Et knust hubroreir

gjør ikke inntrykk

på alle og enhver

Jeg vil snakke om

det du bryr deg om

det som får hjertet ditt til å pumpe

hardere og raskere:

pungen din

ikke testiklene

nei, noe du bryr deg om

pengene dine, gryna, stålet, kontantene, lappene

alt dette som nå forsvinner ut av riket

sammen med en prinsesse som forlengst er kveilet sammen og målbundet

i det nattsvarte dypets undervannskabler

Det er ikke første gang.

Hun venner seg til det igjen.

 

 

Vi er midt i november, og handelsstanden insisterer på at julen står for døren. Den norske fjøsnissen er for lengst byttet ut med amerikanske Santa, som flyr over nattehimmelen på en slede trukket av reinsdyr, kledd fra topp til tå i Coca Colas farger. Tilfeldig er det naturligvis ikke, for at Coca Cola Company liker å assosiere seg med nettopp julehøytiden, er en kjent sak. At brusgiganten gir økonomisk støtte til en aktør som aktivt promoterer vindkraft på land, er det nok færre som vet. Er Coca Cola tjent med å sponse ZERO, nå som det blir mer og mer synlig hva vindindustrien gjør med Santas winter wonderland?

Noe av det som gjør vindkraftsaken til en skandale, er at Norges vassdrags- og energidirektorat ikke har sørget for grundige konsekvensutredninger i forkant av konsesjonstildelinger. Man har rett og slett unnlatt å undersøke hvor store naturarealer som blir skadelidende, noe både NRK og Motvind har påpekt. I fravær av fakta, har man legitimert utbyggingene med propaganda fra organisasjoner som ZERO, som har forledet nordmenn til å tro av vindkraftutbygging på land er nødvendig for å redde verden, blant annet gjennom å spille på skam. Nordmenn har sagt ja til ødeleggelsene i den tro at de har vært “snille barn”.

Vindkraftutbygging er “en liten pris å betale dersom vi skal nå FNs klimamål”, hevder ZERO-leder Marius Holm til NRK. Imidlertid er det ingen som har kunnet dokumentere at det som nå gjøres har positiv effekt. ZERO-lederen mener prisen er liten. Ja, prisen er selvfølgelig liten for ZERO, når det er reinen, hubroen og smølalirypa som må betale. Holms kalkulator fungerer nok som den skal. Det vi spør oss, er hva som har skjedd med Coca Colas kalkulator. Henger det på greip å støtte tyveri fra Santas hjelpere, når man år etter år knytter påkostede reklamefilmer opp mot julehøytiden? Hva skal dere svare når Santa kommer med standardspørsmålet sitt, Coca Cola?

Christina Fjeldavli, på vegne av Motvind SørVest

Kilde: https://www.nrk.no/norge/ingen-hadde-regnet-ut-hvor-mye-urort-natur-vindkraften-vil-ta-1.14541198

De to mennene i mitt liv kan ikke fordra hverandre. Begge er nattaktive, begge er rovdyr. Vi deler seng.

Bubo Bubo skal egentlig sove på Sprekka, men har beveget seg over til min side. Terrawattmannen kan ikke forstå hvorfor hubroen skal være i senga. Begge breier seg.

Månelyset treffer tostavsparketten, og jeg ser at Terrawattmannen har trukket en utenlandskabel innunder senga. Det lille som er igjen av kroppsvarme skal legges i rør og selges på det åpne europeiske markedet.

Hvor ble det av romantikken?

Det vidunderlige

Bubo Bubo rødmer bak fjærene og er både flau og glad på samme tid. Det har skjedd noe. Ei kattugle har sendt ham en sang! Slikt skjer ikke hver dag- ikke etter det gusjegrønne skiftet.

Egentlig hadde hubroen forsonet seg med at han skulle være alene, etter det som skjedde i våres, da TrønderEnergi dundret innover øya. Mulighetene for å reprodusere zank brått til ZERO, og kjærligheten var det bare å gi opp… Så skjedde dette, det vidunderlige.

Sangen fra Kattugla ligger under hodeputa. Før han skal til å sove, staver han seg gjennom ordene, skjelvende av nyervervet lykke. Hjertet dunker hardt i fuglebrystet. Det finnes en der ute som bryr seg…

Kjære Kattugla! Vi ugler må stå sammen. Homo sapiensene skal ikke få ta flere av reirplassene våre.  «The Birds» av Alfred Hitchcock, det er min favorittfilm også. La oss se den sammen en kveld, for inspirasjonens skyld. 

Din radikaliserte venn

Bubo

Kattugle-sang

Tekst: Helga Gilbert og Kattugla

Jeg er ei gammel ugle. Heldigvis bor jeg i gammelskog i innlandet. Lever i fred med menneskene her. Sender dem bare sangen min i seine kveldstimer.
Men nå har rykter spredd seg. Innover skogene og fjellene. Vi er mange nå – ugler og andre fugler, ja, til og med småfuglene – som bruser redd med fjærene.
Hittil har vi nok opplevd at menn med store, stygge maskiner kommer og meier ned hjemtraktene våre. Reirplasser og matlagre, ja, til tider også reir med egg og fugleunger blir rasert. Hjemløse flykter vi.
Nå forteller ryktene om en mye større fare. Om mennesker med digre maskiner, røyk og smell som ikke bare meier ned skogen. De legger alt øde. De etterlater seg milevis med stein og grus. Alle flykter der de farer fram. Ikke bare vi fugler, men også mus, lemen, harer, rev, rådyr, hjort og rein. Alt som kan krype og gå. Alle, alle vil bort, bort! Men hvor skal vi dra? Hvor finner vi nye hjem og fred? Et nytt rykte suser også gjennom skogen til gammelfurua hvor jeg bor: I ødemarka disse menneskene skaper, reiser de nye skoger som dreper fugler og insekter. Høy trær med vinger som snurrer i vinden og som skader og dreper alt som flyr.
Det får selv ei gammel ugle som meg til å skjelve og hutre av frykt.

Men jeg har også hørt om en hubro-unge fra Frøya. Skadet og hjemløs. Likevel prøver han tappert å ta til motmæle mot disse menneskene som vil ødelegge oss og våre hjemtrakter. Lille Bubo Bubo tenner en gnist av håp i meg.
Han har også vekket til live et minne fra yngre år. Da hørte jeg mennesker med skrekk fortelle om noe de kalte film. Fuglene, sa de. Fortalte om store fugleflokker som angrep og jaget menneskene. Er det slike midler vi må ty til, Bubo Bubo?

Hilsen Kattugla
(Nedtegnet av min menneskevenn Helga Gilberg)

https://www.adressa.no/meninger/ordetfritt/2019/07/26/Hvis-dere-ikke-endrer-kurs-m%C3%A5-dere-endre-navn-19561928.ece

Kjære TrønderEnergi! “Hvis dere ikke endrer kurs, må dere endre navn”, skrev jeg til dere 27. juli, i et åpent brev som ble publisert av Adresseavisen. I flere uker og måneder har jeg ventet på svar. Fremdeles har jeg ikke hørt noe fra dere. Ikke et pipp. Ikke et uglerop. Men dere må ha tenkt på saken, for nå forteller min gode venn Yngve (bosatt i Trondheim) at dere har tatt et valg. 

Kjære TrønderEnergi! Det kommer kanskje ikke som noen sprengladning når jeg nå innrømmer at JA, jeg hadde visse forhåpninger. Jeg hadde en drøm om at dere skulle leve opp til trøndernavnet, at dere skulle omfavne trønderske verdier. Den drømmen virker så fjern nå, når jeg ser den gamle furua… 400 år fikk den stå der, ved inngangen til Sørmarkfjellet. Og Frøya har dere hærtatt.

Tensio heter dere heretter, kan Yngve fortelle. Dere endret ikke kurs, men valgte heller å bytte navn. Kraftselskapets kollektive tensionshodepine har dermed kommet til det stadiet hvor det utvikles kronisk turbinmigrene, en diagnose som først ble oppdaget av bedriftshelsetjenesten ved Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) . Til orientering: Det er utviklet et informasjonshefte som man kan få tilsendt hvis man tar kontakt. NVE har forøvrig også byttet navn, til RME-NVE. Dette er turbinmigrenens aller siste stadium, og regnes som en terminal fase.

Kondolerer.

 

 

 

Hva kan en nyforelsket kvinne finne på å gi til han som allerede har det hele: hjertet og tankene hennes, naturressurser til lands og til vanns og i lufta med, vassdrag, fossefall og fugletrekk, isblå øyne, terrawatt i utenlandskabler og vatt i øregangene?

Forholdet er ennå så nytt, så det gjelder å ikke trå feil på turbinplatået. Hvordan kan hun fange hans fulle oppmerksomhet, og fengsle ham, uten selv å bli bøtelagt?

Liste over mulige julegaver til Kraftmannen

• Fuglane av Tarjei Vesaas
• The birds av Alfred Hitchcock
• Turbinsommer av Steven Spielberg, på dvd
• Billetter til Svanesjøen eller Ildfuglen
• Diktsamlingen Du skal itte trø i anleggsområdet av Einar Skjæraasen, en utgivelse sponset av TrønderEnergi/TENSIO
• Barnesangbok med klassikerne “Fløy en liten blåfugl rett i turbinen” og “Alle fugler små de er kommer aldri tilbake”
• Forlovelsesring med stein av Zephyr
• En halv, grillet orrhane fra Zephyrs vindkraftanlegg på Fitjar
• Æresmedlemskap i Norsk Ornitologisk Forening
• Danser med vindbaroner, på dvd
• Hjelp til selvhjelp, en selvhjelpsbok for deg med turbinmigrene
• Utenfor ring 3, en bok om steder du hadde glemt
• Vildanden av Henrik Ibsen, et skuespill om gjennomsnittsmenneskets behov for selvbedrag
• Et NVE-hjem, et skuespill om å være fanget i en snever rolle
• Den lille vindbaronen aldri mett, bildebok for Unge høyre-gutter
• Charlie og turbinfabrikken av Arne Olsen

 

Tekst og foto: Laila Haukeland

Dagens smekk går til meg sjøl, og med eit «Stå på krava» til gjengen ved Vardafjell i Rogaland 🔥❤️🔥

Så helse- og omsorgsminister Bent Høie, eg sender smekken min til deg med eit håp om at du les.

Kvifor er du, Bent, så musestille når det gjelder mulige helsekonsekvenser som følge av vindkraftsutbygginga i Norge. Kvifor var det berre nokon linjer frå Helsedirektoratet inn til høyringa til Rammeplanen for vindkraft? Nokre få linjer som nærmast kan oppsummeres slik: «Ingen kommentar». Eg er sjukepleie, og dette er mitt yrkesfelt. Og eg er så skuffa. Ein einaste lege har eg sett som har tatt til ordet mot dette. Og han er i Sandnes kommune der Vardafjell ligg. Han deltek i klagen til Sandnes kommune som er sendt inn til NVE. Men nei… musestille alle veier, utenom dynamitt-salvene då, dei smell og sprenger fjell. Så der er det ild. https://www.nrk.no/…/vindkraftmotstandere-stenger-anlegg-me…

https://www.facebook.com/groups/346565012662508/?ref=share

Ein annan plass der er ild, er i folket, ein brennande flamme 🔥 som kjem ut av smerte til motstand. Me som kjemper mot denne vindkrafta er blitt kalla egoister blant anna. Og eg prøver å leite etter sannhet i den beskyldninga i meg, men nei i meg finn eg ikkje snev av egoisme i dette…

Eg kjemper for noko utanfor meg sjølv, for naturen og dei stemmeløse som bur der. Naturen har me berre til låns frå ettertida, den er så mykje større enn oss sjølv. Me skal forvalte naturen til beste for ettertida, ikkje sprenge den i stykker til kaos.

Ein annan plass der er kaos er inni folk. Kaos i følelser, eit sammensurium av smerte, sorg, sinne og avmakt….. men og samhold og ein flamme som veks kvar dag utav denne smerten og sorga. Så for den smerten og sorga har eg tent eit lys, ein enkel flamme 🔥….

Du skjønner eg skriv førjulshelsinger og har mitt eget lille juleverkstad i heimen min. Og lyset står oppå den kista der eg har all julepynten min mens eg sitt og skriv. Men eg kjenner ingen glede opp mot juletida for denne sorga og smerten er stor, mykje meir inngripande enn eg nokon gang har kjent på før.

Og det er der eg er så skuffa over eget fagfelt som ikkje ser den smerten som sitt i mange mange no rundt om i landet. Kva betyr egentlig psykisk helsevern og forebygging når ein kan vere musestille om ei slik belastning folk no står i….

Mulige helsekonsekvenser av å få vindindustri nær der ein bur er søvnvansker og depresjon. Ein veit kva depresjon kan føre til i ytterste konsekvens og ja der er dokumentasjon som viser dette, det blei og sendt inn til høyringa av nokon.

Men høyringa blei skrota, over 5000 høyringssvar som folk og lokalforvaltning har brukt mykje tid på….skrota.

Så siden du helseminister Høie er så musestille så må eg nesten spørje; er du ei mus eller tar du Ansvar….. du kan i alle fall spare deg å synge «Musevisa» til jul om du er stille til den tid kjem.

Kanskje du ikkje veit eller forstår noko av kva som skjer sidan media er så stille om det. Kanskje du har det så travelt at du ikkje ser kva som skjer i motstanden mot vindkraft… så eg vil fortelle deg om denne smerten og sorga eg kjenner på.

Eg har mista folk og kjent på sorg mange ganger til no i mitt 47 år. Så er eg jo sjukepleier så eg har der stått i sorga mange ganger. Eg er ikkje redd sorg og indre smerte. For det er berre slik at for å vekse innvendig til å forstå kva som er verdifullt for oss mennesker så må me og ha porsjoner av lidelser som sorg og smerte er. Men alt med måte….

Denne smerten og sorga er djup, så inngripande som eg aldri har kjent på før, den endrer folk….. Den ryster meg heilt i kjerneverdiane mine, på kven eg er og alt eg har trudd på. Tillit, tro, håp og kjærlighet.

Tillit til at me har eit land med likhet for loven, likeverd og generalistsamfunn og frihet. Det ryster i grunnvollene for å sei det slik. Eg som sjukepleier kan jo i teorien fortelle kva som skjer i ein sorgprosess, men dette er voldsomt.

Eg er bekymra for folk. Dei som får flammen tent klarer å finne samhold gjennom ein fellesforståelse med andre. Men kva med dei som sitt aleine og kjenner på dette, kven trøster dei for sorga og smerten? Ikkje det offentlige helsevesenet i alle fall, der du er sjef…..musestille.

Det som ryster meg mest er kor lite verdi naturen i seg sjølv og dei stemmeløse har i dette spelet. Eg er oppvokst på gård og har derfra nokon grunnverdier i meg. Og ein kjærlighet for alt levande liv, så det ryster meg å sjå at det levande liv i naturen har så liten verdi i denne industriutbygginga.

Me veit alle at elefantene er trua som art av annen årsak. Så eg spør: «Ser du for deg ein verden uten elefanter?» Dei fleste vil nok svare nei… så då spør eg : «Kva då med alle «elefantene» i vår natur…. har dei ingen verdi dei då?» Eg såg ein liten film der orrhøner var kræsja med ein vindturbin og låg strødd skada rundt foten av den. Der gjekk ein mann og filma, han nærmast brølte ut sin fortvilelse mens han snakka sårt til fuglane. Den filmen rysta meg så djupt at eg spydde faktisk, så inngripande er det å sjå. For meg vil alltid orrhøner være noko spesielt, eg er vaksen opp med dei i nærleiken. Dei søker folk for kos og det er jo litt rart siden dei er ville. Dei burde jo skydd oss mennesker som er det største rovdyret av alle. Det ser me i alle fall no, fugler og dyr som må «betale største prisen» for at habiteten blir industriområde betyr ingenting.

Egoist… eg …..nei… om eg hadde snudd ryggen til så skulle eg kanskje vore litt enig. Dette er ikkje ein kamp eg har valgt, den er blitt påført meg. For den truer på tryggheten i mitt liv, på friheten, på tillit, tru, håp og kjærlighet. Livet mitt inni meg fungerer ikkje normalt lenger. Men alt er ikkje elende….. me finn kvarandre no… utav verdier…. og eg skal love deg at dei mannfolka som no stig fram og snakker om følelser dei berører meg… det fins så mange fine ord fra følelser og verdier hjå desse som no stig opp på barrikadene, slik som Eivind Salen her til dømes, han som står øverst på barrikaden i MotvindNorge 🔥

https://www.facebook.com/groups/motvind/permalink/442073583164812?sfns=mo

Slik eg tenker så har alle ressurser ein syklus av såing-spiring-modning-høsting og dvale. Alt har ein syklus, bryt ein syklusen så kan ein knekke ressursen som er naturgitt. Mennesker er også ressurser som må behandles med ein iboende rett til å bli respektert for det unike og ekte….

No er det mange som har det vondt inni seg, og der er det tent ein flamme til motstand. Men kva kan me gjere då? Det er tent varder over heile landet til motstand, den varden brenn vidare i folk no… tru ikkje anna. Og den varden brenn ekstra no i folka som står no i motstand på Vardafjell.

Eg har berre ein flamme på mitt lys….. det lyset skal du få Bengt Høie. Eg kan ikkje love at det kjem fram like heilt når det skal i postgangen. Kanskje det knekkes på veien, det er hard medfart på veien dette lyset går i møte så det får du tåle…..

Eg er ikkje redd for følelser så ikkje tenk på meg, eg står den av. Tenk heller på heilheten, den kollektive smerten i dette. Eg klarer meg slik eg alltid har gjort på innsida. Eg hadde vel aldri tenkt at eg skulle brette innsida ut slik som no, men det får tåles. Nokon må våge det og. Eg har endatil skrevet ein song om sorg, nærmast ein takk for å bli berørt. Ta den med deg når du tenner lyset du får. Den er ein takk for å bli berørt. Men alt med måte…. https://youtu.be/zN2p5LucQTU

Når tid er nok nok? Når tid er det på tide å ta Ansvar? Det må bli opp til kvar ein å vurdere utfra eit fritt valg som eit fritt menneske kva ansvar ein tek på seg….

Eg tåler mine tårer, og eg kan love deg at dei har bøtta ned siste halvåret. Har kjent på frykta for at fjella eg ser kvar dag skal bli til steinrøyser utav denne industrien, den truer. Då veit eg faktisk ikkje om eg tåler det om det skjer, om eg kan bu her nært naturen og sjå kor liten verdi den har for enkelte. Det er det folk må tåle no…. og det er ikkje greit. Det er ikkje verdig Norge med dei gode nasjonalverdiene som er knytt til naturen. Me som kjenner på smerten og flammen gjer det utav ærbødighet for skaperverket rett og slett. Så ja dette ryster i grunnvollane, heilt heilt inn i kjerneverdiane i folk. Og det skapes sår som vil kunne henge igjen i generasjoner, folk mot folk, makt og avmakt…. frykt….. og tap av tillit til dei demokratiske rettene. Er det virkelig slik at me skal måtte kjenne på frykta i vårt eget land, i Norge?

Eg har ikkje så mykje gull og glitter i mitt liv, treng ikkje det heller. For det mest verdifulle finn eg innvendig i meg sjølv, i den eg er. Eg er glad i ringer, men som du veit så er det ikkje forenelig å arbeide som sjukepleier med ringer på fingrene, hendene skal være åpne og givende uten dill dall.

Så ringene sparer eg til sommerferiedager. Du skjønner eg gjekk i smykkeskrinet mitt for å finne noko å sende deg i førjulshelsinga mi….

I smykkeskrinet ligg også noko anna, som eg bruker kun ved sjeldne høve…..
Sykepleiernåla mi frå høgskulen, frå fagorganiseringa og…… Grunnlovsnåla eg heng på bunaden på 17.mai.

17.mai 2019 brukte eg ikkje bunaden min, den var klar til bruk men eg kjende allerede då på denne sorga og smerten….. det kjendes så feil å bruke mitt finaste plagg og rope hurra når innsida i meg streva. Så bunaden og grunnlovsnåla blei igjen heime når eg feira 17.mai i år.

Men det var det eg skulle finne til deg å sende eg såg etter. Eit gullsmykke eg kjøpte til meg sjølv for over 20 år sidan. Eg kan heller ikkje love at det kjem fram siden eg annonserer for heile facebook at eg sender gull din vei. Du veit også blant alle dei fine fuglane fins det også gribber, men du ser no at eg forsøker å gjere godt din veg i allefall…. i håp om at du ikkje fremdeles er tenkt å sitte musestille og gjøyme deg for gribbene….

Smykket seier meg noko om repekten for alle naturgitte ressurser….alt levande liv…… også deg…..
Og eg håper dei ved Vardafjell blir møtt med øyre som lytter i respekt…. som likemenn….

Tro, håp og kjærlighet…..

Tekst og foto: Laila Haukeland

Forhenværende olje-og energiminister Terje Søviknes, du får ingen fjær i hatten av meg for den gav eg til Marius Holm/Zero symbolsk vel å merke. Du som er blå skal få noko rødt hjå meg. No nærmer det seg jo juletider med pynting i rødt, så då passer det jo med ein førjulshelsing til ein forhenværende olje-og energiminister. https://www.facebook.com/615207281/posts/10156242796057282?d=n&sfns=mo

Men eg ser allerede RØDT RØDT Rødt, og eg er RASENDE for alt det røde eg ser…. KORLEIS KUNNE DU GJERE DENNE OVERKJØRINGA…. ligg det for deg å overkjøre kanskje?
https://kommunal-rapport.no/…/frp-statsrad-har-fratatt-komm…

Faginstanser sa NEI…..NVE sa NEI…
Enten er du fargeblind eller så liker du overkjøring….. eller kan det være at nokon har klussa med fargestifter i mellomtida…? Bremanger klaga ikkje på at NVE sa nei i 2015, eg vil tru det var mange som pusta letta ut då…. men så kom du….prøvde du å bli grønn kanskje….. isåfall framstår du som han grøne på konvolutten….

Bremangerlandet var farga i rød sone av fylkeskommunen i 2011, og NVE bekrefta det i 2019 med å «miste» heile rødmalingen over Bremanger og omeng. Kva skjedde, jo, du tok pennen i egen hånd du Søviknes…
No når du verken er minister eller ordførar lenger, tenker eg du har tid til ein LITT MEIR NØYE SAKSGJENNOMGANG på kvifor dei andre sa nei.

Oldemor mi, Anna, var fra Bremanger, ho var ei stri ei, bl.a. knekte ho fingra på ein i sinne ein gong. Eg skal ikkje knekke fingrer om eg treff deg nokon gang, nei, då snur eg heller ryggen til til helsing framfor å ta deg i handa…. slik du gjorde til dei faglige orda om å ikkje gje løyve til vindkraft på Bremangerlandet. Det tok deg ett pennestrøk å overkjøre det faglige grunnlaget for et nei.

Dei har det vondt fleire på Bremanger no, slik som Tore Røys Nesbakk. Eg kaller han berre Røys. https://www.facebook.com/groups/2442949555986811/permalink/2526010581014041?sfns=mo

https://www.facebook.com/866390407/posts/10162362504240408…

Røys har eg snakka med i 2 minutt, that’s it…..alikevel veit eg at han ikkje såg for seg å flytte heim til Bremanger for å sjå heimfjellet, som han elsker å boltre seg i, bli til ei STOR STEINRØYS med turbiner. Det er rått, og det er brutalt å oppleve noko slikt for folk som forvalter i pakt med dei naturgitte ressursane. Eg gjentar:« i pakt MED»…. https://www.nrk.no/…/tore-matte-ha-ein-plan-b-da-bukkane-ko…

Eg har eit ønske om å oppleve Vetvika slik som mange har rundt om i verda. Faren er der for at eg må ta på hjelm på den fjellturen dithen, siden stien går berre 50 meter frå ein truande vindturbin. https://www.firda.no/…/stien-til-turistattrak…/o/5-15-901505

Terje, eg har peppra konvolutten din med fugler, berre for å gi deg eit hint på vegen. Det blei så mange fugler på framsida på konvolutten at eg gjekk tom til eg skulle pynte baksida. Men greit nok, det får bli litt «Før- og etter Søviknes».

Det er vanskelig å få stoppa overkjøring, så om det blir bygd, så tar du vel æren med å klyppe snora. Du er vel mann for dine ord. Eg sender deg snora slik at du er klar….

Angrer du, Søviknes, så er det demonstrasjon lørdag 16. november på Sandane. Alle er velkommen…..

Husk hjelm då, Terje, ja om du skal stå i æren av å klippe ei snor i industrianlegget som du er opphavet til, eller bruk fjellvettregelen: «DET ER INGEN SKAM Å SNU».