Tekst: Helga Gilbert og Kattugla
Jeg er ei gammel ugle. Heldigvis bor jeg i gammelskog i innlandet. Lever i fred med menneskene her. Sender dem bare sangen min i seine kveldstimer.
Men nå har rykter spredd seg. Innover skogene og fjellene. Vi er mange nå – ugler og andre fugler, ja, til og med småfuglene – som bruser redd med fjærene.
Hittil har vi nok opplevd at menn med store, stygge maskiner kommer og meier ned hjemtraktene våre. Reirplasser og matlagre, ja, til tider også reir med egg og fugleunger blir rasert. Hjemløse flykter vi.
Nå forteller ryktene om en mye større fare. Om mennesker med digre maskiner, røyk og smell som ikke bare meier ned skogen. De legger alt øde. De etterlater seg milevis med stein og grus. Alle flykter der de farer fram. Ikke bare vi fugler, men også mus, lemen, harer, rev, rådyr, hjort og rein. Alt som kan krype og gå. Alle, alle vil bort, bort! Men hvor skal vi dra? Hvor finner vi nye hjem og fred? Et nytt rykte suser også gjennom skogen til gammelfurua hvor jeg bor: I ødemarka disse menneskene skaper, reiser de nye skoger som dreper fugler og insekter. Høy trær med vinger som snurrer i vinden og som skader og dreper alt som flyr.
Det får selv ei gammel ugle som meg til å skjelve og hutre av frykt.
Men jeg har også hørt om en hubro-unge fra Frøya. Skadet og hjemløs. Likevel prøver han tappert å ta til motmæle mot disse menneskene som vil ødelegge oss og våre hjemtrakter. Lille Bubo Bubo tenner en gnist av håp i meg.
Han har også vekket til live et minne fra yngre år. Da hørte jeg mennesker med skrekk fortelle om noe de kalte film. Fuglene, sa de. Fortalte om store fugleflokker som angrep og jaget menneskene. Er det slike midler vi må ty til, Bubo Bubo?
Hilsen Kattugla
(Nedtegnet av min menneskevenn Helga Gilberg)
motvind 