Hubroen Bubo Bubo, som mistet reiret sitt da TrønderEnergi og Stadtwerke München invaderte Frøya våren 2019, leser nå Jens Stoltenbergs selvbiografi Min historie (2016). Det gjør inntrykk å få innsyn i den tidligere Landsfaderens kamp mot “det som kalles grønne sertifikater” (side 420). Samfunnsøkonomen Stoltenberg forutså konsekvensene. Han så det, krystallklart, hvilken katastrofe det ville bli. Han var statsminister. Likevel fikk han ikke stanset det.
“Dagens vindkraftutbygging savner sidestykke i norsk energi – og naturforvaltning. Her har politikerne laget et politisk og økonomisk regime som gjør det mulig for sterke kapitalkrefter å gjøre ubotelig skade på nasjonale naturverdier uten å betale en øre til samfunnet for ødeleggelsene”, skriver Sverre Sivertsen i en kronikk som ble publisert av Adressa 2. juni 2019. Da hadde Sivertsens tidligere arbeidsgiver, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), i mer enn et tiår delt ut vindkraftkonsesjoner i villmarkspregede områder. Hvordan kunne dette skje uten en opplyst offentlig debatt?
Det er vondt for en hubro å lese om hvordan både “miljøbevegelsen” og industrien presset på for å legge naturen ut på billigsalg. Sterke kapitalkrefter får nå betalt av norske strømkunder for å ødelegge hubroreir og sprenge i stykker jaktområder. Jens Stoltenberg nevner ikke i boka si konkret hvilke miljøorganisasjoner som presset ham til å gå med på dette, men Norges Miljøvernforbund (NMF) kan det ikke ha vært. NMF har kjempet imot de såkalt grønne sertifikatene hele veien. Kanskje er Zero Emission Resource Organisation (ZERO) én av organisasjonene Stoltenberg sikter til, når han skriver om “miljøbevegelsen”? ZERO, som ble stiftet av tidligere ansatte og aktive i Natur og Ungdom og Bellona, har siden oppstarten i 2002 fungert som grønt alibi for næringslivet, og som premissleverandør for politikere i sentrale posisjoner. “Med Norge som verktøykasse kan vi skape globale endringer”, er et av ZEROs slagord. Gjennom utallige NRK-opptredener har ZERO-leder Marius Holm overtalt både politikere og vanlige folk til å akseptere vindkraftutbygging i villmarka, i det grønne skiftets navn. Kritiske røster har blitt forsøkt stemplet som “klimafiendtlige”.
Når en hubro får høre at enkelte næringslivsaktører har vært pådrivere for en raus subsidieordning, kommer det ikke som lyn fra klar himmel. Det faktum at ZERO forsvarer industriens interesser, er heller ikke vanskelig å forstå, hvis man følger pengene. At Arbeiderpartiets regjeringspartner SV skulle insistere på å innføre en asosial og naturfiendtlig ordning, er kanskje mer overraskende. “Hvordan kunne SV være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler?” undret Jens Stoltenberg i 2006, men han fikk ingen gode svar (side 421 og 422). “Til slutt ga jeg meg”, skriver han, på side 422 i sin selvbiografi. “Vurderte du å gå i vranglås?”spør Bubo Bubo i et brev, som i disse dager er på vei til NATOs hovedkvarter. “Det er vanskelig å akseptere at du valgte å gi deg.”
Bubo Bubo inviterer nå Jens Stoltenberg til en feiring av Naturmangloven på Litteraturhuset i Oslo, lørdag 4. april kl. 12-18. Ønsket er at den tidligere Landsfaderen skal lese høyt fra selvbiografien sin, slik at flere kan få kjennskap til hva som foregikk i kulissene, midt på 2000-tallet. “Hvordan kunne SV være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler?” Og hvordan kunne andre partier gå med på det? Hvor ble det av den offentlige debatten? “Kom til Litteraturhuset 4. april, Jens! Vis meg din indre hubro”, avslutter Bubo Bubo.
motvind 