Munkegribben Maria Andrea Brinzola og de tre små grisene. Illustrasjon: Christina Fjeldavli. Digital redigering: Magdalena Fjeldavli
Det var en gang en vakker munkegribb som ble født av ville foreldre i Spania. Da hun som ungfugl kom til å skade seg, ble hun tatt vare på av snille sapienser som gav henne navnet Maria Andrea Brinzola. Høsten 2018 var hun klar for å utforske verden, og ble da utstyrt med en GPS-sender. En optimistisk og livsglad munkegribb la ut på en fantastisk reise, fra Spania til Norge.
I Spania hadde Andrea Maria opplevd sapienser på sitt beste. Stor var derfor overraskelsen da det viste seg at sapiensene i Norge hadde latt overlatt makten til en råne og to purker som innbilte seg at de kunne sveve over den europeiske stjernehimmelen. For at ingen skulle merke at de egentlig ikke kunne fly, hadde grisene bestemt seg for å brekke vingene på alle fugler, og knuse alle egg. Bare kinderegg var lov, og disse ville purkene ruge på og klekke ut selv, uten innblanding fra Stortinget.
Det er uvisst hvorfor Maria Andrea valgte seg ut Norge som reisemål. Kanskje hadde foreldre eller besteforeldre fortalt henne om hvor vakker og urørt naturen var i dette rare fjellandet? Munkegribben kunne ikke vite noe om de store ødeleggelsene. Hun fløy på instinkt, hun fløy som munkegribber alltid har gjort, i tusener av år. Hvordan kunne hun ane at griske og grådige griser nettopp hadde røvet til seg siste rest av villmark?
En svart dag skjedde det som ikke skulle skje. Maria Andrea kom til å fly rett inn i et påbegynt vindkraftanlegg. I tre dager og tre netter lå hun alene og led, med brukket vinge, før hun på den fjerde dagen ble funnet av en feltornitolog. Da hadde de spanske vennene etterlyst henne. Maria Andrea fikk komme til en dyktig veterinær, men dessverre viste det seg at det ikke var mulig å reparere den ødelagte vingen. Aldri kom hun til å fly igjen.
Den spanske munkegribben Maria Andrea Brinzola ble i forrige uke funnet alvorlig skadet i et påbegynt vindkraftanlegg i Bjerkreim. Feltornitolog Egil Ween “fant henne sittende i en steinur med brukket vinge” (www.birdlife.no, 22.03.20). Dessverre viste det seg, under operasjonen denne uken, at vingen måtte amputeres som en følge av skadene. Det at vi sapienser ikke har nok respekt for andre arter skaper store problemer, og ikke bare for Maria Andrea. Forskere peker på klare sammenhenger mellom sykdommer som Ebola, HIV, Sars og Korona, og vårt forhold til naturen. Vi har tøyd strikken så langt at det slår tilbake på oss selv.
Olje-og energidepartementet (OED) inviterte 2. mars til møte om vindkraftutbygging 11. mars. 10. mars ble møtet avlyst på grunn av koronavirusets inntog, og vi opplever nå en unntakstilstand med stengte skoler, stengte arbeidsplasser for mange og forbud mot å møtes i større forsamlinger. Samtidig foregår det en frenetisk aktivitet inne i kontorlokalene til OED. Med vindkraftmotstandere i karantene, har man bestemt seg for å ofre både Haramsøya og Stadlandet. I tillegg vil man true livsgrunnlaget for fuglene ved Runde, med havvindanlegget Havsul 1. “Havsul I vindkraftverk bryter med det som internasjonalt har vært poengtert som det første og viktigste tiltaket for å unngå store, negative følger av vindkraftutbygging, nemlig å unngå samlokalisering med områder med stor verdi for, og stor aktivitet av, fugl”, skriver Norsk Ornitologisk Forening på sine nettsider. NVE har her gitt konsesjon til et prosjekt som bryter med internasjonale konvensjoner (https://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=2445).
Naturvernere over hele landet registrerte med glede at Andmyran-prosjektet ikke ble gitt utvidet frist. Vi håper dette betyr at området vil bli bevart som det er i dag. Det er bra at OED har tatt kunnskap om myras betydning med i betraktningen i behandlingen av denne enkeltsaken. Dette burde skape presedens også i andre saker. Det uforståelige er at OED samtidig har landet på at Haramsfjellet, Stadlandet og fuglene ved Runde skal ofres. Disse avgjørelsene tyder på en skjødesløs og faglig svak saksbehandling, hvor interessene til noen få prioriteres fremfor naturen og fellesskapets beste. At avgjørelsene tas når naturvernere er forhindret fra å demonstrere, og uten at man har gjennomført det møtet som var planlagt, forsterker den uhyggen som nylig oppstod da Regjeringen forsøkte å oppheve Grunnlovens maktfordelingsprinsipp gjennom sitt første utkast til koronalov.
Den kyniske vindkraftbransjen presser nå på for å få unntak fra koronabestemmelsene, med påstander om at bygging av vindindustri er “samfunnskritisk”(BT, 24.03.20). For at eieren skal sitte igjen med mest mulig profitt, benyttes det østeuropeiske arbeidere. Vindkraftbransjen ber om at disse skal slippe karantenetiden på 14 dager. Dette bør OED blankt avvise. I Norge produserer vi mer kraft enn vi trenger selv, og vindkraftutbygging er derfor på ingen måte samfunnskritisk nødvendig. Tvert imot er denne industrialiseringen kritisk samfunns- og naturødeleggende.
Koronapandemien har vist oss at vi må ta vare på naturen. Pandemien har også demonstrert for oss at det går an å gjøre aktive og modige valg for å komme seg ut av en knipe. Dessverre er det for seint for Maria Andrea Brinzola. Hun vil aldri kunne fly igjen. Kanskje vi kan forsøke å lære noe av det hun måtte oppleve?
I artikkelen “Munkegribben Brinzolas ublide møte med industrialisert norsk natur”, som ble publisert på nettsidene til Norsk Ornitologisk Forening 22. mars 2020, forteller Egil Ween om den GPS-merkede munkegribben Brinzola som nylig kom til skade i et påbegynt vindkraftanlegg i Bjerkreim (https://www.birdlife.no/). Da hadde hun fløyet helt fra Spania til Norge.
Egil Ween beretter at han “fant henne sittende i en steinur med tydelige problemer”. Hun hadde “smelt den ene vingen inn i en wire”, og slik pådratt seg to åpne brudd. Selv om fuglen nå blir tatt vare på, og vil bli operert, er det uvisst om hun noen gang vil kunne fly igjen. “Ingen må tro at industrialiseringen av naturen vår ikke utgjør en fare for våre ville fugler, og rovfugler spesielt!” skriver Ween, som samarbeider med Wild Fauna Hospital i Madrid om denne vonde saken.
Norges vassdrags- og energidirektorat forsøker i sine utredninger å gi inntrykk av at man tar hensyn til fugleliv når konsesjonssøknader behandles, men i realiteten er det dessverre slik at man, bevisst eller ubevisst, ofte overser de dramatiske konsekvensene vindkraftutbyggingen får for fuglelivet.
Motvind SørVest, ved kampanjeleder Jan Helge Vassbø, har startet en innsamlingsaksjon til støtte for Brinzola og andre fugler som havner i en lignende situasjon. Jeg oppfordrer alle til å støtte aksjonen. Mer informasjon finner dere her: https://www.spleis.no/project/101775
Kunstauksjon
Tegningene i dette blogginnlegget auksjoneres bort til inntekt for den spleisen som det er referert til ovenfor. Send e-post til christina.fjeldavli@vtfk.no dersom du vil legge inn et bud. Formatet er A3. Det er brukt kull, akvarellfarger og collage (dvs. at noe er klippet og limt). Auksjonen varer til og med 15. april kl. 22:00
Christina Fjeldavli, naturverner og billedkunstner (utdannet fra Goldsmiths College, University of London)
Det er mye plunder og heft med tredeling av makten. Heldigvis kan Regjeringen nå nyte en hel måned med mindre innblanding fra Stortinget. Illustrasjon: Christina Fjeldavli
Spredningen av sykdommen covid-19, som utløses av koronaviruset sars-CoV-2, ble påvist mot slutten av 2019. Pandemien er en del av den pågående økokrisen, som skyldes at vi mennesker ikke har nok respekt for andre arter. “Vi kan demme opp for mange virussykdommer ved å la naturen være i fred», ifølge Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet (Aftenposten, 13. mars 2020). «De dyrene som sprer virus, som også er farlige for mennesker, har en fellesnevner: Deres naturlige områder er under press». Grusom behandling av ville dyr, kombinert med overdreven flytrafikk er en farlig, og kostbar, kombinasjon.
I januar 2020 valgte Verdens helseorganisasjon (WHO) å erklære krisetilstand. Nordmenn kunne likevel reise på vinterferie til smitteområder, komme hjem igjen syke, dra på jobb og smitte andre. «Vi kan ikke mure oss inne for å ikke bli truffet av denne typen epidemier og pandemier. Det klarte vi ikke engang da det var lite verdenshandel. Det kom fortsatt et skip til Bergen i 1349, som alle husker. Det var svartedauden», påpekte Erna Solberg i et intervju med NRK 14. februar. Statsministeren viste i utgangspunktet liten eller ingen vilje til å begrense virusets inntog i landet.
11. mars fikk korona-epidemien, ikke uventet, status som pandemi. Danmarks statsminister, Mette Frederiksen, reagerte kontant med å stenge ned store deler av samfunnet for å unngå smittespredning. “Sammenlignet med Fredriksen virker Solberg like handlekraftig som en våt vaskefille”, skrev Rødts Mímir Kristjánsson(@mimirk) på Twitter samme dag. Flere pustet lettet ut da Solberg endelig tok grep dagen etter, 12. mars. Barnehager, skoler, studiesteder, kulturelle arenaer og flere arbeidssteder måtte brått stenge. Det var rart å være vitne til at turistfly fikk lande, mens våre egne barn ble fratatt vanlig skolegang og vanlig omgang med venner.
Når Mímir Kristjánsson bruker metaforen “våt vaskefille” for å beskrive Norges statsleder, glemmer han kanskje at statsministerstillingen ikke er Erna Solbergs eneste jobb. Først og fremst er Solberg sjefspådriver for FNs bærekraftsmål, noe som krever mye tid og krefter. Da Erna Solberg holdt sin nyttårstale 1. januar i år, nevnte hun bærekraftsmålene hele elleve ganger. I februar tok hun med seg hele bærekraftskomitéen på en bærekraftig flytur til Svalbard. Med godt grep om kikkerten, på hvalross-safari, kjeftet Solberg på personer som av ulike grunner har undertegnet Facebook-gruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet». Statsministeren ser på disse som et sammensurium av «klimafornektere, innvandringsmotstandere, anti-globale løsninger, EU-motstandere […] som sier at den verden vi har i dag, den aksepterer vi på en måte ikke» (TV2, 27.02.2020). Midt i naturkrisen jobber Regjeringen beinhardt for å bygge ned siste rest av villmark, men det er de andre som ikke aksepterer “den verden vi har i dag”.
WHO erklærte koronakrise allerede i januar. Likevel ventet Regjeringen helt til torsdag 18. mars med å offentliggjøre en kriselov som de nå mener er nødvendig å vedta. Det at en grunnlovsstridig koronalov var på trappene, var ikke offentlig kjent før 17. mars. Lovforslaget ble av fremtredende jurister omtalt som “demokratisk galskap” og en “abdisering fra Stortinget”. Jusprofessor Hans Petter Graver gjorde sitt for å forsvare demokratiet i kronikken “Rettsstaten i karantene?” som ble publisert av Morgenbladet 19. mars: “I hemmelighet har regjeringen forberedt en lov som gir den fullmakt til å gi forskrifter som kan utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning. Uten offentlighet har regjeringen forhandlet med partiene på Stortinget om unntakshjemler som setter Grunnlovens regler om lovgivningsmyndigheten til side. Da mediene rapporterte om dette 17. mars, nektet justisminister Mæland å uttale seg om hvilke fullmakter det var regjeringen ønsket. Før det ekstraordinære statsråd kl. 17, 18. mars, fantes det ennå ikke spor av at en slik lov var på trappene, hverken på regjeringens eller Stortingets nettsider”. Uten offentlig debatt er et demokrati på gyngende grunn. Heldigvis har vi mange dyktige jurister som rakk å respondere på lovforslaget mye raskere enn Solberg-regjeringen nok hadde ønsket. Lørdag 21. mars valgte Stortinget å vedta en revidert versjon av koronaloven, som skal gjelde for én måned foreløpig.
Det er verdt å nevne at Regjeringen også i 2019 forsøkte å få på plass en kriselov hvor tredelingen av makten skulle settes til side, NOU 2019: 13, «Når krisen inntreffer». Dette lovforslaget var ute på høring og ble møtt med såpass mange kritiske innvendinger fra Advokatforeningen, at loven ikke ble vedtatt i Stortinget. Regjeringen mener nå at vi ikke har tid til noen høring fordi krisen allerede er et faktum. Det virker uklart hvorfor det haster å koble ut Stortinget i visse spørsmål. Vi har jo allerede sett hvordan Stortingets medvirkning har ført til bedre koronakrisepakker for vanlige arbeidstagere, noe Magnus Marsdal skriver om sin i kronikk “Høyres elitisme sendt i retur”, som ble publisert av Dagsavisen 17. mars. Blir det for mye plunder og heft med den ordinære tredelingen av makten for vår nåværende regjering? Er det nødvendig å erstatte vanlig demokrati med koronakrati?
Ifølge Aftenposten har kritikere av det koronalovforslaget som ble publisert 18. mars, ulike syn på den innstrammede versjonen som ble vedtatt 21. mars. Advokat Geir Lippestad og jusprofessor Hans Petter Graver mener vi kan være fornøyde. Jusprofessor Mads Andenæs ser på den vedtatte koronaloven som unødvendig. Det fremstår som noe underlig at Solberg-regjeringen, som kom så seint på banen, og som nå plutselig snakker så varmt om solidaritet og samhold, vil være mest mulig alene om å håndtere krisen.
Dessverre er det et sørgelig faktum at styrende eliter gjerne utnytter kriser for å tjene egne interesser, som beskrevet av Naomi Klein i Sjokkdoktrinen (2007). Eksempelvis blir klimakrisen grovt utnyttet i forbindelse med den pågående vindkraftutbyggingen. La oss nå inderlig håpe at koronakrisen ikke vil bli misbrukt i samme grad. La oss også håpe at sjefspådriveren for FNs bærekraftsmål klarer å se pandemien i sammenheng med natur og klima, slik at de vedtakene som blir fattet ikke bidrar til nye pandemier. Det kan ikke være noe mål å fortsette akkurat som før, med like mye flytrafikk og like lite respekt for økosystemene.
Utdrag fra Regjeringens foreløpige utkast til koronalov:
“En rekke tiltak – enten de krever ytterligere bevilgninger eller ikke – vil imidlertid kunne kreve et rettslig grunnlag. Denne loven skal avhjelpe den situasjonen at det mangler et slikt rettslig grunnlag.”
[…]
“2. Høring
Lovforslaget har ikke vært på alminnelig høring, da dette på grunn av tidsaspektet ikke har vært praktisk mulig. Departementet har i stedet måttet begrense seg til å motta innspill fra samtlige departementer om mulige behov for tiltak som i dag ikke er dekket av gjeldende lovgivning med tilhørende forskriftshjemler.”
[…]
“3.1 Innledning og generelle spørsmål
Behovet for en forskriftshjemmel som følge av utbruddet av Covid-19 har oppstått raskt, og situasjonen er uoversiktlig. Det er derfor på dette tidspunktet vanskelig å overskue konsekvensene av virusspredningen og å kartlegge på hvilke områder det vil bli nødvendig å utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning. En del mulige behov og eksempler er imidlertid allerede identifisert på grunnlag av innspill fra departementene og visse berørte aktører, slik som Høyesterett og Domstoladministrasjonen. I dette punktet gis det en oversikt over slike identifiserte behov. Oversikten er naturlig nok ikke uttømmende, og det vil kunne oppstå andre eller mer vidtrekkende behov enn de som er nevnt under.”
[…]
“Til § 6 Lovens ikrafttredelse og opphevelse
Loven er tidsbegrenset og gjelder i seks måneder fra ikrafttredelsen. Hvis situasjoner skapt ved utbruddet av Covid-19 vedvarer ut over denne perioden, kan Stortinget forlenge lovens varighet i et nytt lovvedtak.”
Kommentarer til Koronaloven, gjengitt i norske aviser:
“– Regjeringens koronakriselov er galskap. Sette demokrati og rettssikkerhet for oss alle til side for å kunne styre? Få på plass raske beslutningslinjer i samarbeid med Stortinget. Det forventer vi at våre ledere får til. Det handler om å beholde tilliten, sier Lippestad, som er tidligere byråd i Oslo for Arbeiderpartiet.”
“I hemmelighet har regjeringen forberedt en lov som gir den fullmakt til å gi forskrifter som kan utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning. Uten offentlighet har regjeringen forhandlet med partiene på Stortinget om unntakshjemler som setter Grunnlovens regler om lovgivningsmyndigheten til side. Da mediene rapporterte om dette 17. mars, nektet justisminister Mæland å uttale seg om hvilke fullmakter det var regjeringen ønsket. Før det ekstraordinøre statsråd kl. 17, 18. mars, fantes det ennå ikke spor av at en slik lov var på trappene, hverken på regjeringens eller Stortingets nettsider.”
Hans Petter Graver, professor ved Institutt for privatrett, UiO og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi
De reindriftsområdene som er igjen bør skånes. Illustrasjon: Christina Fjeldavli
Åpent brev til olje- og energiminister Tina Bru
Kjære Tina Bru!
2. mars inviterte Olje- og energidepartementet (OED) til et møte om vindkraft onsdag 11. mars, med påmeldingsfrist mandag 9. mars. 10. mars ble det sendt ut melding om at møtet dessverre ikke kunne gjennomføres likevel, grunnet Corona-pandemien. 11. mars 2020 publiserte OED en pressemelding hvor det fremgår at regjeringen vil legge frem en stortingsmelding knyttet til konsesjonssystemet for vindkraft allerede før sommeren. I pressemeldingen står det at olje- og energiministeren vil “lytte til organisasjoner, vindkraftbransjen, lokale og regionale myndigheter og andre”. Hva innebærer det “å lytte”?
“Vindkraft er i ferd med å bli en viktig del av den norske energiforsyningen. Framover vil det være den kilden til fornybar energi som er rimeligst å bygge ut. Vindkraften kan bidra til næringsutvikling og elektrifisering i stadig flere sektorer”, skriver OED i sin pressemelding 11. mars. Sett utenfra kan det virke som om departementet har landet på en vindkraftpositiv konklusjon, før de har lyttet til samtlige aktører. Heldigvis er det mulig å endre kurs.
Torsdag 12. mars demonstrerte statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie at det er mulig å endre strategi, selv når hele Norge følger med. Fra å være tilbakelente i møte med et nytt virus, bestemte de seg for å ta grep, som beskrevet av Svein Hammer 15. mars (https://sveinhammer.blog/2020/03/15/coronaviruset-i-ernas-grep/) Solberg og Høie viser at det går an å tro eller mene noe, og så endre syn på saken, i takt med at man tilegner seg ny innsikt. Også som toppolitikerer kan man lære og forandre holdning.
Selv om OED så langt må ha lyttet mest til lobbyister fra vindkraftbransjen, er endring mulig. OED både kan og bør skifte kurs når ny faktainformasjon kommer på bordet. Som du sikkert vet, Tina Bru, var det Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som innførte de grønne sertifikatene da de rødgrønne satt med regjeringsmakt fra 2005-2013. Daværende statsminister, samfunnsøkonom Jens Stoltenberg, forutså tidlig at denne subsidieringsordningen ville bli en katastrofe, både for vanlige folks økonomi og for naturen, men regjeringspartnerne SV og Sp presset på. I tillegg var det sterke økonomiske krefter, og enkelte miljøorganisasjoner som til førte til at Stoltenberg måtte gi seg. “Hvordan kunne SV være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler?” undret Jens Stoltenberg i 2006, men han fikk ingen gode svar (Stoltenberg, Min historie, side 421 og 422). Hvorfor skal Høyre gå i fotsporene til Stoltenberg-regjeringen i denne ulykksalige saken? Dere mister mange velgere på dette.
Om “det fantastiske kinderegget” Fosen Vind
Statkraft, TrønderEnergi og Nordic Wind Power DA har, gjennom selskapet Fosen Vind, bygget Europas største vindkraftprosjekt på land, bestående av anleggene Hitra, Geitfjellet, Kvenndalsfjellet, Harbaksfjellet, Roan og Storheia. Aldri før har så store arealer blitt ødelagt for den samiske befolkningen på så kort tid. Var du klar over dette, Tina Bru, da du omtalte vindkraftanlegget på Fosen som «et fantastisk kinderegg”, i et intervju med Dagens Næringsliv 23. februar 2016? Uansett om du forstod hva som skjedde eller ikke, er det fullt mulig å endre mening nå. Det går an å innrømme at Fosen-anlegget aldri burde vært realisert. Det går også an å si nei til alle fremtidige vindkraftprosjekter i reindriftsområder.
Fosen Vind startet utbyggingen i 2016, før erstatnings- og gyldighetsspørsmålet var avgjort rettslig. De klarte nemlig å skaffe seg en “forhåndstiltredelse for bygging”, skriver Eva Maria Fjellheim, stipendiat ved Senter for Samiske Studier (UiT), i artikkelen “Ærede Lagmannsrett” (2020). I 2018 ble regjeringen anmodet av Komiteen for Eliminering av Rasediskriminering om å stanse vindkraftutbyggingen, noe Regjeringen valgte å ignorere. Dette kunne du ikke vite i 2016, Tina Bru, men nå er det godt kjent. Den samiske befolkningen fortjener en unnskyldning, og en forsikring om at alle reindriftsområder heretter vil bli skånet.
Gjennom FNs urfolksdeklarasjon har Norge forpliktet seg til å gi urfolk et spesielt vern. Blant annet har urfolk “rett til å bevare og styrke sine egne institusjoner, kulturer og tradisjoner, og […] rett til å utvikle seg slik de selv ønsker og synes er nødvendig” (FNs norskspråklige nettsider). Store deler av Fosen-naturen er allerede ødelagt, men alle landets reindriftsområder er ennå ikke tapt. Davvi vindkraftanlegg som planlegges på grensen mellom Lebesby, Tana og Porsanger, kan stanses. Her ønsker Grenselandet AS å sette opp inntil 267 vindturbiner, på et område på over 78 kvadratkilometer, midt i et reinbeiteområde. Sametingspresident Aili Keskitalo bruker begrepet “grønn kolonisering” for å beskrive prosjektet. Davvi vindkraftanlegg bør OED gå imot, Tina Bru.
Dessverre er det flere horrible vindkraftprosjekter på trappene, som Havsul 1, Andmyran og Haram. Dette er prosjekter som vil være katastrofale for natur og miljø, noe du kan lese om på nettsidene til Naturvernforbundet, Norsk Ornitologisk Forening, Norges Miljøvernforbund, La Naturen Leve og Motvind Norge.
Akkurat nå kjenner vi konsekvensene av naturkrisen på kroppen. Norge er hardt rammet av Corona-pandemien, og vi opplever en unntakstilstand som forhåpentligvis kan inspirere til dyp refleksjon og ettertanke. Hvordan havnet vi her? Har det en pris, dette at vi farter så mye, dette at vi forsyner oss så grådig av det Moder Jord har å tilby, dette at økonomisk vekst har blitt vår religion? Kanskje bør vi alle stoppe opp litt og lytte til det planeten forteller oss?
“Vi kan demme opp for mange virussykdommer ved å la naturen være i fred», ifølge Erling Dokk Holm, førsteamanuensis ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet (Aftenposten, 13. mars 2020). «De dyrene som sprer virus, som også er farlige for mennesker, har en fellesnevner: Deres naturlige områder er under press», viser det seg. «Er vårt forhold til naturen hovedårsaken til at vi får stadig nye virus i global sirkulasjon?» spør Erling Dokk Holm retorisk, og han nevner Sars-viruset (i 2002/2003) som enda et eksempel.
At tap av naturareal er et av klodens største problemer, har også FNs naturpanel informert oss om. En million arter står i fare for å bli utryddet. Økosystemer rakner. Det finnes moderne mennesker som tror at alt kan løses ved hjelp av teknologi. Kanskje Corona er her for å fortelle oss at vi også må spille på lag med naturen? La oss ta imot den veksten og erkjennelsen som krisen kan tilby.
Når Corona-krisen avblåses, bør OED invitere til et nytt møte om vindkraft, i god tid. Enn så lenge kan dere studere høringssvarene som kom inn da forslaget til den nasjonale rammen for vindkraft ble lagt fram 1. april 2019. Om OED ønsker oppdatert informasjon, kan det inviteres til en ny åpen høringsrunde. Vi er mange som vil bidra.
I artikkelen “Munkegribben Brinzolas ublide møte med industrialisert norsk natur”, som ble publisert på nettsidene til Norsk Ornitologisk Forening 22. mars 2020, forteller Egil Ween om den GPS-merkede munkegribben Brinzola som nylig kom til skade i et påbegynt vindkraftanlegg i Bjerkreim (
motvind 