Tekst: Laila Haukeland
Ei helsing til Frøya sine vindkraftmotstandere, og takk for gjestfriheten me møtte der på landsmøtet. Folk mot folk. Makt og avmakt.
Eg er vindkraftmotstander fordi det ryster meg innvendig å sjå hvor liten egenverdi naturen, og det biologiske mangfoldet har, i forhold til denne industriutbyggingen. Mange steder i landet kjempes det nå mot å få vindkraftindustri i nærnaturen. Dette foregår i distriktene, ikke i byene. Også min kommune Masfjorden, som innehar noen av de siste uberørte naturområda i Hordaland, er ramma.
I helga deltok eg derfor på landsmøtet til den nye landsdekkende organisasjonen Motvind Norge. Møtet ble holdt på Frøya i Trøndelag, hvor lokalsamfunnet har satt vindkraft på dagsordenen. Der pågår utbygging på Frøya i Nessadalen og det er nettopp mitt møte med Nessadalen jeg vil fortelle om. Møte med politi, makt og avmakt, folk mot folk.
Eg er sjukepleier, eg, og det må eg kunne seie med stolthet. Det innebærer også at eg har ei hjelpeplikt 24/7 året rundt, enten eg er på jobb eller privat i ein akuttsituasjon der liv og helse trues. Då er politibetjenten ein av mine nærmeste kollegaer i førstelinjetjeneste. Møtet med Nessedalen var derfor spesielt for meg. Hadde det skjedd noko der, så måtte eg trådd til i samarbeid med politi, slik plikta mi er.
Det var heilt surrealistisk for meg å sjå kva som skjer på Frøya no. Hender virkelig dette, i Norge? For det eg ser, ser eg på eit mellommenneskelig plan. Me er vande med å ha tillit til politiet. Den tilliten var fullstendig borte, i Nessadalen. Eg tenker om det som folk mot folk, makt og avmakt. Heilt i starten av engasjementer mitt la eg merke til Frøya si Facebook-gruppe og uten tvil har dei stått i bresjen for landsomfattende motstand. For det er eg takknemlig. Men tidlig der såg eg noko som fekk meg til å tenke.
Når bestemødre setter seg ut på tuer og knauser i naturen, strikker og GRÅTER, då er det på tide å lytte. Bestemødre gråter normalt ikkje åpenlyst, men på Frøya skjedde det for åpent kamera. Ja, så lytt da! For det skjer meir i denne vindkraft-saka som kan ha ødeleggende ringvirkninger i samfunnet vårt. Makt og avmakt. Brudd av tillit. Folk mot folk. Sår som vil henge igjen i generasjoner. Splid i bygdesamfunn. Forakt for overmakta. Sinne. Frykt.
Kva samfunn vil me egentlig ha? Er det virkelig slik at vindkraftindustrien trumfer alt, legger øde både natur og folkets tillit? Er det verdt det? Er det verdig Norge? Vil det kunne tenkes å ha innvirkning på at folk ikkje bryr seg lenger om hjelpeplikta, for då må ein stå sammen med politiet? De to unge menn som i Nessadalen hadde på seg sin uniform var på oppdrag. Nokon har sendt dei på oppdrag med ein klar instruks. Det var ikkje lett å forstå den instruksen, ein måtte berre observere kva som gjekk føre seg. Filming av folk med mobil, så eg er nok sikkert festa til film eg og der. Kva er hensikten med den filminga, mon tru…. Kartlegge motstandere? Vise makta? Valget kunne vært så enkelt som å sitte i bilen for politiet, være til stede, men valget blei oppsøkende mot folk. Hvorfor?
Eg tenker som så at første gang ein slik instruks må følges, så vil det nok skape litt ubehag innvendig. For det som skjer er faktisk å gå etter folk i eit naturområde, der det er lagt til rette for hotdog-lunsj. I eit område uten sperrebånd eller annen synlig avsperring av området, kun nokon koordinatorer på eit oppslag som eg forstår lite av. Etter fleire ganger ein må utføre ein slik instruks, vil eg trur det skjer ei tilvenning innvendig i sjølv den mest garva omgjengelige politimann. Det såg me… når hotdogen blir tatt ut av handa på folk, då går ein for langt. Kor går egentlig grensa når ein går for langt i det Norge me trudde me hadde? Eg ønsker for alle, eg, at ein skal gå heim fra arbeid og tenke i dag gjorde eg ein bra jobb. Det der var ingen bra dag.
Eg har lovd meg sjølv heilt fra start at om eg taper ein kamp på utsida, skal eg i alle fall ikkje tape kampen på innsida i meg sjølv. Derfor gav eg ein klem til eine politimannen, kanskje dagen på jobb blei litt bedre? Ikkje veit eg, men for meg var det ingen god dag. Eg er mot vindkrafta, ikkje mot mennesker. Møtet med Nessadalen og politi var surrealistisk og heilt på tvers av min tillit til politiet. Er det dette me har i vente, me som føler oss trua av vindkraftsindustrien sitt inntog.
Det som var verst å sjå, var at bestemødrene ikkje gråt lenger. Dei var sinte, bitre og i avmakt. Angrep er beste forsvar, seiest det. Og ja, der var mellommenneskelige forsvarsangrep som skjedde der i Nessadalen, både frå politi og folket. Det skjer i Norge, og det er ikkje verdig landet. Når bestemødre gråter, er det på tide å lytte. Det er naturen dei feller tårer for. Bestemødrene i Nessadalen skjulte tårene sine bak sinne og avmakt. Det var vondt å sjå. Skulle så gjerne gitt kvar ein av dei bestemødrene ein klem, men det blir vanskelig på avstand. I alle fall vil eg takke så mykje for ein enorm gjestfrihet, godt fagseminar, god mat og underholdning. Frøya, dåke er eit godt folk, tvers igjennom. Takk.
motvind 