Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen hadde 28. september en kommentar på trykk i nevnte avis med overskriften «Håpløshet gagner ingen». Eilertsen demonstrerer i denne kommentaren at hun mestrer kunsten å tale med to tunger. På den ene siden heier hun på verdens mest kjente miljøaktivist, for «Greta Thunberg har jo helt rett». Samtidig insinuerer Eilertsen at det Thunberg driver med faktisk er farligere enn mangel på handling i miljøsaker. «Mangel på handling er en fare. Men opplevelsen av håpløshet er en enda større fare», påstår Eilertsen. Virkelig? Miljøproblemene kan ikke være så store da, hvis opplevd ubehag er farligere enn den faktiske tilstanden. Man kan spørre seg hvor den politiske redaktøren har vært de siste årene hvis hun anser miljøproblemene for å være såpass bagatellmessige.
Problemet med Thunbergs retorikk er, ifølge Eilertsen, at den unge miljøaktivisten skaper “håpløshet» fordi hun kommer med krasse påstander rettet mot verdens ledere: «Verdens ledere gjør ingenting, de tenker bare på økonomisk vekst. Regjeringen gjør ingenting. Politikerne gjør ingenting, og nå er det for sent». Ei ung jente må for all del ikke legge seg ut med rike, hvite menn som pusher femti, seksti, søtti og åtti. Da setter hun verden i fare. Det bestående må få bestå. Vi må ikke rokke ved maktkonstellasjonene, ikke være for skarpe når vi kritiserer makthaverne.
Påstanden om at “nå er det for seint” er stråmannsargumentasjon fra Eilertsens side. Hvis Thunberg mente at det var for seint, tror jeg ikke hun ville jobbet så hardt som hun gjør. Budskapet hennes har aldri vært at det er for seint. Jeg tror ikke at Thunbergs krasse beskyldninger mot politikere skaper en «opplevelse av håpløshet». Tvert imot er det vel en god del som tyder på at Thunbergs retorikk inspirerer og gir energi til både barn, ungdom og voksne verden over?
Trine Eilertsen presenterer flere overfladiske og ubegrunnede påstander i sin kommentar. Blant annet påstår hun at EU «er en gladsak i seg selv, når internasjonalt samarbeid for klima skal vurderes». Videre hevder hun at det bør «utløse en aldri så liten flikkflakk» at Equinor har vunnet en havvindkontrakt med Dogger Bank i Storbritannia. Det virker ikke som Eilertsen har fått med seg at vi i Norge nå opplever den største naturraseringen siden 70-tallet nettopp grunnet samarbeidet med EU. Markedsstyrt vindindustri bygges ut i verdifull villmark uten at det er foretatt alternativvurderinger. Naturmangfoldsloven brytes hver eneste dag. Er det en gladsak når rødlistede arter utryddes? Er det en gladsak at myrer dreneres slik at drivhusgasser slippes ut i atmosfæren? Skal det «utløse en aldri så liten flikkflakk» at ny industri planlegges uten at uavhengige, faglige miljøer har foretatt konsekvensutredninger?
Trine Eilertsen, jeg tror ikke Greta Thunberg trenger noen leksjon i verken miljø eller retorikk fra din kant. Når jeg ser din overfladiske tilnærming til stoffet, får jeg en «opplevelse av håpløshet». Greta Thunberg, derimot, gir meg håp.
Standardsvaret fra Aftenposten:
motvind 