Foto og film: Ole Henrik Kappfjell. Foto: Merethe Kvandal og Tom Kvitnes. Film: Lena Mellingen. Tekst: Christina Fjeldavli, Motvind Norge 

Ifølge Grunnlovens § 108 skal de statlige styresmaktene «leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv». I Naturmangfoldloven § 1 heter det at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur».

Om lovene virkelig ble fulgt, ville man aldri kunnet åpne opp for den vindkraftutbyggingen som foregår i dag. «Dagens vindkraftutbygging savner sidestykke i norsk energi – og naturforvaltning», hevder Sverre Sivertsen. Som tidligere informasjonsdirektør for Norges vassdrags- og energidirektorat, forvaltningsorganet som deler ut konsesjoner til vindkraftutbygging, burde han ha godt grunnlag for å uttale seg. Slik Sivertsen ser det, har våre politikere «laget et politisk og økonomisk regime som gjør det mulig for sterke kapitalkrefter å gjøre ubotelig skade på nasjonale naturverdier uten å betale en øre til samfunnet for ødeleggelsene (Adresseavisen, 02.06.2019). Vindkraftutbyggingen går spesielt hardt utover samiske reindriftseiere.

Øyfjellet. Film: Ole Henrik Kappfjell

Fra midten av 1800-tallet forsøkte norske myndigheter å avvikle samisk kultur gjennom den såkalte fornorskingspolitikken. Som et ledd i dette, ble samiske barn sendt på internatskoler hvor de bare fikk undervisning på norsk. Elevene fikk ikke lov til å snakke sitt eget morsmål. Fra 1968-1982 hadde vi Alta-utbyggingen, som endte med at samiske interesser måtte vike for majoritetsbefolkningens krav. På 2000-tallet har norske myndigheter lagt til rette for rasering av det ene reinbeitedistriktet etter det andre, gjennom totalt unødvendig vindkraftutbygging. Viktige reinbeiteområder på Fosen er allerede ødelagt. Nå står Vefsn for tur.

For Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt, som har om lag 2.200 rein i sin vårflokk, er Øyfjellet i Vefsn et viktig område. En vindkraftutbygging her vil være svært ødeleggende, noe både Norges vassdrags- og energidirektorat (det statlige forvaltningsorganet, NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) har blitt grundig informert om fra flere ulike hold. «Godkjenningen [fra NVE 18.12.19] betyr at området er tapt for alltid», mener lederen for Norske Samers Riksforbund (NSR), Runar Myrnes Balto. Balto stiller seg kritisk til at vi i Norge har et system «som gjør det mulig å sette i gang med slike enorme prosjekter uten at man må ta hensyn til reindriftsnæringa som har vært der i alle tider». Balto mener prosjektet kunne vært stanset, om bare den politiske viljen hadde vært der (NRK Nordland, 25.12.19).

Tone Toft og Bjørn Økern, som representerer Naturvernforbundet i Nordland, mener at Øyfjellet vindkraftverk har vært «et feilgrep fra første stund», og at det må «stanses øyeblikkelig» (Helgelendingen, 17.04.20). Naturvernorganisasjonen Motvind Norge, som oppstod i 2019, i protest mot den pågående vindkraftutbyggingen, skriver blant annet følgende om planene: «Kraftutbyggingen [på Øyfjellet] er planlagt i inngrepsfri natur, like nord for Lomsdal-Visten nasjonalpark – Njaarken varjelimmiedajve, også kalt «Det gjemte landet», et av landets mest uberørte naturområder. Her finner du 1102 km2 variert område med store vidder, fjell, lune fjorder og dype daler der urskogen knaker i vinden». Naturvernorganisasjonen La Naturen Leve (LNL) «sier ja til en fossilfri fremtid og ja til fornybar energi». LNL mener at vi må bevare naturen mest mulig intakt for våre etterkommere, og sier derfor konsekvent «nei til naturødeleggende vindkraft i vannkraftlandet Norge». Norges Miljøvernforbund (NMF) reagerte skarpt da både Tysvær vindkraftverk og Øyfjellet vindkraftverk fikk godkjenning av NVE 18. desember 2019, samme dag som Sylvi Listhaug inntok rollen som olje- og energiminister etter Kjell-Børge Freiberg. NMF anser både Tysvær og Øyfjellet for å være «svært kontroversielle saker med store konsekvenser».

Den selvutnevnte miljøstiftelsen Zero, som mottar penger fra vindkraftbransjen, og som ofte blir invitert til statskanalens debattprogrammer når fornybar energi blir tematisert, har i en årrekke argumentert for at vindkraftutbygging er ønskelig, og nødvendig. Norwea Norsk Vindkraftforening, vindkraftutbyggernes bransjeorganisasjon, har også vært en ivrig pådriver. Representanter for vindkraftbransjen hevder gjerne at utbygging i inngrepsfri natur er nødvendig for å bedre klodens klima, men mye tyder på at det motsatte er tilfellet. FNs naturpanel konkluderte i 2019 med at tap av naturareal er et av klodens største problemer. Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) fastslår i den nylig publiserte rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» at det beste vi kan gjøre for klimaet er å skåne naturen (NINA, 2020).

NVE og OED (som representerer norske myndigheter) har i liten grad lyttet til saklig argumentasjon fra genuine miljøorganisasjoner. Det er dessverre organisasjoner med sterke økonomiske egeninteresser som har fått lov til å være premissleverandører for sentrale myndigheter. Til tross for at vi har kraftoverskudd i landet, og til tross for at vindkraftutbyggingen er et økonomisk tapsprosjekt som norske strømkunder må dekke, står myndighetene fast på at det er legitimt å ødelegge unike fjellandskap for å bygge helt unødvendige vindkraftanlegg.

Midt i koronakrisa har utbyggeren på Øyfjellet bestilt mer enn søtti vindturbiner som vil rage 180 meter over bakken. Hver turbin vil kreve en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. For å få fraktet og montert turbinene, vil det bli bygget brede veier i det som frem til nå har vært inngrepsfrie områder. Partenes advokater diskuterer hvordan årets flytting av rein skal kunne gjennomføres mellom monstrøse anleggsmaskiner. De avbøtende tiltakene som NVE har å tilby reindriftseierne kan kanskje være til en viss nytte i år, men den alvorlige kjensgjerningen er at reindriften på sikt fortrenges.

Da statsminister Erna Solberg, som også er sjefspådriver for FNs bærekraftsmål, holdt sin nyttårstale 1. januar 2020, brukte hun begrepet bærekraft elleve ganger. Solberg kunne stolt berette «at det nye store oljefeltet, Johan Sverdrup, produserer nesten helt uten utslipp av klimagasser». Den norske oljesokkelen skal etter planen helelektrifiseres, slik at vi kan produsere «utslippsfri» olje og gass, en etablert livsløgn i norsk offentlighet. Vannkraften vil Regjeringen sende ut av landet gjennom kabler, noe som vil kunne stimulere til mer vindkraftutbygging. Konsekvensen kan bli at vi mister mer og mer av den naturen som samisk kultur er så knyttet til.

At urfolk fortrenges og behandles dårlig er ikke særegent for Norge. Det har derfor blitt opprettet internasjonale avtaler som skal beskytte urfolks rettigheter. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (International Labour Organization, ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. ILO-konvensjon nr. 169, som norske myndigheter ratifiserte i 1990, er en folkerettslig bindende avtale utarbeidet for å gi urbefolkninger verden over et spesielt vern. Konvensjonen består av 44 artikler og er undertegnet av 23 land. Ifølge artikkel 2 skal regjeringen verne urbefolkningens «rettigheter og […] garantere at deres integritet blir respektert». Ifølge ILO-konvensjon 169, artikkel 13, skal regjeringen respektere urbefolkningens «forhold til landområder og/eller territorier der de lever eller på annen måte bruker». Artikkel 15 fastslår at urbefolkningens «rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt». Vindkraftutbyggingen fører til at de tre nevnte ILO-artiklene brytes.

At det i århundrer har vært samisk bosetning og reindrift i Helgeland, er godt dokumentert. Allerede i 1727 ble det opprettet en egen skole for samiske barn i Mosjøen. I boka Reindrift og nomadisme på Helgeland (1986) forteller Ørnulf Vorren at det i 1740 var omkring 102 samefamilier i Helgeland som hadde reindrift som hovednæring. 58 av disse familiene levde i Vefsn og 44 i Rana. Samlet sett var det ca. 400 personer i Helgeland som hadde reindrift som hovednæring (Vorren, bind 1, side 12). Helt siden nordmennene inntok landet, har det vært interessekonflikter mellom bofaste nordmenn og nomadiske reindriftssamer. Reindriftssamene har ofte gått tapende ut av disse konfliktene, men ikke alltid. I NOU (forkortelse for Norges offentlige utredninger) 2007:14 (del 4), «Samisk befolkning, bruk av natur og rettighetsforhold på Helgeland» fortelles det om et interessant eksempel på det motsatte.

I NOU 2007:14 (del 4) kan man lese om en proprietær ved navn Holst som anmelder to samer for «ulovlig eiendomsinngrep». Samene hadde hogget friske bjørketrær på Holts utmarkseiendom. I tillegg hadde de tatt never for å utbedre ei kåte (hytte, gamme). Holst forlangte erstatning for dette, men han fikk ikke medhold i Høyesterett. I dommen står det blant annet følgende: «Allerede det historiske Forhold mellem Lapperne som de oprindelige Beboere af Landet og de indvandrede norske Eiendomsbesiddere tilsiger, at man maa opretholde og beskytte den Brugsret, som hine selv efter Okkupationen fra de Sistnævntes Side ere vedblevne at udøve over den tidligere herreløse Grund. Herfor kan ogsaa paaberaabes Lovens Grundsætninger om Hævd paa Brug» (NOU, side 655). Høyesterett konkluderte altså i 1862 med at de samiske reindrifteierne hadde «Hævd paa Brug», selv om de ikke var grunneiere. Dagens reindriftseiere i Jillen-Njarke Reinbeitedistrikt, som er direkte etterkommere etter de to reindriftssamene som vant over proprietær Holst i Høyesterett i 1862, opplever i dag at sedvaneretten ikke blir tatt hensyn til.

Maria Fjellheim ved Senter for Samiske Studier (UiT, Norges Arktiske Universitet) forsker på dilemmaet mellom klimapolitikk og urfolks rettigheter i fornybar energiutbygging. Ifølge Fjellheim «er vindkraft verken grønn eller et skifte. Det er bare nok en industri som bit for bit fragmenterer det samiske kulturlandskapet». Å fortrenge samisk levemåte for å oppnå bærekraft er absurd. «Reindrift etterlater seg et ubetydelig fotavtrykk. Den er grønnere og mer bærekraftig enn de fleste former for arealbruk», viser Fjellheims forskning. Sametingspresident Aili Keskitalo bruker begrepet “grønn kolonisering” om vindkraftutbyggingen. Forskning viser at slik kolonisering og rasering av naturen er det motsatte av bærekraftig. Vindkraftutbygging i samiske reindriftsområder er i tillegg både unødvendig og lovstridig. Norske myndigheter bryter systematisk både nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler, noe som er en skandale av internasjonal interesse. Ettersom norsk presse ikke har lyktes helt med å formidle alvorlighetsgraden til majoriteten i den norske befolkningen, bør vi nå henvende oss til internasjonal presse og internasjonale domstoler.

Christina Fjeldavli

Film: Lena Mellingen

Bildetekst: “Kartet illustrerer hvordan flytteleia blir omringet av 72 vindturbiner og internveier sprengt i fjellene. Flyttleia er vist i gult, og traseen over Hundålvatn er allerede ute av drift grunnet regulert vann”, forklarer Merethe Kvandal.

Referanser

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17-nn

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-100

https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/ordetfritt/2019/06/02/Vindkraft-%E2%80%93-en-energipolitisk-skandale-19036059.ece?fbclid=IwAR0Jheu9KG582s0ipz8JL4Uloqc6OrkTafnZHFLFyPtXGgiWAgCL-s_b3iY

Øyfjellet vindkraftverk (Vesterfjellan)

https://www.nmf.no/2019/12/18/hva-holder-du-pa-med-kjetil-lund/

Øyfjellet Wind AS må stanse anleggsarbeidet på Øyfjellet i Vefsn i perioden 10. april – 10. mai 2020

https://www.sametinget.no/Nyhetsarkiv/PRM-30-aar-siden-ILO-konvensjon-nr.-169-om-urfolks-rettigheter-ble-vedtatt

https://snl.no/Alta-saken

https://www.nrk.no/nordland/jillen-njaarke-reinbeitedistrikt-legger-sin-lit-til-listhaug-for-a-stoppe-vindmollepark-pa-oyfjellet-1.14835360

https://www.nina.no/Aktuelt/Nyhetsartikkel/ArticleId/4961/Naturkur-er-n-248-dvendig-for-229-n-229-klimam-229-lene

https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2650166

https://www.harvestmagazine.no/pan/aerede-lagmannsrett

https://www.nrk.no/sapmi/kaller-vindparkplaner-for-gronn-kolonisering-1.13701272

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-nyttarstale-2020/id2684109/

NOU 2007:14 Del 4: Samisk befolkning, bruk av natur og rettighetsforhold på Helgeland

Vorren, Ørnulf. Reindrift og nomadisme på Helgeland, bind 1 og 2 (1986)

🍃 Kjærligheten gråter…

Tekst: Laila Haukeland. Tegning: Christina Fjeldavli 

Innimellom er det vanskelig å holde trua oppe på at det nytter å vise motstand mot vindkrafta. Iallefall når tilliten til at det nytter svikter. I går var det innvendig sorg fordi håp og tru på at det å kjempe imot er verdt kampen er i brist. Eg skreiv litt i går og litt i dag. Ein del av det å sørge er å sette ord på ting, så vær ikkje redd for meg. Eg har det bra og er rik- i meg sjølv.

Da det gjekk opp for meg kor ille dette var, brast og all tilit til demokratiet. Det å innsjå at me har blitt holdt for narr av våre egne styresmakter gjennom ein langsiktig plan. Det er ingen underveis fra styresmaktene som har fortalt hvilke enorme inngrep vindkraft ville utsette naturen for. Dei har «solgt» vara som noko bra og solidarisk. Vindkraft er ikkje eit grønt skifte, det er bedritent og ei stor skam at det er rullet ut «rød løper» til forsyning av naturen for marked og kapitalinteresser.

Kjærligheten gråter.

Om du ser for deg ei linje der det eine ytterpunktet er den kjærligheten som er så rein i hjertet at den rett og slett blir for mye å ta inn…. den får me berre nokon glimt av i livet tenker eg. Det er kjernen me alle kjem fra den kjærligheten. I andre enden av denne tenkte linja er lidelsen og ytterst på lidelsen der mister du håp. Det ytterpunktet fekk eg eit glimt av når dette gjekk opp for meg kor ille dette er. Eg holdt på å miste trua i håpet og tillit er blitt ein skjør ting.
Når det går opp for folk kva som er i ferde så er valget enkelt, iallefall for meg. Me kan ikkje etterlate oss ein søndersprengt kyst, både på land og i fjæresteinene…. det er heilt vilt at ingen på Stortinget brøler høgt ut sin protest mot dette… ingen.

Å sjå at det no ser ut som eit taktskifte i statlig overkjøring av lokaldemokratiet er ikkje uventa og eg er redd dette er berre starten. Så i dag skriv eg for Tysvær som igår blei med maktas arroganse overlevert statlig plan for å bygge vindkraft. Dette er alvorlig, veldig alvorlig. Dermed viser makta at lokaldemokrati er lite verdt i møte med vindkraftutbygging.

I oppbygginga til dette så er det i nesten alle parti folk som har vore med på dette. Å handle med andre land er ein ting men å gje vekk landet til EU/ EØS- kloa for at «dynamitt-gubben» skal sprenge det sundt, det er ikkje greit. Men det er det som skjer no. Og no med statlig plan. Så eg har heile vegen tenkt at eg må kunne stole på dei ufravikelige og utholdende. Men det er ingen som hyler for naturen sin del på tinget. Berre i fine ord som kjem seinare pga byråkratisk treghet. Så det er ein plan om å fortelle Generasjon 2030 om kor viktig det er å vare på naturen- men dei må berre sprenge litt meir først, sprenge både demokrati og fjell med overmakta si kapitalsjuke. Ein skal ikkje høste meir enn man sår…Det skjer no.

Derfor gråter kjærligheten.

Det å høyre helseminister Høie og Statsministeren stå på pressekonferanse og seie at me er eit land der folk har høg tillit og høg solidaritet- rett nok ei anna sak, men likevel. Samme dag som dei står og seier dette, ja, så ruller Tina Bru ut «rød løper» med statlig plan mot Tysvær i gavepakke til vindkraftkapitalistene.

Dei overkjører lokaldemokratiet med tvang og trur dei har tillit. Dei unnlater i feighet å snakke ærlig om vindkraft, og dei vil ha tillit. Tilliten har dei dessverre skrota sjølv med sviket dei gjennomfører mot naturen i landet no og lokaldemokratiet. Dei gir bort naturen til kapitalen og kaller det grønt. Det er bedritent.

Eg håper det kjem ein dag der dei innser kva dei har gjort, jo før jo heller, for blir det gjennomført det som fortoner seg i denne saka, ja det kan aldri tilgis. Kvar og ein har eit sjølvstendig ansvar å ivareta den svakeste part. Denne gangen er det naturen og dei stemmeløse som bur der. Å stilltiende snu ryggen til er det samme som å være delaktig. Ingen hyler høgt imot på Stortinget…

Kjærligheten gråter, og blør.

Denne sorgen er det mest inngripende eg nokon gang har vore i nærheten av, eg veit ikkje kva eg skal kalle den. Jordsorg? Sjelesorg? Eg veit ikkje. Økosorg er berre ein liten del av det. Eg vil kalle denne sorgen for Kjærligheten som gråter.

I Tysvær er det ikkje min ytre natur som er angripe, men det er eit angrep på min indre natur, fordi det er rovdrift på natur og dei stemmeløse som bur der. Så folk påføres sorg no. Der.
Og i denne kampen er dei som kjemper i Tysvær også oss, fordi me møtes rike i kjerneverdier i denne kampen.
Det er meir i denne sorga som gjør inderlig vondt og det er at menneskets frihet til å velge kjærligheten i pakt med naturen- den er trua. Tankene, følelsene, kunnskapen, historiene, erindringene, nærheten og den frie kjærligheten for alt levende. Alt dette er trua, fordi nokon driver rovdrift.

Elsk naturen og du elsker deg sjølv, så enkelt, så lett. Når den ytre naturen trues, trues også den indre, for me er alle natur, fra fødsel. Men dessverre så har mange fjerna seg selv fra den erkjennelsen. Det er for mange lettere å søke ytre annerkjennelse heller enn å være seg sjølv nær. Me i denne kampen er nær i oss sjølv og i møte med kvarandre i verdifulle samtaler fra kjernen. Møter som setter spor av indre rikdom.

Betong-barna, eg håper dei våkner før det går for langt.
Det er synd å sjå at nærheten mellom det indre og ytre er fjernet seg fra sanselighet til natur, til låste tanker og følelser. Et nyfødt barn vil dø uten fysisk nærhet til varm hud. En sjel vil dø uten sanselig nærhet til natur.
Og eg tenker denne som en kollektiv sorg, derfor møtes me no alle som innser sorgen i denne kampen.

Me vil ikkje etterlate oss brudd mellom den indre og ytre natur for der ligger det rike levde livet. Me som står i denne kampen har ein enorm rikdom innvendig- vissheten om at me har rett. Me har den indre trygghet i det.

Men kjærligheten gråter og blør, for det er naturen i oss som sørger. Den styrken som bygges utav denne sorgen kommer aldri til å gje seg, for me veit me har rett. Det er dei andre som ødelegg demokratiet og tilliten med sviket sitt. Eg håper dei snart innser det.

🍃Det er fritt til å dele om nokon ønsker🍃 Me gir oss aldri 🍃

Laila Haukeland

Ønsker du å vise fingeren til naturødeleggende vindkraftutbygging i norsk natur? Folkets finger er en pågående aksjon som oppstod under Trøndersk matfestival i august 2019, da Vidar Hölm kom i nærkontakt med et banner fra TrønderEnergi, midt på Trondheim torg. Aksjonen har siden spredd seg, som et virus, og har nå status som global pandemi.

Bremse, slå ned eller undertrykke? Som på matmarkedet i Wuhan, i desember 2019, var det som skjedde på Trondheim torg i august 2019, en varslet katastrofe. Selv om Folkehelseinstituttet (FHI) kun har anbefalt brems av Fingeren, forsøker Regjeringen nå å slå ned på den, eller undertrykke den helt, i ly av korona-pandemien. Skal én pandemi få overskygge en annen helt og fullstendig?

Delta i Folkets finger, og vis fingeren til undertrykkelsen!

Jeg fant også denne på Instagram-kontoen nrkbok:

Vet ikke om språkforsker Ruth Vatvedt Fjeld støtter saken vår, men jeg har planer om å spørre henne. Kul dame💚

Et erotisk sagn

Det var en gang en bundeskanslerinne som så gjerne ville finne ut om jordkloden var en ballong. Til å hjelpe seg hadde hun bøllefrøet Mikroplast-Midas, som ikke var stort større enn et fingerbøl. Når han skulle sove, krøp han bare inn i et av de lune hulrommene til sin herskerinne, og der kjente han seg trygg, for hver eneste natt roste hun ham opp i skyene. «Så stødig du stikker», skrøt hun. «Hvis jorden er en ballong, kommer den til å sprekke ganske snart.» Slik gikk dagene, og snart så hele riket ut som en eneste stor nålepute, men den sprakk aldri, for noen ballong er jo jorden slett ikke.

«Du Midas-bassen min», sa bundeskanslerinnen en natt da ingen av dem fikk sove, fordi det stakk overalt. «Kunne du ikke stikke opp til den pengesterke budeia. Du vet, hun vi støtte borti på campingturen i sommer, i det lille fjellandet, da vi fylte opp bilen med egen hermetikk og egen fryser, og så kom vi hjem med masse rosa fisk. Vet du hvem jeg tenker på?»

Mikroplast-Midas kjente hvordan hjertet hamret. Bare tanken på å møte den gavmilde budeia igjen, fikk blodstrømmen til å legge om hele løpet. Svimmel og omtåket så han for seg den fagre kvinnen der oppe på berget, hun som var oppe hele natten for å se på stjernene, og som han derfor fant dypt sovende, siklende og snorkende i en bergsprekk midt på blanke formiddagen. Selv om hun vanskjøttet sine trivielle plikter på gården, fikk hun bli, for bonden holdt av henne. Han hadde uansett nok av penger på bok, og skogene var grønne. 

Så skjedde det at Midas og budeia tilfeldigvis løp inn i hverandre på flyplassen, hun på vei til kanslerinnen, han på vei inn i myrulla. Alle kindereggene han hadde kjøpt i taxfree-butikken trillet utover gulvet, og han måtte krabbe rundt på alle fire for å plukke dem opp igjen, uten at budeia løftet så mye som en finger for å hjelpe. «Det er et sammensurium av troll i dette landet», klaget hun, og Midas la merke til en ny tone der. Det var noe arrogant med oppførselen hennes som han ikke hadde oppdaget tidligere. Hvor var det blitt av det joviale sjarmtrollet? Hvem var denne stormannsgale globalisten? Like greit, tenkte Midas. Det er den fuktige myra jeg er ute etter. Det er fjellet som skal revne. Han kjente hvordan det bruste i årene, for denne gangen hadde han tatt med seg stolper som var flere hundre meter lange.

Mikroplast-Midas ble tatt godt imot i det lille fjellandet. Han fikk bo i et staselig hus like bak kongens slott, og ble stadig invitert i fine middager med embetsmenn og – kvinner. Halve riket kunne han stikke og sprenge i stykker. Ja, han fikk til og med betalt for det, for det hadde budeia sagt, at slik skulle det være, for det hadde hun lovet bundeskanslerinnen allerede året i forveien. Og snipp snapp snute, så var alle de inngrepsfrie naturområdene ute.

Tekst: Kamilla og Kathrine Bakkevig

Vi deltar i dag, 1. påskedag, i Folkets Nei, en fredelig aksjon mot vindindustri i naturen. Vi sier nei til vindkraft i Tysvær, Andmyran, Frøya og overalt ellers i Norge.

Det er brannfarlig med fakkel i kraftig nordvestvind, men vi har det naturlige Hertervig-lyset, i kraftig Motvind. Den berømte maleren Lars Hertervig fra Tysvær, malte dette vakre landskapet og lyset. Hertervig var en del av Düsseldorf-skolen på midten av 1850-tallet (https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.01026).

Skulle noen funnet på å gjøre hærverk på et av Hertervigs malerier fra Tysvær, ville de blitt hardt straffet. En utbygger som raserer området for all ettertid med vindkraftutbygging, blir imidlertid premiert, med grønne subsidier som vanlige strømkunder må betale.

Det er skammelig og sjokkerende at vindkraftverk planlegges prosjektert midt i nasjonalarven vår, og dette ønsker vi å formidle til tyske, norske, australske og irske myndigheter.

Motvind Norge skriver blant annet følgende om vindkraftplanene for Tysvær: “Da saken var oppe til høring sensommeren 2019, kom det omtrent 100 høringsuttalelser (deriblant organisasjoner, kulturinstitusjoner og kommune, fylkeskommune og fylkesmann). Bortsett fra grunneierlaget som har økonomiske interesser i prosjektet, var samtlige negative. NVE satte likevel alle høringsuttalelser til side, og har godkjent endringer og ønsker fra konsesjonær etter hvert som de har kommet. Denne praksisen undergraver hele systemet med høringsprosesser.

Et viktig poeng i saka, og en gjenganger i vindkraftsaker, er at NVE etter at konsesjon er gitt, har tillatt store endringer i prosjektet. Tysvær er et slående eksempel på at man lokalt motsetter seg slike endringer, mens statsmakten, etter klage fra konsesjonær, likevel godkjenner endringene med henvisning til opprinnelig konsesjon. Endringene blir ikke realitetsbehandlet.”

Kilder

Tysvær

https://www.nrk.no/rogaland/mener-hertervigs-landskap-blir-odelagt-for-alltid-1.14782704

https://snl.no/Lars_Hertervig

 

Trøndelag politidistrikt ble nylig bøtelagt for økonomisk kriminalitet. Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) «har i vedtak av 7. april 2020 ilagt Trøndelag politidistrikt et gebyr på 1 520 000 kroner for ulovlig direkte anskaffelse av tolketjenester» (saksnummer 2019/ 295), ifølge KOFAs egne nettsider. «Ulovlige direkte anskaffelser er ofte forbundet med korrupsjon og innleie av svart arbeidskraft, og er derfor strengt forbudt», kan man lese i en VG-artikkel som omhandler saken, datert 8. april (https://direkte.vg.no/nyhetsdognet/news/5e8e3739474b050011b7fd69). Ifølge styreleder i Sibella AS, Trygve Moxness, som klaget inn politiets ulovlige direkte anskaffelser er «ulovlige direkte anskaffelser» gjerne forbundet med bestikkelser, korrupsjon, underslag, økonomisk utroskap, bedrageri, kameraderi, favorisering/ nepotisme, skattebedrageri og andre handlinger som bryter med norske lover og som undergraver samfunnsstrukturen.

Ulovlige tolketjenester er alvorlig på mange måter. Om vitnesbyrd oversettes på en unøyaktig måte av uprofesjonelle tolker, truer det selvsagt rettssikkerheten. Bruk av ukvalifisert arbeidskraft er i tillegg ødeleggende for arbeidsmarkedet. «En korrekt utlysning i Doffin med tilhørende konkurransegrunnlag og kontrakt kan bidra med å sikre at kun kvalifiserte statsautoriserte tolker og oversettere blir benyttet», opplyser Sibella AS ved Trygve Moxness.

Som kjent har Trøndelag politidistrikt mottatt penger fra Vestas for å drive vakthold i forbindelse med frakt av deler til vindturbinanleggene på Fosen og Hitra. «Politiet i Trøndelag er betalt 4 millioner kroner som er brukt til 21 stillinger, av vindkraftutbygger på Fosen og Hitra. Folkene er hovedsakelig brukt til lovpålagt transportstøtte, sier politimesteren, men vedgår at de også er brukt i vanlig polititjeneste», ifølge NRK (https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftutbygger-betaler-politiet-for-transportstotte-_-aksjonister-reagerer-1.14568672).

I tillegg til de tette økonomiske forbindelsene, har det vært nære private forbindelser mellom personer i Trøndelag politidistrikt og ansatte hos TrønderEnergi. Tidligere kommunikasjonsdirektør i TrønderEnergi, Bengt Eidem, var ansatt i Trøndelag politidistrikt før han fikk jobb hos TrønderEnergi. Bengt Eidem er dessuten gift med politietterforsker Kristin Onsøien i Trøndelag politidistrikt. Kombinasjonen av økonomiske og personlige bindinger kan ha gitt habilitetsproblemer. Kanskje er det nødvendig at disse forholdene belyses bedre, av en helt uavhengig aktør.

Trøndelag politidistrikt valgte 19. august 2019 å innføre oppholdsforbud i anleggsområdet ved Nessadalen på Frøya. Dette forbudet har stadig blitt forlenget, og gjelder nå til og med 30. april klokken 24:00. Det er ikke lov til å bevege seg i området, uansett tid på døgnet, og det er heller ikke lov til å fly med droner over området. Politiet begrunner vedtaket, på sine egne nettsider, med at det har blitt uført straffbare handlinger i forbindelse med vindkraftutbyggingen. Imidlertid blir det ikke presisert hvilke «straffbare handlinger» som skal ha vært utløsende for de strenge reglene. Personer som ikke retter seg etter forbudet, blir bøtelagt, etter politilovens § 30, nr.1, jf § 7, med kroner 8 000. Om regelen brytes flere ganger, øker størrelsen på boten. De lovbruddene som gjentar seg hver eneste dag på Frøya, blir imidlertid aldri bøtelagt og heller ikke omtalt på Politiets nettsider.

Flere norske ansvarsarter og rødlistede fuglearter har Frøya som sitt levested. Dette er arter som har krav på et spesielt vern. Vindkraftutbyggerne viser en total mangel på respekt for dette når de sprenger i stykker artenes leveområder. Trøndelag politidistrikt gjør seg selv til medskyldige når de hele tiden beskytter de pågående miljøkriminaliteten. Om utbyggingen ikke stanses, vil det en dag bli installerert høye stolper på øya. I toppen på disse stolpene vil det bli festet propeller som kan få en hastighet på 300 kilometer i timen. Propellene vil kutte av vinger på store fugler som hubro, havørn og kongeørn. Mange ryper vil fly rett i stolpene. Hubroen vil oppleve at jaktområdene ligger under grus og betong. Under turbinene vil det etter hvert ligge flere hundre skadede og drepte fugler. Dette er både utbygger og Trøndelag politidistrikt godt kjent med. Likevel turer de fram, som om de hadde fanden i hælene.

Fugletellingene på Smøla viser at vindindustriutbyggingen går hardest utover smølalirypa, som er en endemisk art, altså en art som har et svært begrenset leveområde. Smålalirypa er tilpasset det milde kystklimaet på øyene Smøla, Hitra og Frøya, der Golfstrømmen treffer rett på, og har en predatortilpasset brunspettet fjærdrakt også om vinteren. Det at smølalirypa ikke blir helt hvit, gjør den spesielt godt egnet til å overleve global oppvarming. Kanskje kan akkurat denne spesielle rypa redde hele den skandinaviske lirypebestanden fra total utryddelse, om bare vindkraftutbyggingen på Frøya stanses.

Politiets primære oppgave er å sørge for at lover følges. Når Trøndelag politidistrikt aktivt bryter lover, og i tillegg hjelper andre med å gjennomføre alvorlig miljøkriminalitet, blir det svært vanskelig å skulle stole på dem. Det oppstår en tillitskrise som kan komme til å vare mye lenger enn koronakrisen. Hvorfor velger Trøndelag politidistrikt å ignorere alle de åpenbare bruddene på Naturmangfoldloven, og hvorfor behandles idealistiske naturvernere som kriminelle? Er det en slik verden vi vil ha?

Kilder

https://www.klagenemndssekretariatet.no/klagenemda-for-offentlige-anskaffelser-kofa/kofa-aktuelt/gebyr-til-trondelag-politidistrikt-for-manglende-kunngjoring-av-tolketjenester

https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/aktuelt/nyheter/2020/02/28/oppholdsforbud-i-anleggsomradet-ved-nessadalen-froya-forlenges/

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/veileder-offentlige-anskaffelser/id2581234/?ch=50#id1179

https://www.nrk.no/trondelag/vindkraftutbygger-betaler-politiet-for-transportstotte-_-aksjonister-reagerer-1.14568672

Gebyr for ulovlig direkte anskaffelse av tolketjenester

https://snl.no/endemisk_-_biologi

Eventyret om de tre jålebukkene som ville til stjernehimmelen for å gjøre seg fete

Det var en gang tre jålebukker som ville opp til stjernehimmelen for å gjøre seg fete, og alle tre så spankulerte de rundt uten truse. På veien var det ei bru som de måtte over. Tidligere hadde det vært en foss under denne brua, men etter mye rør og samrøre var fossen lagt i rør. Faktisk hadde man koblet sammen så mange rør at kraften fra fossefallet nå kunne nå helt til himmels. Likevel var ikke Stjernedronningen fornøyd. Hun krevde mer kraft, og denne gangen skulle kraften komme fra Vinden.

Under fossen bodde det et troll, med øyne så store som nettbrett, og nese for korrupsjon. Dette trollet skulle ustanselig blande seg borti handels- og energiavtalene til de tre jålebukkene, uten at bukkene lot seg merke med det i særlig grad. Det viktigste var å blidgjøre Stjernedronningen, hun som kunne gjøre bukkene fete og berømte, selv om de var uten truse. Fjellet, skogen, myra, villreinen og hubroen skulle ofres, slik at Himmeldronningen kunne få eie Vinden helt alene, uten innblanding.

Bukkene uten truse kjente godt til at det kunne være troll under bruer. Noen slike troll gikk det an å bestikke med gullmynter, men denne som de hadde støtt på denne gangen påstod at penger bare var en fiksjon. Det var derfor vanskelig for bukkene å vite hvordan de kunne nå inn til ham. Den yngste bukken skulle forsøke først, for slik pleide de å gjøre det. Tripp trapp tripp trapp, sa det i brua, da den lille jålebukken trippet over, usikker og nervøs, selv om det slett ikke var første gang han forsøkte seg på bestikkelser.

«Hva faen er du prøver deg på?» gryntet trollet. «Å hei, er du der? Det er bare meg», breket den minste jålebukken. «Jeg skal bare snakke med grunneierne her oppe». Trollet visste godt hva dette betød. Nå skulle den lille tullebukken narre de lettlurte grunneierne, eller bestikke dem med penger. «Jeg ringer til de store avisene i hovedstaden», truet trollet, for det var det eneste han kom på. Da lo den lille jålebukken så inderlig godt og lenge at han måtte holde seg for magen.

Etter en liten stund kom den mellomste jålebukken ut på brua. Tripp trapp, tripp trapp, tripp trapp, sa det. Flere plankebiter løsnet og falt ned i juvet. «Hva pønsker du på?» spurte trollet. «Stjernedronningen trenger hjelp», forklarte den mellomste bukken. «Har du ikke hørt om stjernekrisa?” Trollet klødde seg i hodet. «Jeg ringer de store advokatkontorene i hovedstaden», hørte han plutselig seg selv si. Da lo den mellomste jålebukken slik at han måtte sette seg. Kjempen Svartstein, som hadde kjøpt hele fjellet, var en av de aller mektigste kapitalforvalterne i hele verden, og spiste hubroegg til frokost hver eneste dag.

Trollet kjente migrene komme snikende, bare ved tanken på denne Svartfjell. Nå var gode råd dyre. Kanskje ville det etter hvert bli nødvendig å ty til sivil ulydighet? Dette satt langt inne, for han var i grunnen et veloppdragent troll som likte å holde seg til de demokratiske spillereglene. Da den største av jålebukkene kom vraltende mot brua, hadde trollet likevel valgt å lenke seg fast. «Nå må vi stå sammen», argumenterte den store bukken med rolig stemme og et overbærende smil. «Stjernehimmelen trenger at vi alle deltar i dugnaden».

Men trollet ville ikke være med på noen dugnad. «Tving meg!» ropte han opprørsk. «Jeg blir ikke med på dette tullet frivillig». Den store bukken sukket, lettere oppgitt. «Hva skjer?» ropte den minste, fra den andre siden av brua. «Trollet nekter å være med på dugnad», svarte den største, med en urokkelig ro i målet. «Det er et sammensurium av troll i dette landet som ikke vil akseptere 5G-stjernehimmelen slik den er». «Stjernefornektere og dugnadsmotstandere?» spurte den minste, og den største nikket megetsigende, for her var bukkene ved sakens kjerne.

Noen måtte ha ringt til noen, for plutselig var det opprørske trollet omringet av syv menn i merkelige høyvannsbukser. De stakk ut øynene på ham, slo i stykker både marg og bein og stanget ham utfor juvet. Endelig kunne de tre jålebukkene komme seg til stjernehimmelen, trodde de.

Men så skjedde det noe rart. Ei tåke så tjukk som ertesuppe veltet innover landet, og Stjernedronningen var brått over alle blåner. «Kanskje hun ikke trenger oss mer?» datt det ut av den minste jålebukken. Mer fikk han ikke sagt før den store tuppet ham i baken, og ned i juvet bar det. «Bæææææ», lød det lenge, før det hele endte med en dump lyd. Og snipp snapp snute, og så var stjerneeventyret ute, allerede før det hadde begynt.

 

Olje- og energiminister Tina Bru legger ikke skjul på at hun elsker egg. “Snart påske! Da må man ha påskeegg. Mitt er kjempestort. Lurer du på hva som er oppi? Følg med! Gode nyheter kommer”, skriver hun på Twitter 8. april 2020, og vi som følger henne kjenner hvordan pulsen stiger. Ingen vet hvor Olje- og energidepartementets påskehare hopper.

Da Tina Bru i 2016 skulle uttrykke sin begeistring for Fosen Vind, valgte hun å beskrive vindkraftanlegget som “et fantastisk kinderegg”. 1) Det dreper fugler. 2) Naturen ødelegges. 3) Reindriften saboteres. Mer fantastisk blir det ikke. Norske strømkunder er heldige som får lov til å finansiere et slikt wind wind-prosjekt.

8. april 2020 sitter Bru med et lurt smil og et gigantisk påskeegg foran seg på bordet. Hva er det i egget? Salte sild, sure tær eller ødelagte fiskebanker? Før svaret åpenbarer seg, skal vi få lov til å gjette, for det har man rett til i et koronakrati. Retten til å gjette i kommentarfelt er nedfelt i Koronaloven.

“Du dropper videre utbygging av landbasert vindindustri”, foreslår La Naturen Leve, ganske så offensivt. Motvind SørVest klarer som vanlig ikke å begrense seg, og ber om vern av “Haramsfjellet, Buheii, Guleslettene, Sjonfjellet, hubro, villrein, kongeørn, alle myrer og alle fugletrekk langs kysten”. Intet mindre. Cristina K vil stanse vindkraftprosjektene Havsul 1 og Davvi, og vil ha vern av Ytre Vikna og Stadlandet. Norsk Ornitologisk Forening foreslår rett og slett energieffektivisering, som forhåpentligvis kan sette en stopper for hele utbyggingsgalskapen.

Det er uvisst om Tina Bru leser hva folk på Twitter faktisk ber om. Faktum er at den eggeglade ministeren leverer noe helt annet, nemlig en godkjenning av Hywind Tampen, “verdens største flytende havvindpark”. Ligger det en selvstendig utarbeidet konsekvensutredning i egget også? Hva kommer til å skje med de fjærkledde skapningene som virkelig kan legge egg? Skal Tinas påskerebus ende med knuste kranier, bloddryppende dun og avkappede vinger? Hvordan vil livet i havet bli påvirket av de planlagte installasjonene? Fåglarna vet.

Det beste vi kan gjøre er nok å følge med på Twitter, for det er her Olje- og energidepartementets egen påskehare informerer om innholdet i eggene sine.

Artikler om Tina Brus kinderegg

Wind surprise

Til Tina fra Corona og Christina

Stjerner i sikte

Kan vi lære noe av Maria Andrea Brinzola i koronaens tid?