et fjernt minne?

Noe demrer,

men jeg får ikke ordentlig tak på det,

behersker ikke grammatikken.

Famlende tar jeg meg fram gjennom busker og kratt.

Hvor er det mennesket jeg forsøkte å treffe med pilene mine?

Er det mulig å gripe tak i denne personen IRL,

uten joystick,

uten drone,

uten skjerm.

Så ydmykende å være ny i verden

når man burde være en voksen,

det er ingenting søtt over de hakkete bevegelsene lenger.

Uttalen er gebrokken,

syntaksen skurrer,

ordvalgene tenderer mot det katastrofale,

ikke et eneste verb er bøyd riktig

og ortografien suger.

Det er pinlig å skulle uttale dette språket som jeg aldri rakk å lære meg ordentlig,

jeg er rett og slett dårlig på dette,

faglig svak,

med under middels forutsetninger.

Jeg kan bare drømme om å bli kalt for underyter.

Direkte talentløs,

hviskes det i krokene,

og noen fniser.

Kafka lar Gregor Samsa forbli innendørs når forvandlingen har skjedd.

Skadedyr trives best i låste rom

hvor de kan krabbe rundt på vegger og tak

før de til slutt blir sittende fast i sitt eget klister.

Fornærm meg ikke med en tommel opp,

tommel opp betyr tommel ned,

tommel opp betyr at samtalen er over.

Denne samtalen er død,

over,

finito,

finale.

Veien er stengt,

det er ikke engang rom for

iskald kolonnekjøring over fjellet i stummende mørke,

sluring på kløtsjen i ti kilometer i timen i stekende sol,

reinspikka kork i rushtida,

kollisjoner i tunnelen

eller sydlandsk tuting med hornet,

bare den totale stillhet,

bare et skilt i oransje

som forteller at veien er stengt

STENGT

Herfra kommer du ikke videre,

og du må ikke tro at det hjelper det aller minste

at motoren din fortsatt er i gang,

at doningen durer,

at kjøretøyet er EU-godkjent,

det ler vi av,

veien er STENGT,

så nå kan du stå der med poloen din.

At du kan være våken i førtiåtte timer

eller at du har kaffe på termosen,

har ingen verdens ting å si,

hvis veien er stengt.

 

Vegvesenet har ingen konkrete planer om å gjenåpne veibanen,

hvis det er det du håper på.

Veien er stengt,

og hvis den mot formodning skulle åpne igjen,

vil du ikke bli varslet,

du vil ikke motta noen melding om det på mobilen,

hvis det er det du tror.

Ingen kommer til å varsle,

verken i LAO eller andre steder,

for vi har slett ingen interesse

av at du skal komme deg videre,

vi har slett ikke noe ønske

om å havne front mot front

med deg.

Vi trenger ikke engang bompengene dine,

der fikk du den!

 

Tommel opp er synonymt

med FUCK OFF

har jeg latt meg fortelle av ekspertene,

de som har greie på det,

søttenåringene,

som lever med dette

hver time på dagen,

kjenner det på kroppen,

kjenner det i hjertet,

kjenner det i magen,

kjenner emojienes dypeste betydning,

kjenner tegnene som ikke er til å misforstå.

 

Tommel opp er den totale avvisning,

tommel opp er døden uten en grav å gå til,

ingen blomster å vanne,

ingen lindrende ord, ingen prest,

ingen seremonimester fra Human-Etisk forbund,

et fravær uten gjenværende spor,

den totale destruksjon.

Denne samtalen er over.

Det som skulle sies,

er sagt,

og det er ingenting mer å legge til,

ingenting mer å hente,

ingenting mer å lure på,

nådeløst ingenting,

bare det store intet,

et sort hull i mobilen,

en jettegryte man blir bedt om å holde seg unna som barn.

 

Klikk deg raskt ut hvis du får tommel opp,

stirr ikke lenge på tommelen,

du kan drukne i den,

nøkken tar deg,

og da kan det hende,

du ikke kommer tilbake.

Ikke bli værende der,

i mørket.

Hvis du MÅ fornærme meg gjennom mobilen,

så send meg heller et dickpic

som jeg kan la være å åpne.

 

 

Illustrasjon: Magdalena

 

 

 

Forsøket på å sprenge grensen har foreløpig strandet,

geriljabevegelsen ble slått tilbake

av en ugjennomtrengelig mur av

kompakt motstand,

krav om kodebrikke

krav om identifikasjonspapirer,

krav om passord med minst tre tall,

versaler og minuskler,

og spesialtegn,

minst to i tallet,

som gir myriader av mulige kombinasjoner,

alle like umulige,

og bare tre forsøk hver gang

før nettsiden sperres.

 

På nytt og på nytt å søke etter de riktige tegnene,

den rette rekkefølgen

den rette vindretningen,

den rette,

aldri å få beskjed om at passordet er godtatt,

aldri å treffe riktig sted på strengen.

enten er det for høyt,

eller så er det for lavt,

eller så er det feil streng,

feil fiolin,

feil instrument,

feil sjanger,

feil farge,

feil utgangspunkt,

feil kropp,

feil klode.

 

 

Folk ler.

Den totale ydmykelse.

En tett tornehekk av motforestillinger

og en uendelig labyrint.

Hvor mange må gå her?

Hvor mange må sulte i hjel på veien,

før én endelig kommer fram?

Hvem har kartet og hvor har det blitt av det moralske kompasset?

Gikk det ned da båten sank?

Hviler det nå på havsens bunn,

som et anker uten feste,

i brådypet hvor ingen solstråle kan komme til.

 

 

En kalddusj!

Og så igjen feberfantasier om uprofesjonelle overskridelser,

brudd på etiske retningslinjer,

brudd på gjeldende vilkår,

brudd med eget selvbilde,

brudd med gamle venner,

i det hele tatt: brudd

 

Det var for mange skjær i sjøen.

Langt bedre fluktforsøk har strandet før,

så man trenger ikke å ta det personlig

når man blir sittende på en øde øy.

Flaskeposten blir vel funnet en dag,

det er ingen grunn til panikk,

ingen grunn til å ringe redningsskøyta.

Et hvert menneske er en øy,

dette er den naturlige tilstanden.

Bare rent unntaksvis er det noen som lykkes med å sprenge grensen.

La oss applaudere disse utvalgte

her vi sitter under hvert vårt palmetre.

 

 

Illustrasjon: Magdalena