motvind

🍃 Kjærligheten gråter…

Tekst: Laila Haukeland. Tegning: Christina Fjeldavli 

Innimellom er det vanskelig å holde trua oppe på at det nytter å vise motstand mot vindkrafta. Iallefall når tilliten til at det nytter svikter. I går var det innvendig sorg fordi håp og tru på at det å kjempe imot er verdt kampen er i brist. Eg skreiv litt i går og litt i dag. Ein del av det å sørge er å sette ord på ting, så vær ikkje redd for meg. Eg har det bra og er rik- i meg sjølv.

Da det gjekk opp for meg kor ille dette var, brast og all tilit til demokratiet. Det å innsjå at me har blitt holdt for narr av våre egne styresmakter gjennom ein langsiktig plan. Det er ingen underveis fra styresmaktene som har fortalt hvilke enorme inngrep vindkraft ville utsette naturen for. Dei har «solgt» vara som noko bra og solidarisk. Vindkraft er ikkje eit grønt skifte, det er bedritent og ei stor skam at det er rullet ut «rød løper» til forsyning av naturen for marked og kapitalinteresser.

Kjærligheten gråter.

Om du ser for deg ei linje der det eine ytterpunktet er den kjærligheten som er så rein i hjertet at den rett og slett blir for mye å ta inn…. den får me berre nokon glimt av i livet tenker eg. Det er kjernen me alle kjem fra den kjærligheten. I andre enden av denne tenkte linja er lidelsen og ytterst på lidelsen der mister du håp. Det ytterpunktet fekk eg eit glimt av når dette gjekk opp for meg kor ille dette er. Eg holdt på å miste trua i håpet og tillit er blitt ein skjør ting.
Når det går opp for folk kva som er i ferde så er valget enkelt, iallefall for meg. Me kan ikkje etterlate oss ein søndersprengt kyst, både på land og i fjæresteinene…. det er heilt vilt at ingen på Stortinget brøler høgt ut sin protest mot dette… ingen.

Å sjå at det no ser ut som eit taktskifte i statlig overkjøring av lokaldemokratiet er ikkje uventa og eg er redd dette er berre starten. Så i dag skriv eg for Tysvær som igår blei med maktas arroganse overlevert statlig plan for å bygge vindkraft. Dette er alvorlig, veldig alvorlig. Dermed viser makta at lokaldemokrati er lite verdt i møte med vindkraftutbygging.

I oppbygginga til dette så er det i nesten alle parti folk som har vore med på dette. Å handle med andre land er ein ting men å gje vekk landet til EU/ EØS- kloa for at «dynamitt-gubben» skal sprenge det sundt, det er ikkje greit. Men det er det som skjer no. Og no med statlig plan. Så eg har heile vegen tenkt at eg må kunne stole på dei ufravikelige og utholdende. Men det er ingen som hyler for naturen sin del på tinget. Berre i fine ord som kjem seinare pga byråkratisk treghet. Så det er ein plan om å fortelle Generasjon 2030 om kor viktig det er å vare på naturen- men dei må berre sprenge litt meir først, sprenge både demokrati og fjell med overmakta si kapitalsjuke. Ein skal ikkje høste meir enn man sår…Det skjer no.

Derfor gråter kjærligheten.

Det å høyre helseminister Høie og Statsministeren stå på pressekonferanse og seie at me er eit land der folk har høg tillit og høg solidaritet- rett nok ei anna sak, men likevel. Samme dag som dei står og seier dette, ja, så ruller Tina Bru ut «rød løper» med statlig plan mot Tysvær i gavepakke til vindkraftkapitalistene.

Dei overkjører lokaldemokratiet med tvang og trur dei har tillit. Dei unnlater i feighet å snakke ærlig om vindkraft, og dei vil ha tillit. Tilliten har dei dessverre skrota sjølv med sviket dei gjennomfører mot naturen i landet no og lokaldemokratiet. Dei gir bort naturen til kapitalen og kaller det grønt. Det er bedritent.

Eg håper det kjem ein dag der dei innser kva dei har gjort, jo før jo heller, for blir det gjennomført det som fortoner seg i denne saka, ja det kan aldri tilgis. Kvar og ein har eit sjølvstendig ansvar å ivareta den svakeste part. Denne gangen er det naturen og dei stemmeløse som bur der. Å stilltiende snu ryggen til er det samme som å være delaktig. Ingen hyler høgt imot på Stortinget…

Kjærligheten gråter, og blør.

Denne sorgen er det mest inngripende eg nokon gang har vore i nærheten av, eg veit ikkje kva eg skal kalle den. Jordsorg? Sjelesorg? Eg veit ikkje. Økosorg er berre ein liten del av det. Eg vil kalle denne sorgen for Kjærligheten som gråter.

I Tysvær er det ikkje min ytre natur som er angripe, men det er eit angrep på min indre natur, fordi det er rovdrift på natur og dei stemmeløse som bur der. Så folk påføres sorg no. Der.
Og i denne kampen er dei som kjemper i Tysvær også oss, fordi me møtes rike i kjerneverdier i denne kampen.
Det er meir i denne sorga som gjør inderlig vondt og det er at menneskets frihet til å velge kjærligheten i pakt med naturen- den er trua. Tankene, følelsene, kunnskapen, historiene, erindringene, nærheten og den frie kjærligheten for alt levende. Alt dette er trua, fordi nokon driver rovdrift.

Elsk naturen og du elsker deg sjølv, så enkelt, så lett. Når den ytre naturen trues, trues også den indre, for me er alle natur, fra fødsel. Men dessverre så har mange fjerna seg selv fra den erkjennelsen. Det er for mange lettere å søke ytre annerkjennelse heller enn å være seg sjølv nær. Me i denne kampen er nær i oss sjølv og i møte med kvarandre i verdifulle samtaler fra kjernen. Møter som setter spor av indre rikdom.

Betong-barna, eg håper dei våkner før det går for langt.
Det er synd å sjå at nærheten mellom det indre og ytre er fjernet seg fra sanselighet til natur, til låste tanker og følelser. Et nyfødt barn vil dø uten fysisk nærhet til varm hud. En sjel vil dø uten sanselig nærhet til natur.
Og eg tenker denne som en kollektiv sorg, derfor møtes me no alle som innser sorgen i denne kampen.

Me vil ikkje etterlate oss brudd mellom den indre og ytre natur for der ligger det rike levde livet. Me som står i denne kampen har ein enorm rikdom innvendig- vissheten om at me har rett. Me har den indre trygghet i det.

Men kjærligheten gråter og blør, for det er naturen i oss som sørger. Den styrken som bygges utav denne sorgen kommer aldri til å gje seg, for me veit me har rett. Det er dei andre som ødelegg demokratiet og tilliten med sviket sitt. Eg håper dei snart innser det.

🍃Det er fritt til å dele om nokon ønsker🍃 Me gir oss aldri 🍃

Laila Haukeland