Foto og film: Ole Henrik Kappfjell. Foto: Merethe Kvandal og Tom Kvitnes. Film: Lena Mellingen. Tekst: Christina Fjeldavli, Motvind Norge
Ifølge Grunnlovens § 108 skal de statlige styresmaktene «leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv». I Naturmangfoldloven § 1 heter det at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur».
Om lovene virkelig ble fulgt, ville man aldri kunnet åpne opp for den vindkraftutbyggingen som foregår i dag. «Dagens vindkraftutbygging savner sidestykke i norsk energi – og naturforvaltning», hevder Sverre Sivertsen. Som tidligere informasjonsdirektør for Norges vassdrags- og energidirektorat, forvaltningsorganet som deler ut konsesjoner til vindkraftutbygging, burde han ha godt grunnlag for å uttale seg. Slik Sivertsen ser det, har våre politikere «laget et politisk og økonomisk regime som gjør det mulig for sterke kapitalkrefter å gjøre ubotelig skade på nasjonale naturverdier uten å betale en øre til samfunnet for ødeleggelsene (Adresseavisen, 02.06.2019). Vindkraftutbyggingen går spesielt hardt utover samiske reindriftseiere.
Øyfjellet. Film: Ole Henrik Kappfjell
Fra midten av 1800-tallet forsøkte norske myndigheter å avvikle samisk kultur gjennom den såkalte fornorskingspolitikken. Som et ledd i dette, ble samiske barn sendt på internatskoler hvor de bare fikk undervisning på norsk. Elevene fikk ikke lov til å snakke sitt eget morsmål. Fra 1968-1982 hadde vi Alta-utbyggingen, som endte med at samiske interesser måtte vike for majoritetsbefolkningens krav. På 2000-tallet har norske myndigheter lagt til rette for rasering av det ene reinbeitedistriktet etter det andre, gjennom totalt unødvendig vindkraftutbygging. Viktige reinbeiteområder på Fosen er allerede ødelagt. Nå står Vefsn for tur.
For Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt, som har om lag 2.200 rein i sin vårflokk, er Øyfjellet i Vefsn et viktig område. En vindkraftutbygging her vil være svært ødeleggende, noe både Norges vassdrags- og energidirektorat (det statlige forvaltningsorganet, NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) har blitt grundig informert om fra flere ulike hold. «Godkjenningen [fra NVE 18.12.19] betyr at området er tapt for alltid», mener lederen for Norske Samers Riksforbund (NSR), Runar Myrnes Balto. Balto stiller seg kritisk til at vi i Norge har et system «som gjør det mulig å sette i gang med slike enorme prosjekter uten at man må ta hensyn til reindriftsnæringa som har vært der i alle tider». Balto mener prosjektet kunne vært stanset, om bare den politiske viljen hadde vært der (NRK Nordland, 25.12.19).
Tone Toft og Bjørn Økern, som representerer Naturvernforbundet i Nordland, mener at Øyfjellet vindkraftverk har vært «et feilgrep fra første stund», og at det må «stanses øyeblikkelig» (Helgelendingen, 17.04.20). Naturvernorganisasjonen Motvind Norge, som oppstod i 2019, i protest mot den pågående vindkraftutbyggingen, skriver blant annet følgende om planene: «Kraftutbyggingen [på Øyfjellet] er planlagt i inngrepsfri natur, like nord for Lomsdal-Visten nasjonalpark – Njaarken varjelimmiedajve, også kalt «Det gjemte landet», et av landets mest uberørte naturområder. Her finner du 1102 km2 variert område med store vidder, fjell, lune fjorder og dype daler der urskogen knaker i vinden». Naturvernorganisasjonen La Naturen Leve (LNL) «sier ja til en fossilfri fremtid og ja til fornybar energi». LNL mener at vi må bevare naturen mest mulig intakt for våre etterkommere, og sier derfor konsekvent «nei til naturødeleggende vindkraft i vannkraftlandet Norge». Norges Miljøvernforbund (NMF) reagerte skarpt da både Tysvær vindkraftverk og Øyfjellet vindkraftverk fikk godkjenning av NVE 18. desember 2019, samme dag som Sylvi Listhaug inntok rollen som olje- og energiminister etter Kjell-Børge Freiberg. NMF anser både Tysvær og Øyfjellet for å være «svært kontroversielle saker med store konsekvenser».
Den selvutnevnte miljøstiftelsen Zero, som mottar penger fra vindkraftbransjen, og som ofte blir invitert til statskanalens debattprogrammer når fornybar energi blir tematisert, har i en årrekke argumentert for at vindkraftutbygging er ønskelig, og nødvendig. Norwea Norsk Vindkraftforening, vindkraftutbyggernes bransjeorganisasjon, har også vært en ivrig pådriver. Representanter for vindkraftbransjen hevder gjerne at utbygging i inngrepsfri natur er nødvendig for å bedre klodens klima, men mye tyder på at det motsatte er tilfellet. FNs naturpanel konkluderte i 2019 med at tap av naturareal er et av klodens største problemer. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) fastslår i den nylig publiserte rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» at det beste vi kan gjøre for klimaet er å skåne naturen (NINA, 2020).
NVE og OED (som representerer norske myndigheter) har i liten grad lyttet til saklig argumentasjon fra genuine miljøorganisasjoner. Det er dessverre organisasjoner med sterke økonomiske egeninteresser som har fått lov til å være premissleverandører for sentrale myndigheter. Til tross for at vi har kraftoverskudd i landet, og til tross for at vindkraftutbyggingen er et økonomisk tapsprosjekt som norske strømkunder må dekke, står myndighetene fast på at det er legitimt å ødelegge unike fjellandskap for å bygge helt unødvendige vindkraftanlegg.
Midt i koronakrisa har utbyggeren på Øyfjellet bestilt mer enn søtti vindturbiner som vil rage 180 meter over bakken. Hver turbin vil kreve en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. For å få fraktet og montert turbinene, vil det bli bygget brede veier i det som frem til nå har vært inngrepsfrie områder. Partenes advokater diskuterer hvordan årets flytting av rein skal kunne gjennomføres mellom monstrøse anleggsmaskiner. De avbøtende tiltakene som NVE har å tilby reindriftseierne kan kanskje være til en viss nytte i år, men den alvorlige kjensgjerningen er at reindriften på sikt fortrenges.
Da statsminister Erna Solberg, som også er sjefspådriver for FNs bærekraftsmål, holdt sin nyttårstale 1. januar 2020, brukte hun begrepet bærekraft elleve ganger. Solberg kunne stolt berette «at det nye store oljefeltet, Johan Sverdrup, produserer nesten helt uten utslipp av klimagasser». Den norske oljesokkelen skal etter planen helelektrifiseres, slik at vi kan produsere «utslippsfri» olje og gass, en etablert livsløgn i norsk offentlighet. Vannkraften vil Regjeringen sende ut av landet gjennom kabler, noe som vil kunne stimulere til mer vindkraftutbygging. Konsekvensen kan bli at vi mister mer og mer av den naturen som samisk kultur er så knyttet til.
At urfolk fortrenges og behandles dårlig er ikke særegent for Norge. Det har derfor blitt opprettet internasjonale avtaler som skal beskytte urfolks rettigheter. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (International Labour Organization, ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. ILO-konvensjon nr. 169, som norske myndigheter ratifiserte i 1990, er en folkerettslig bindende avtale utarbeidet for å gi urbefolkninger verden over et spesielt vern. Konvensjonen består av 44 artikler og er undertegnet av 23 land. Ifølge artikkel 2 skal regjeringen verne urbefolkningens «rettigheter og […] garantere at deres integritet blir respektert». Ifølge ILO-konvensjon 169, artikkel 13, skal regjeringen respektere urbefolkningens «forhold til landområder og/eller territorier der de lever eller på annen måte bruker». Artikkel 15 fastslår at urbefolkningens «rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt». Vindkraftutbyggingen fører til at de tre nevnte ILO-artiklene brytes.
At det i århundrer har vært samisk bosetning og reindrift i Helgeland, er godt dokumentert. Allerede i 1727 ble det opprettet en egen skole for samiske barn i Mosjøen. I boka Reindrift og nomadisme på Helgeland (1986) forteller Ørnulf Vorren at det i 1740 var omkring 102 samefamilier i Helgeland som hadde reindrift som hovednæring. 58 av disse familiene levde i Vefsn og 44 i Rana. Samlet sett var det ca. 400 personer i Helgeland som hadde reindrift som hovednæring (Vorren, bind 1, side 12). Helt siden nordmennene inntok landet, har det vært interessekonflikter mellom bofaste nordmenn og nomadiske reindriftssamer. Reindriftssamene har ofte gått tapende ut av disse konfliktene, men ikke alltid. I NOU (forkortelse for Norges offentlige utredninger) 2007:14 (del 4), «Samisk befolkning, bruk av natur og rettighetsforhold på Helgeland» fortelles det om et interessant eksempel på det motsatte.
I NOU 2007:14 (del 4) kan man lese om en proprietær ved navn Holst som anmelder to samer for «ulovlig eiendomsinngrep». Samene hadde hogget friske bjørketrær på Holts utmarkseiendom. I tillegg hadde de tatt never for å utbedre ei kåte (hytte, gamme). Holst forlangte erstatning for dette, men han fikk ikke medhold i Høyesterett. I dommen står det blant annet følgende: «Allerede det historiske Forhold mellem Lapperne som de oprindelige Beboere af Landet og de indvandrede norske Eiendomsbesiddere tilsiger, at man maa opretholde og beskytte den Brugsret, som hine selv efter Okkupationen fra de Sistnævntes Side ere vedblevne at udøve over den tidligere herreløse Grund. Herfor kan ogsaa paaberaabes Lovens Grundsætninger om Hævd paa Brug» (NOU, side 655). Høyesterett konkluderte altså i 1862 med at de samiske reindrifteierne hadde «Hævd paa Brug», selv om de ikke var grunneiere. Dagens reindriftseiere i Jillen-Njarke Reinbeitedistrikt, som er direkte etterkommere etter de to reindriftssamene som vant over proprietær Holst i Høyesterett i 1862, opplever i dag at sedvaneretten ikke blir tatt hensyn til.
Maria Fjellheim ved Senter for Samiske Studier (UiT, Norges Arktiske Universitet) forsker på dilemmaet mellom klimapolitikk og urfolks rettigheter i fornybar energiutbygging. Ifølge Fjellheim «er vindkraft verken grønn eller et skifte. Det er bare nok en industri som bit for bit fragmenterer det samiske kulturlandskapet». Å fortrenge samisk levemåte for å oppnå bærekraft er absurd. «Reindrift etterlater seg et ubetydelig fotavtrykk. Den er grønnere og mer bærekraftig enn de fleste former for arealbruk», viser Fjellheims forskning. Sametingspresident Aili Keskitalo bruker begrepet “grønn kolonisering” om vindkraftutbyggingen. Forskning viser at slik kolonisering og rasering av naturen er det motsatte av bærekraftig. Vindkraftutbygging i samiske reindriftsområder er i tillegg både unødvendig og lovstridig. Norske myndigheter bryter systematisk både nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler, noe som er en skandale av internasjonal interesse. Ettersom norsk presse ikke har lyktes helt med å formidle alvorlighetsgraden til majoriteten i den norske befolkningen, bør vi nå henvende oss til internasjonal presse og internasjonale domstoler.
Christina Fjeldavli
Film: Lena Mellingen
Bildetekst: “Kartet illustrerer hvordan flytteleia blir omringet av 72 vindturbiner og internveier sprengt i fjellene. Flyttleia er vist i gult, og traseen over Hundålvatn er allerede ute av drift grunnet regulert vann”, forklarer Merethe Kvandal.
Referanser
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17-nn
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100
https://www.nmf.no/2019/12/18/hva-holder-du-pa-med-kjetil-lund/
Øyfjellet Wind AS må stanse anleggsarbeidet på Øyfjellet i Vefsn i perioden 10. april – 10. mai 2020
https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2650166
https://www.harvestmagazine.no/pan/aerede-lagmannsrett
https://www.nrk.no/sapmi/kaller-vindparkplaner-for-gronn-kolonisering-1.13701272
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-nyttarstale-2020/id2684109/
NOU 2007:14 Del 4: Samisk befolkning, bruk av natur og rettighetsforhold på Helgeland
Vorren, Ørnulf. Reindrift og nomadisme på Helgeland, bind 1 og 2 (1986)
motvind 