Her om dagen fikk jeg spørsmål fra Motvind Norge om å lage en brosjyre for saka. Tusen hjertelig takk til Per Einar Rekdal, Jan-Egil Eilertsen, Ulla Falkdalen, Espen R. Dahl og Alex Ryslett som lar oss bruke sine sterke fotografier til dette💚

 

Dommedagsklokka som ble installert av Norsk Vind og Try reklamebyrå mellom to vindturbiner på Jæren, er etter få dager tatt av vinden. Det viser seg nå at det ikke var søkt om bygningstillatelse, noe værgudene tydeligvis har slått hardt ned på. Prosjektleder for Norsk Vind, Espen Borgir Christophersen, skriver på Facebook at «klokka er en midlertidig installasjon som skal tas ned og flyttes etter 8 uker. Det trenger man ikke byggesøknad til iht Plan- og bygningsloven § 20-5. Du kan godt sammenligne dette med et sirkustelt. De benytter samme paragraf». Norsk Vind og Try reklamebyrå har makt til å flytte på dommedag, men velger likevel å sammenligne seg selv med et omreisende sirkus- både allmektige og ydmyke er de altså.

Skal vi unngå dommedag i 2030, må naturen legges frem som offerlam. Glem Cayman Islands-skandalen som ble avslørt av TV2, glem den sosiale dumpingen i Bjerkreim. La oss hoppe bukk over opplyst offentlig debatt og stole blindt på Samfundets støtter anno 2020: vindkraftselskapene. Dette er, i grove trekk, hovedbudskapet i Norsk Vinds nye reklameoffensiv, skamløst utarbeidet av Try reklamebyrå, for å skremme befolkningen til taushet og lydighet.

Skamkampanjens største attraksjon er ei nedtellingsklokke, så stor at Gud kan se den, plassert mellom to vindturbiner, midt i Arne Garborgs Haugtussa-univers. Klokka spiller hovedrollen i en dystopisk reklameskrekkfilm som nok vil kunne ødelegge nattesøvnen for en del barn og unge. “Når en handelspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet”, heter det i Markedsføringslovens kap. 4, § 19. I følge kap. 4, § 21c skal den som reklamerer unngå “skremmende virkemidler” som er “egnet til å skape frykt eller angst”. Det kan virke som om iveren etter “å skape frykt eller angst” har fått Norsk Vind og Try til å hoppe bukk over hele Markedsføringsloven. Forbrukertilsynet kan dermed vente seg en storm av klager, noe Norsk Vind og Try kan ha lagt opp til helt bevisst, for få mest mulig oppmerksomhet.  

I forkant av Norsk Vinds reklamekampanje har tunge aktører som Zero, NHO, Equinor og Norwea forsøkt å legge til rette for en best mulig mottagelse i den norske offentligheten. «Vi må tåle noen naturinngrep for å sikre at vi løser jobbskapingsbehovet og for å løse klimautfordringen», har NHO-sjef Ole Erik Almlid sagt til NRK. Equinor-leder Eldar Sætre er ikke snauere enn at han har lovet “nullutslipp” fra sokkelen. Grønnvasking av oljebransjen vil kreve massiv vindkraftutbygging på land, har bransjeorganisasjonen Norwea påpekt, alt som bestilt fra Norsk Vind. Oljebransjen og vindkraftbransjen har nemlig slått seg sammen til en mektig allianse som ivrer for raskest mulig rasering av villmark.

I Norsk Vinds dommedagsfilm møter vi en alvorstynget kar med anorakk, hette og hodelykt. Mannen befinner seg i et fjellandskap, og er etter alt å dømme ute på et viktig oppdrag. Brått kommer en tv-skjerm til syne, midt i skogen, og en kvinnelig nyhetsoppleser med østlandsdialekt melder om at «FNs klimapanel slår alarm. Verdens klimautslipp må halveres innen 2030». Å vise til FNs klimapanel er et strategisk grep, for det er en kjent sak at klimapanelet har knyttet til seg mange dyktige forskere. Autoritetslånet kan bidra til å styrke Norsk Vinds troverdighet (etos), hvis mottaker oppfatter bruken av referansen som genuin. Også bruken av den kvinnelige nyhetsoppleseren kan gi etosappell. Mange vil gå ut fra at det som fremføres i en nyhetssending er faktasjekket av en ansvarlig redaktør, og at man har brukt journalistiske metoder. Selv om nyhetsoppleseren i reklamefilmen antagelig er en skuespiller, skapes det et inntrykk av seriøsitet.

Klippet med nyhetsleseren forsvinner og erstattes av visuell og auditiv skurring på skjermen, som om tv-en er i ferd med å bryte sammen av klimapanelets dystre spådommer. Det neste vi hører er en mørk mannsstemme med vestlandsdialekt, akkompagnert av ubønnhørlig tikking fra dommedagsklokka. «Vi må gjera meir. Og vi må gjera det fortare», drønner den dype røsten, mens klokka tikker, noe som skaper en intens og stressende stemning, godt egnet til å traumatisere klimabevisste barn og unge. Kameraet beveger seg raskt over en fjelltopp og nedover et dramatisk stup, før tv-apparatet igjen kommer til syne, denne gangen midt i snøføyka. Det klippes lynraskt til en bre som kalver, noe som indikerer den fryktede globale oppvarmingen, hvorpå vi får se en mann som arbeider konsentrert med tekniske tegninger. I reklamefilmens univers er det teknologiske løsninger som skal få oss ut av klimaknipa. Naturen får nøye seg med den kjipe birollen som verktøykasse, voldtektsoffer og grønt batteri.

Det klippes igjen til tv-apparatet som nå står ute i ei stri elv. Skjermen viser en personbil som blir tatt av flom. «Å leggja vindturbiner i norsk natur har sin pris, men det kan ikkje målast med prisen me og framtidige generasjonar må betale om vi ikkje klarar å snu klimaendringene i tide», konkluderer vestlendingen. Klimaet kan altså reddes, men da må vi ofre noe, men det vi skal ofre er ikke oljeleting i nordområdene eller varmekablene på hytta. Ei heller skal vi ofre hyppige biffmåltider eller sanseløs shopping på Black Friday. Nei, det som skal ofres er naturligvis den jomfruelige villmarka: urskogen, heiene, hubroen, storspova, kystlyngen og myrulla.

«Vindkraft på land kan gi klimatap. Mange steder kan vindkraftverk bety økte CO₂-utslipp på grunn av de store naturinngrepene. Ødelegges karbonlagrende myr, kan klimaregnskapet bli negativt», står det i fjorårets september-utgave av Aftenposten Innsikt. NTNU og Miljødirektoratet er blant kildene som oppgis. Norsk Vind kan ikke dokumentere at vindkraftutbygging i naturen har positiv klimaeffekt. Reklamekampanjen er derfor i strid med Markedsføringslovens kap. 1, § 3, om «Presentasjon og dokumentasjon av markedsføring». Loven er klar på at «[p]åstander i markedsføring om faktiske forhold, herunder om ytelsers egenskaper eller virkning, skal kunne dokumenteres», noe Norsk Vind og Try ikke har tatt til følge.

Norsk Vinds reklamefilm holdes i kalde farger, men mot slutten kommer vi likevel til helvetet og blir brent i skjærsilden, fordi vi ikke har betalt avlat til Klimafryktkatedralen. Selv om tv-en står på mose, tar apparatet fyr i et glødende inferno. Dogmet blir altså at naturen ikke kan redde oss. Vindturbiner må ta plassen, skal vi ha noe håp om å overleve. I lydbildets bakgrunn hører vi nå en opphetet diskusjon, og det viser seg at stemmene kommer fra tv-skjermer som er stablet oppå hverandre. «Mens me diskuterer, så renner tidi ut», klager mannsrøsten. En opplyst offentlig debatt er det nemlig ikke rom for i det autoritære universet som manes frem. Straffen kommer i form av en bryter som vris kontant rundt. Alt stopper opp. Selv tikkinga fra nedtellingsmaskinen opphører. Betyr dette at tida er ute? Har dommedag virkelig kommet? «Klokka tikker mot 2030. Vi har ingen tid å miste», står det til slutt over hele reklamefilmens bildeflate, med hvite bokstaver, og den taktfaste tikkinga kommer i gang igjen. Så var det altså bare en advarsel, og ikke verdens undergang på ekte. Dommedag kan vi nok vente oss først om ti år, vi som ikke tror at naturofring er svaret på klimakrisa. Andre alternativer finnes nemlig ikke, skal vi tro Norsk Vind-teologene.

Klassekampen har sydd sammen de to Ibsen-NHO-Equinor-tekstene jeg skrev i går (“Livsløgnen i klimasakens tid” og “Et fuckehjem”) til én tekst, som står på trykk i dag, på side 3 (Kommentar, Innspill). Tusen hjertelig takk til Klassekampen som løfter frem problematikken.

Vindkraftkonsesjoner gitt på mangelfullt grunnlag bør trekkes tilbake

Kjære Sylvi Listhaug!

Vi i Motvind SørVest la med glede merke til dine kritiske innvendinger mot landbasert vindkraft sommeren 2019. Mange vindkraftmotstandere ble håpefulle da du 18. desember i fjor ble utnevnt som ny olje- og energiminister. Gratulerer så mye med den viktige jobben du har fått! Vi håper å kunne få til et godt samarbeid med deg.

Uforsvarlig konsesjonspraksis

Da Norges vassdrags- og energidirektorat la fram sitt forslag til en nasjonal ramme for vindkraft 1. april 2019, et tiår etter at flere av konsesjonene ble gitt, kom det inn mer enn fem tusen høringssvar, de fleste negative. For mange har det vært sjokkerede å oppdage at nærmere hundre vindkraftkonsesjoner allerede er gitt, uten noen overordnet plan, og uten at vi har hatt en opplyst, offentlig debatt. Flere av høringssvarene dokumenterer at konsekvensutredningene har vært for mangelfulle.

I Motvind SørVest mener vi blant annet at følgende konsesjoner er gitt på mangelfullt grunnlag, og bryter med Naturmangfoldsloven: Tysvær, Gismarvik og Dalbygda i Tysvær kommune, Buheii og Kvinesheia i Kvinesdal kommune, Faurefjellet i Bjerkreim kommune, Vardafjell i Sandnes kommune, Skorveheia i Flekkefjord kommune, Oddeheia og Bjelkeberget i Birkenes kommune og Lillesand i Lillesand kommune. Dessverre er det slik at konsesjoner er gitt på feilaktig grunnlag over store deler av landet. Vindkraftprosjektet som er planlagt på Andmyran i Andøy kommune fra og med våren 2020[1], er et grelt eksempel på at man ofrer unikt myrlandskap og viktige områder for fugler for å berike utenlandske investorer. Også Haram, Frøya, Kvitfjell, Finnskogen og Havsul 1 er blant de mange prosjektene som i våre øyne mangler legitimitet, for å nevne noen få.

Konsesjonspraksisen til Norges vassdrags- og energidirektorat blir av seniorrådgiver Svein Grotli Skogen i Miljødirektoratet beskrevet som «slepphendt». «Det vi har gjort til nå, har vært for dårlig, det tror jeg vi kan si helt uten å diskutere», hevder han i et intervju med nettavisen for energibransjen, Energiteknikk, 17. juni 2019[2]. Grotli Skogen mener også at myndighetene har lært «forbløffende lite om fugl» gjennom de prosjektene som allerede er igangsatt. Hvorvidt det har skortet på evne eller vilje, vites ikke. Faktum er at fugleliv ikke blir tatt hensyn til. Sverre Sivertsen, tidligere kommunikasjonsdirektør ved NVE skriver: “Den tenkepausen som myndighetene er blitt tvunget til av vindkraftmotstanderne, må føre til en full gjennomgang av alle sider ved vår framtidige kraftproduksjon. Vannkraft, solenergi, hydrogen, vindkraft på land og til havs må ses i sammenheng, og det må tas hensyn til mulighetene for energisparing. Samtidig må skatteregimet og støtteordningene gjennomgås og endres slik at alle energiformer får like vilkår.”[3]

Hvor miljøvennlig er egentlig vindindustrien?

Vind er en fornybar ressurs. Det er ikke dermed sagt at vindindustri er “grønn energi”, særlig ikke når den bygges ut i naturen. Tap av naturareal er et av våre største miljøproblemer, ifølge FNs naturpanel[4], og vindkraften er svært arealkrevende. Hver turbin krever en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. I tillegg må det bygges enorme veianlegg for å få fraktet alt sammen. De områdene som ødelegges, vil i mange tilfeller være tapt for alltid. Ødelagte økosystemer er ikke lenger fornybare. Turbiner inneholder giftstoffer som kan lekke ut i naturen. Også frakten vil medføre utslipp. I tillegg produseres det massive mengder med avfall som man ennå ikke har noen plan for å håndtere. Vindturbiner er blinkende og roterende installasjoner som medfører stor helserisiko for både fugler, insekter, fisk, dyr og folk.

FNs naturpanels siste rapport dokumenterer at tap av leveområder er den viktigste årsaken til at opp mot en million arter er utrydningstruet. “Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Skyldes det først og fremst miljøgifter? Oljekatastrofer? Klimaendringer?» spør Torgeir W. Skancke retorisk i en kronikk som nylig ble publisert av Aftenposten. “Nei, den desidert viktigste grunnen er det som kalles arealendringer.»[5] På effektivt redegjør Skancke for hvordan miljøbevegelsen i løpet av noen tiår har endret seg. Vi har gått fra et helhetlig syn på natur og miljø til et mer snevert syn hvor naturen glemmes. Selv om både klimaendringer og naturtap problematiseres av FN, er det først og fremst klimasaken som blir løftet frem av Høyre, Arbeiderpartiet og næringslivet. Kan dette ha med å gjøre at klimatiltak kan generere høye inntekter, for noen få, mens det på kort sikt er lite penger å hente på å spare naturen? I et langsiktig perspektiv er det ingen tvil om at det vil lønne seg å ta vare på naturen.

Urettferdig fordeling av byrder og ressurser

Oljen og vannkraften har gitt inntekter som har kommet hele befolkningen til gode. Med vindkraften stiller det seg ganske annerledes. Vindkraftselskaper og interesseorganisasjoner for næringslivet, som Zero og Norwea, driver massiv lobbyvirksomhet og er pådrivere for kynisk promotering av industriplaner som flertallet taper på. Vanlige skattebetalere må finansiere den ulønnsomme utbyggingen med subsidier gitt i form av såkalt grønne sertifikater. Mange taper også økonomisk fordi tomter og bygninger synker i verdi når det settes opp vindkraftverk i nærområdet, og fordi de pådrar seg søvnproblemer og andre helseskader. Realiteten er at vindkraftens virkelige kostnader skjermes fra offentligheten. Kostnaden ved å rasere naturen og verdien av planområdenes alternative fremtidige inntektsmuligheter blir i liten grad vurdert.

Kabler og vindindustri fører til at elektrisitet ikke lenger blir et velferdsgode, en rikdom vi eier sammen. Når all energien skal ut på det frie markedet, vil det bli mye dyrere å være norsk strømkunde, og norsk næringsliv vil miste et viktig konkurransefortrinn. TV2 avslørte nylig hvordan grønne subsidier fra norske skattebetalere ender opp i skatteparadiset Cayman Islands, på kontoen til utenlandske selskaper. Etter hvert som flere og flere nordmenn oppfatter disse sammenhengene, vil protestene mot vindindustrien øke i styrke.

I Norge har vi kraftoverskudd grunnet vannkraft. Om vi moderniserer allerede eksisterende vannkraftverk kan vi produsere mer kraft enn vi kan med landbasert vindindustri, ifølge HydroCen ved NTNU[6]. Imidlertid har stortingsflertallet bestemt at vannkraften skal skattelegges slik at effektivisering ikke lønner seg, samtidig som vindindustrien premieres for helt nye naturødeleggelser. I vannkraftlandet Norge er det et paradoks at ustabil vindkraft skal erstatte allerede eksisterende vannkraft. Ingen har så langt kunnet påvise at nedbygging av natur er gunstig for klodens klima.

Kortfattet informasjon om noen konkrete vindkraftprosjekter

For å illustrere problemet med vindkraft i norsk natur, vil vi i det følgende presentere noen av de mange høyst problematiske prosjektene som NVE har gitt konsesjon til å bygge. Vi ettersender gjerne mer detaljert informasjon, samt informasjon om flere prosjekter.

 Om Haram

«Haramsøy er berre 14 km3 stor og ligg midt i Nordøyrekka omkransa av fuglefredingsområder, midt i leia for dei store fugletrekka langs kysten. På den vesle smale 300-350 meter høge fjellryggen Haramsfjellet, gav NVE konsesjon til heile 66 MW vindkraft i 2008. Vestsida av fjellet er verna som naturreservat for fugl, men OED fekk flytta grensa til Naturreservatet i 2010. No ligg store deler av skarvereira innafor planområdet. Det er uforståeleg at det ikkje heller vart vedteke ei buffersone og fjerna turbinpunkt, når det var konflikt mellom reservatet og planområdet for vindkraftverket. Både Vandrefalk og havørn får sine reir tett inn mot turbinane som alle er plassert slik at det blir stor kollisjonsfare for fugl. Det er ikkje spor etter faglege vurderingar for dette vedtaket. Det er rystande at NVE foreslår registrering av daude flaggermus og fugl, for kanskje i etterkant å innføre såkalla «avbøtande tiltak» i eit slikt viktig habitat for fugl på nordvestlandet. Særleg er dette alvorleg når mange av artane som held til i området og som nytter hangvindane ved fjellet, allereie er i sterk tilbakegang.

Fjellet og strandflatene rundt er eit fantastisk område som både lokalbefolkninga og andre nytter som friluftsområde. Lett tilgjenge og fantastisk utsikt gjer at det har og vil ha enno større verdi i framtida. I konsesjonssøknaden var Haramsøya karakterisert som typisk for Mørekysten. Ser ein på kartet over Norge, så ser ein at øya og øyrekka er sjeldne. Lokalbefolkninga har aldri akseptert konsesjonen. Den vil øydelegge bomiljøet på vakre Ulla og verte ei stor ulempe for attraktiviteten på øyane som stad å bo. Naturen er øysamfunnet og den maritime industrien der sin viktigaste ressurs for å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft. Det er uråd å ettergå NVE sine vurderingar og sjå korleis ulike faktorar var vekta i si tid. No ligg MTA-plan på 8 turbinar og 36 MW til klagebehandling i OED. Halvert produksjon og ny kunnskap skulle tilseie at prosjektet ikkje har stor samfunnsnytte, slik det i si tid var påstått av NVE. Den anstrengte kraftforsyningsituasjonen som var hovudargumentet i si tid, er løyst med den nye Ørskog Fardal linja. Argumenta NVE brukte for å påstå samfunnsnytte trass i skadene som er skildra over, er dermed borte.»

Skrevet av Birgit Oline Kjerstad

 Om Faure

«Faurefjellet i Bjerkreim er et enslig høyfjellsplatå øst for E39 med dalbunner med vann og gårdsdrift, bolighus og hytteutbygging omkring seg. Det er 400-579 meter høyt og rager flere hundre meter over bebyggelsen omkring. I Tysvær og Bjerkreim har kommunestyrene sagt nei til mer vindkraft, og de har derfor fått trusler om statlig plan hengende over seg fra tre forskjellige utbyggere.

Bjerkreim har allerede 5 -fem- vindkraftanlegg vest for E39 under utbygging. Disse er lagt i heiene mellom Bjerkreim, Hå og Gjesdal og har skapt lite konflikt i lokalbefolkningen. Noen naboer er ikke særlig fornøyde, men det har ikke blusset opp store protestaksjoner. Vi i Motvind aksjonerte imidlertid mot sosial dumping i Bjerkreimsklyngen da det viste seg at arbeidere fikk betalt mindre enn 100 kroner i timen i desember i 2019.

Vindkraftbygging på Faurefjell vil være til sjenanse for mange flere. Faurefjellet i Bjerkreim er en av de høyeste toppene i området, og er et populært og lett tilgjengelig turmål, som er tilrettelagt med sti og merket av på nytt turkart. FNF Rogaland skriver at Rogaland har overoppfylt sine mål for vindkraft i fylket, og at de mange konsesjonene båndlegger store områder. På grunn av det høytliggende fjellpartiet vil turbinene bli synlige i store deler av Rogaland. Turistområder som Preikestolen, Byrkjedalstunet og Sirdal vil bli visuelt forstyrret.

Da grunneiere signerte på kontrakt til vindkraftutbygger i 2008, var turbinene som skulle settes opp planlagt å være 80 meter i totalhøyde.Nå har høyden økt til om lag 200 meter. Vingene har økt fra 35 m i 2009 til 75 m +/-2. Dermed har sveipearealet økt med 200 % fra den endelige konsesjonen gitt i 2017 til ny MTA i 2019, selv om antall turbiner har gått ned fra 20 til 12. Utbygger sier det blir lettere for hubro og ørn som bor i området å fly helskinnet igjennom området, siden antallet turbiner har gått ned. Vi som har regnet på tallene har ikke samme oppfatning.

Bjerkreim er en liten kommune, som ønsker å bestå som selvstendig kommune. Ekkoeffekten med turbinstøy fra et høyt fjell og refleksjoner fra høydedrag rundt vil gi irritasjon, søvnproblemer og helseplager hos nærboende naboer. Vi har hatt underskriftkampanjer og lokalbefolkningen har sagt klart Nei til Faure-utbygging. Allerede før turbinene blir bygd sier minst 6 forskjellige husstander at de vil flytte vekk om turbinene kommer. Kommunestyret har snudd. Selv om det blir trangere økonomisk, gikk 12 mot 5 inn for å ikke gi dispensasjon fra LNF og stoppet dermed utbygging av Faure gjennom vedtak i september og november 2019.

FNF har tidligere holdt en lav profil, men markerer seg nå mot mer utbygging i regionen. Området øst for E39 har svært høy verdi for landskap, naturmangfold og friluftsliv og må derfor bevares fritt for vindkraftverk. I følge FNF bør de hensynene som ligger til grunn for avslaget til Holmafjellet vindkraftverk (i samme område), også gjør seg gjeldende for Faurefjellet.

Dersom statlig plan blir brukt mot kommuner som har vedtatt at de ikke vil avgi sine arealer til privatøkonomiske prosjekter som vindkraft, mener vi at det halshugging av vårt lokaldemokrati. Det er også i strid med intensjonen i Energiloven. Statens rett/adgang til ekspropriasjon er i følge Energiloven begrunnet i forsyningssikkerhet. Den skal ikke brukes til å overføre norske verdier til utenlandske eiere i mindre energiprosjekter. Slik ekspropriasjon er også grunnlovsstridig.»

Skrevet av Marit Brevik for Aksjonsgruppa mot Vindkraftindustri på Faurefjell, Motvind Dalane og Motvind Sørvest

Om Buheii

De indre heiområdene i Agder er allerede tungt berørt av omfattende vassdragsreguleringer, med tilhørende kraftlinjer og veier. Nye planlagte kabler til utlandet legger et ytterligere press på naturen i vår landsdel. I dag angripes naturen på nytt, men denne gang med vindturbiner. Resultatet er tunge terrenginngrep og brede veier i tidligere uberørte naturområder. Knapt noen steder i Norge er det planlagt, satt i gang og allerede utført så omfattende utbygging av vindkraftindustri. Mye av den gjenværende urørte naturen, fra kyst til fjell og dalfører innenfor, er nå i faresonen. Dessverre er det slik at hvert kraftverk vurderes isolert, uten tanke på den samlede belastningen.

Vindkraftutbygging i norske landskap fører til dramatiske naturødeleggelser. Intakte økosystemer ødelegges på måter NVE ikke kan rette på med sine såkalte «avbøtende tiltak». Den nylig gitte konsesjonen til utbygging i Sirdalsheiene kan tjene som eksempel. Tross protester fra flere hold, har man valgt å ikke ta hensyn til Europas sydligste villreinstamme. Buheii Vindkraftverk vil medføre en ytterligere nedbygging av det samme viktige heieområdet og forsterke de negative konsekvensene for økosystemet.

Forskere har lenge forgjeves påpekt at villreinen, i likhet med tamreinen, har et roterende beitesystem. Når et område er nedbeitet, forlytter dyrene seg over til et annet. Sirdalsheiene ligger perifert i det området dyrene bruker i dag, men vi kan med stor sikkerhet si at det vil bli viktig i framtida. Den aktuelle reinen (Setesdal/Ryfylke stammen) er allerede svekket. Slaktevekter og kalveproduksjon er blant de laveste i landet. Det skyldes delvis de klimatiske forhold, som er krevende for reinen, men like mye menneskelige inngrep som hyttefelt, veier og kraftlinjer. Den planlagte vindkraftindustrien kan derfor bli svært ødeleggende for en allerede stresset reinstamme som har lite å gå på.

Når det gjelder fugl, er Sirdalsheiene vurdert som et område av nasjonal betydning. Fra gammelt av har disse heiene hatt ry som en av Norges beste rypemarker. Selv om bestanden, som i andre deler av landet, har gått ned de senere årene, har enkelte områder her fremdeles landets beste rypebestand (ifølge NINAs registreringer). Fra undersøkelser på Smøla vet vi at ryper er den fuglearten som i størst antall drepes av vindturbiner.

Et godt næringsgrunnlag som blant annet omfatter ryper, er en viktig årsak til at de vestlige delene av Agderfylkene, og spesielt Sirdalsheiene, har de siste restene av en levedyktig hubrostamme i SørNorge. I tidligere tider var hubroen utbredt over hele landet, men den er nå borte fra det meste av sitt tidligere utbredelsesområde og er på Artsbankens rødliste. Hubroen med sin spesielle jaktadferd er særlig utsatt for kraftlinjer og vindturbiner. NVE og OED har blitt informert om at vindindustrien går hardt utover hubroen, og har pliktskyldigst gått inn for såkalte «avbøtende tiltak». Blant fagfolk er det stor skepsis til hvorvidt disse tiltakene vil kunne hjelpe tilstrekkelig.

Om Tysvær

 «I Nord-Rogaland er vindkraftmotstanden stor mot at det er gitt konsesjon til tre vindkraftverk. Ved det ene vindkraftverket, Tysvær Vindkraftverk, er det nå en endringssøknad om 11 vindturbiner (150 meter høye og 130 meter brede) midt oppå en stor fjellkjede mellom to fjorder. Dette landskapet er en del av nasjonalarven til Norge, da den kjente maleren Lars Hertervig malte serien “Vakre landskap i Rogaland” nettopp her. Lars Hertervig studerte ved Kunstakademien Düsseldorf 1852-1854. Han malte forvridde furutrær, urskog og steinblokker, unik og vakker natur som blir ødelagt hvis området sprenges i stykker og gjøres om til industriområde. Kulturinstitusjoner som museene i Stavanger og Haugesund har protestert på vindkraftverket, i likhet med Hertervig-ekspert Holger Kofoed.

Tysvær kommune (med over 10.000 innbyggere) sa enstemming nei til vindkraft i Tysvær 1. okt 2019. Dette var utbygger så misfornøyd med, at de ønsker at OED skal overprøve et demokratisk vedtak og innføre statlig plan. Det betyr at OED ved olje- og energiministeren må tre inn i rollen som Tysvær kommunestyre

Bygda Hervik ligger midt under fjellet. Her har det oppstått en vond splittelse mellom grunneieren som får penger, og alle de andre som bare får ulempene ( støy, skyggekast, visuell forurensing, fugledrap og ødelagte turområder). Flere vurderer derfor å selge og flytte fra bygda, noe som kan bli vanskelig grunnet verdifall på eiendommene.

Inne i selve planområdet og mellom turbinene er det et ørnereir. Ørnene vil måtte lande og lette som helikoptere for å unngå å bli drept av turbinene, så det sier seg selv at de ikke vil kunne overleve dette inngrepet. Også den rødlistede hubroen har tilholdsted i området. Vedtak om bygging vil være i strid med både Naturmangfoldsloven og Kulturminneloven.»

Skrevet av Bjarne Jensen for Motvind SørVest

Om Havsul 1

Rundabranden i Møre og Romsdal er i følge Store Norske Leksikon “Norges sørligste, store fuglefjell med et enestående fugleliv”[7]. Mer 240 arter er observert på Runde og 100 km² av havområdet rundt er derfor fredet. Imidlertid viser det seg at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), i det stille, har gitt konsesjon til bygging av vindkraftanlegget Havsul 1 midt i lundefuglenes matfat, noe Norsk Ornitologisk Forening (NOF) betegner som “sjokkerende”. NOF skriver på sine hjemmesider: «Etter vår mening burde ikke konsesjonen vært gitt, med begrunnelse i at det planlagte vindkraftverket ligger midt i en svært viktig trekk-korridor både for sjøfugl- og fastlandsfugl. Kraftverket vil dessuten ramme næringssøkende fugler fra Sør-Norges eneste store fuglefjell, Runde.» Utbygging av havvind midt i fugletrekkene vil utvilsomt føre til grove brudd på Naturmangfoldsloven. Selv om det kalles “havvind”, viser det seg at man planlegger utbygging nær land.

Vindkraftkonsesjoner gitt på mangelfullt grunnlag bør trekkes tilbake

Din forgjenger i rollen som olje- og energiminister, Kjell-Børge Freiberg, påstod gjentatte ganger at gitte vindkraftkonsesjoner ikke kan trekkes tilbake. “En konsesjon er en rett”, hevdet han i blant annet i Debatten på NRK 17. oktober i fjor. Vi oppfatter at du har fått beskjed om å formidle det samme, at gitte konsesjoner må stå ved lag. Imidlertid har det norske folk så langt ikke fått noen forklaring på hvorfor det må være slik. Hvorfor blir det hevdet at vindkraftkonsesjoner ikke kan trekkes? Energilovens § 10-3 fastslår jo at en konsesjon “gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning” kan trekkes tilbake. Opplagt er det av vesentlig betydning når et vindkraftverk truer det biologiske mangfoldet. Ennå er det mulig å redde en god del natur, men da må vi bruke lovverket. Som flere har påpekt, står vi nå ansikt til ansikt med en energi- og miljøpolitisk skandale uten sidestykke i norsk historie. Å ignorere naturens verdi er både kunnskapsløst, uklokt og uetisk. Det er også dypest sett uøkonomisk, ikke minst på lang sikt. Myndighetenes uansvarlige håndtering av våre felles ressurser og naturverdier, har fått flere tusen mennesker til å tvile på det norske demokratiet, noe som er svært alvorlig.

Vi i Motvind SørVest setter stor pris på at du, Sylvi Listhaug, har snakket åpent om naturødeleggelsene, for skuffende mange av våre sentralpolitikere unnlater dessverre å kommentere problematikken. Håpet vårt er at de vindkraftkritiske uttalelsene dine fra sommeren 2019, skal omsettes i konkret handling, til beste for naturen og nasjonen, nå som du har kommet i posisjon som olje- og energiminister. Ta gjerne kontakt med oss dersom du har tid til et møte, eller ønsker å motta ytterligere informasjon. Vi vil benytte anledningen til å invitere deg til vårt åpne naturmangfoldsprogram på Litteraturhuset i Oslo, lørdag 4. april 2020. Du kan lese om arrangementet her: https://christinafjeldavlino.home.blog/2019/10/26/litteraturhuset-i-oslo-4-april-2020/

Videre har vi den store glede av å kunne invitere deg på ørnesafari og en tur til Runde med Per Einar Rekdal, fotografen som har tatt de vakre bildene av lundefuglene. Vi vil skreddersy turen for deg.

Med ønske om et godt nytt år for deg og dine!

Christina Fjeldavli, på vegne av Motvind SørVest

 

Referanseliste

http://www.aftenposteninnsikt.no/klimamilj/vindkraft-kan-gi-klimatap?fbclid=IwAR1s5bk59JUm9fZX-_WNLR4gtTDuPemjDmlEPFmFDG2HwSDczPxbn1thR00

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ad9gxz/tekno-miljoevernerne-glemmer-naturen-torgeir-w-skancke

https://www.un.org/sustainabledevelopment/blog/2019/05/nature-decline-unprecedented-report/

https://energiteknikk.net/2019/06/miljodirektoratet-vil-ha-bedre-fugle-undersokelser

http://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=2445

https://snl.no/Runde

https://www.vol.no/nyheter/andoy/2019/10/24/%E2%80%93-R%C3%A5kj%C3%B8ret-p%C3%A5-Andmyran-20239683.ece

https://www.dn.no/innlegg/energi/vindkraft/fornybar-energi/vindmoller-overflodig-om-vi-fornyer-vannkraften/2-1-600733

https://e24.no/energi/i/awKdP2/statkraft-norge-vil-ha-nok-stroem-i-aarene-fremover

https://explained.statkraft.no/artikler/2019/energi-har-vi-kraft-nok-til-a-mote-fremtiuden/

[1] https://www.vol.no/nyheter/andoy/2019/10/24/%E2%80%93-R%C3%A5kj%C3%B8ret-p%C3%A5-Andmyran-20239683.ece

 

[2] https://energiteknikk.net/2019/06/miljodirektoratet-vil-ha-bedre-fugle-undersokelser

 

[3] https://energiteknikk.net/2019/06/miljodirektoratet-vil-ha-bedre-fugle-undersokelser

[4] https://www.un.org/sustainabledevelopment/blog/2019/05/nature-decline-unprecedented-report/

 

[5] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ad9gxz/tekno-miljoevernerne-glemmer-naturen-torgeir-w-skancke

[6] https://www.dn.no/innlegg/energi/vindkraft/fornybar-energi/vindmoller-overflodig-om-vi-fornyer-vannkraften/2-1-600733

[7] https://snl.no/Runde

 

Dobbeltmoral og selvbedrag er temaer som går igjen i Henrik Ibsens forfatterskap. Det er derfor ikke til å undres over at vår store dramatiker måtte snu seg i graven denne uken, da NHO-sjef Ole Erik Almlid i pompøse vendinger presenterte ville påstander om at natur må kvestes for å redde klimaet. Da Equinor-sjef Eldar Sætre like etter gikk på talerstolen med feberfantasier om “nullutslipp” fra oljebransjen, gikk dobbeltmoral-alarmen for fullt, og den døde våknet.

I 1879 skrev Henrik Ibsen om Nora som ikke lenger vil bli fucka med. Nora har fått nok av rollen som sexobjekt og leketøy for ektemannen Torvald, og i Ibsens penn tar hun et oppgjør med overmakten. I 2020 møter vi våtmarksområdet Andmyran, som ikke lenger vil bli fucka med av næringslivstoppene. Gå andre steder med de to hundre meter høye fallossymbolene deres, sier myrulla. Hvis dere homo sapienser vil ofre noe for klimaet, så start med eget overforbruk.

Myrulla på Andmyran er langt fra den eneste som skal bli *nulla i 2020, mer enn hundre år etter Ibsens død. Også lundefuglen på Runde får gjennomgå, om klimakapitalistene får det som de vil. Villreinen i Buheii likeså, og reinnæringen. Urfolk fordrives. Frøya-hubroen mister reirplassen sin. Smølalirypa totalutryddes. Nettopp derfor er det Henrik Ibsen igjen inntar plassen ved skrivebordet i Arbinsgate 1, med Slottet som nærmest nabo. Et fuckehjem får etter alt å dømme sin urpremiere i forbindelse Zero-konferansen 2020.

 

 

Henrik Ibsen skriver i det realistiske dramaet Vildanden om gjennomsnittsmenneskets behov for livsløgnen. Den stakkarslige Hjalmar Ekdal forleder seg selv til å tro at han skal bygge en stor og viktig oppfinnelse som vil redde familiens økonomi. I realiteten er det kona Gina som sørger for hovedinntekten til hjemmet. «Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme», argumenterer Ekdal-parets nabo, den sindige doktor Relling. Hjalmars venn fra skoledagene, Gregers Werle, mener tvert imot at Hjalmar må tåle å høre sannheten.

Tåler vi å høre sannheten, eller er vi nordmenn gjennomsnittsmennesker som tviholder på livsløgnen om at naturen alltid vil være der? I følge Miljødirektoratet var circa halvparten av Norges fastlandsareal villmarkspreget ved starten av 1900-tallet. Fra «1988 til 2018 har den villmarkspregede naturen blitt redusert med om lag 2350 kvadratkilometer, eller nesten seks prosent». Ser man hele landet under ett, er prosentandelen 11,5. I følge FNs naturpanel, er tap av naturareal et av klodens største problemer.

Homo sapiens generelt, og nordmenn ikke minst, har lang tradisjon for å bedrive rovdrift på naturen, så dette må vi få fortsette med. «Vi må tåle noen naturinngrep for å sikre at vi løser jobbskapingsbehovet og for å løse klimautfordringen», mener NHO-sjef Ole Erik Almlid. En utbredt livsløgn i dagens Norge er nemlig at vi kan være klimavennlige gjennom å ødelegge natur. Til og med oljebransjen er klimavennlig, og det til tross for at CO2 er utpekt til hovedfiende nr. 1. I følge Equinor-sjef Eldar Sætre sikter norsk sokkel mot “nullutslipp”, som skal realiseres gjennom total rasering av resterende villmark. Hadde Ibsen levd i dag, ville han utvilsomt hatt nok å skrive om.

 

“I Norge er det et skille mellom Staten og mediene”, skriver Aftenposten Junior i ukas avis (7.-14. januar 2020). Så trygt for barna å vite at når Aftenposten skriver om Equinor, så har avisen ingen økonomiske bindinger. Skillet mellom reklame for et hovedsakelig statseid selskap og redaksjonelt innhold er til en hver tid sylskarpt.  

Også statskanalen NRK er ytterst ryddig. Når Zero-leder Marius Holm uttaler seg om elektrifisering av oljeplattformer (06.01.2020), opplyses det selvsagt om at den selvutnevnte “miljøstiftelsen” er betalt av aktører som Statkraft, Norsk olje og gass, Tensio (tidligere TrønderEnergi) og Zephyr. Verken politikerne eller pressen lar seg styre av næringslivet. Husk dette, barn! Norge er et tillitssamfunn, og vi foretrekker blind tillit.