Til lille Jasmin

Jeg har fått lov til å gjengi Trond Danielsens gripende brev til nydelige Jasmin, snart to år. Brevet ble først publisert av Rana No, 28. oktober.

Foto av Trond Danielsen.jpg
Jasmin sammen med mamma Salimeh Yousefzadeh og pappa Mohammad Saadouni . FOTO: Trond Danielsen

Til lille Jasmin

Lille Jasmin. Vi er så forskjellig du og jeg. Du er en liten pike på nesten to år. Jeg er en gubbe som kunne vært din bestefar. Du er så velsignet uvitende om verdens ondskap. Jeg ser den hver gang jeg åpner en avis. Men noe er likt. Vi er begge født i dette landet.

Lille Jasmin. Jeg vet at du en gang vil lure på, hvorfor dine foreldre er mindre verdt enn mine. Mine foreldre het Klara og Harry. Gode norske navn. De symboliserer tilhørighet over lang tid. Den mamma og pappa heter Salimeh og Mohammad. Lille Jasmin. Din pappa var en gang soldat. Han sloss mot det undertrykkende presteskapet som ennå styrer Iran. Han klarte ikke å tilpasse seg hva andre sa han skulle tro på, hvordan man skulle kle seg og hva var lov til å si og mene. Så en dag måtte han brenne alle broer, og flykte fra alt han hadde kjært. Lille Jasmin. Noe han måtte reise fra, men som han aldri klarte å glemme, var ungdomskjæresten sin. Hun som ble din mor. Han reiste til Tyrkia. Det samme gjorde hun. Og de ble gift der. Men måtte reise tilbake til sine respektive hjem etterpå. Papirer å ordne skjønner du.

Lille Jasmin. Da din mamma kom hjem, så ble hun arrestert. Du skjønner det, at i Iran er det ikke lov å være glad i en som ikke klarer å følge urimelige lover. Den dag i dag klarer hun ikke å fortelle hva som skjedde i fengselet. Og kanskje klarer hun det aldri. Det er mye vondt som kan skje når mennesker ikke har en verdi. Særlig hvis man er kvinne.Lille Jasmin. Hun klarte virkelig å flykte. Og så kom hun hit til det trygge Norge. Her kunne hun leve sammen med mannen sin, og du ble skapt av den kjærligheten de har for hverandre. For slik er det Jasmin. Av kjærlighet ble du skapt. Og i kjærlighet skal du vokse opp.

Lille Jasmin. Så skjer det som er umulig å forklare. I alle fall for meg, for jeg forstår det ikke. Mammaen din fikk beskjed om at hun ikke kan bo her. At pappaen din er norsk statsborger, at du er det samme, og at dine foreldre har vært gift i 8 år, ja det er ikke nok. At Norge bryter menneskerettskommisjonen, er heller ikke grunn nok. Eller at barnekonvensjonen brytes med å ta mammaen din fra deg.

Lille Jasmin. Da jeg vokste opp, så var ikke Norge slik. Jeg vokste opp i et konservativt hjem. Men det var Erling Nordviks konservatisme. Jo Benkow og Rolf Presthus sin konservatisme. Og den var annerledes, fordi den sa at penger er viktig, men mennesker er viktigere. Denne konservatismen finnes ikke lengre.

Lille Jasmin. I mitt barndomshjem hadde vi mer enn de fleste. Men ikke så mye som alle har nå. Men allikevel har vi mindre å gi nå en da. Jeg kan ikke forklare deg hvorfor, fordi jeg skjønner det ikke. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, at jo mer man har, jo mindre har man å gi. Både av penger og hjerterom.

Lille Jasmin. Jeg vet ikke om du får lov til å beholde mammaen din. Men jeg lover å prøve å hjelpe slik at du får beholde henne. Grunnen til det, er jeg klarer ikke å snu meg bort. Jeg vil kunne se deg i øynene å si at jeg prøvde det jeg kunne. Og kanskje viktigst. Fordi det er det rette å gjøre.

Lille Jasmin. Din mamma prøver å verne deg. Hun prøver å skjule sine tårer og sin angst. Hun vet hvordan det er å leve med redselen for at politiet en natt står på døra. Hun opplevde det i Iran, og hun opplever det her i Norge. Men enn så liten du er, så ser du. Og jeg tror du skjønner litt. Ikke hvorfor, men du skjønner at mamma er lei seg og redd.

Lille Jasmin. Din mamma koster ikke Norge noen. Alt hun trenger for å leve, får hun fra det som pappaen din tjener i jobben sin. Hun har ikke lov til å jobbe. Ikke at det ikke er bruk for henne. Siden hun har en bachelor i regnskap, er det nok mange steder hun kunne jobbet. Allikevel er hun ikke verdifull nok til å kunne bo her nord.

Lille Jasmin. Jeg tror ikke på noen guddom. Men jeg tror på menneskers godhet. Jeg tror at det er lov å ombestemme seg, når man skjønner at man tar feil. Jeg tror at vår trygghet er så stor, at den kan deles også med mammaen din. Det tror jeg, fordi jeg må tro det. En dag blir du voksen, og da vil du skjønne disse ordene. Da vil historiens dom vise hva som var rett. Jeg håper at din mor da kan tenke tilbake på denne dagen som en vond drøm.

Lille Jasmin. De kaller det snillisme. Hvordan kan egentlig det å være snill, bli brukt som et skjellsord? Hvorfor kan man være villig til å kjøpe noen velgere, når prisen man betaler er sin menneskelighet? Men politikere er ikke vonde. De har bare ikke sett din mammas tårer. De har ikke gjennomlevd hennes angst. De vet ikke engang at
hun er. De vet bare tallene.

Lille Jasmin. Jeg håper du en dag tilgir oss vår uvitenhet. Vår grådighet og kalde hjerter. Vår historieløshet om den dagen også vi trengte hjelp. Og mammaen din ber ikke engang om hjelp. Hun ber bare om å få lov å bli. Være trygg. Få lov til å tenke seg en fremtid. Selv finner jeg mening i Arnulf Øverland sine ord «Tilgi dem ikke. De
vet hva de gjør»

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.