motvind

(Beskjed til oppleser: Det som står i parantes trenger du ikke ta med)

Forord

I mer enn fire hundre år var Norge et lydrike under Danmark, før vi fikk vår egen grunnlov i 1814. Selv om vi kom i en ny union, med Sverige, ble drømmen om en egen nasjonalstat styrket utover på 1800-tallet. Vakre landskaper var yndede motiver for våre billedkunstnere. Naturen var rikdommen vår.

Også den norrøne litteraturen var en rikdom vi hadde, men fordi vi hadde mistet det norrøne språket, var ikke de uoversatte norrøne tekstene så tilgjengelige. Men eventyrene hadde vi. Eventyrene, som i hundrevis av år kun hadde blitt gjenfortalt muntlig, var bevart. Asbjørnsen og Moe reiste fra bygd til bygd og skrev ned det de fikk høre. 

Nå på 2000-tallet forvitrer nasjonalstaten Norge. Myndighetene lar seg styre av sterke kapitalinteresser og svikter folk og natur. Rikdommen samles på færre og færre hender. Helst skal pengene sendes ut av landet, til skatteparadiser for noen få. Fellesskapet taper. Distriktene utarmes. Naturen ødelegges bit for bit.

Hva skjer med den norske identiteten når naturen, som vi har vært så knyttet til, raseres? Hvem er vi nordmenn hvis vi ikke passer på fjellene, skogene, heiene, fuglene? Sikkert er det at vi er på bånn når vi ikke engang respekterer urfolks rettigheter. Hva er det å være stolt av når vi har utryddet hubroen og lundefuglen? 

Kanskje må vi starte helt på nytt, med nye eventyr? Jeg har et her, om en keiserinne, en tv-kanal og en liten bukk. Som Asbjørnsen og Moe skriver jeg bare ned det jeg har hørt. Jeg forsøker å gjengi, så nøyaktig jeg klarer, de groteske historiene som nå fortelles rundt om i bygdene. Dette er ikke nattafortellinger for små barn. Dette er grimme eventyr om et folk som gnir seg i øynene og håper at det de opplever bare er et mareritt.

Keiserinnen, Kanalen og den lille bukken Ruse

Det var en gang en forhekset keiserinne som hersket over et land langt mot nord. I landet levde det mange ville dyr og fugler. Keiserinnen kunne se i det magiske speilet sitt at de andre artene var vakrere enn henne selv, og derfor ville hun ta knekken på dem, med en magisk trylledrikk som hun hadde fått av ei trollkjerring. Trylledrikken kunne man ta både (vaginalt, analt,) oralt og intravenøst, og man kunne tylle den i seg både til lands og til havs. Ja, også i luften kunne man helle i seg drikken.

Trylledrikken var grønn å se på, men straks den kom innunder huden, ble den dyp blå og giftig (som hydraulikkolje). Både dyr og mennesker, fugler, fisker og insekter skulle settes på kur, både morgen, middag og kveld, og det skulle ikke være nødvendig med tvang, for det hadde trollkjerringa sagt, at hvis du bare får undersåttene til å tro på det, så svelger de hva det skal være, helt uten å protestere. (“Tro kan flytte fjell”, ropte trollkjerringa fra anleggsbilen, og trauste, gamle Dovrefjell skalv av skrekk, for nå var det visst slutt på å være enig og tro.)

Til å hjelpe seg med å gjennomføre trylledrikkmassakren hadde keiserinnen syv små hoffmenn som lot som om de var uenige med henne, slik at innbyggerne skulle få tro at de levde i et slags folkestyre. I hoffet var det også en søt, liten geitebukk som het bukken Ruse. Den lille bukken Ruse fikk havre av store og mellomstore bukker, og til gjengjeld breket han akkurat det de ville, til alle de store avisene i hovedstaden, for det hadde Keiserinnen bestemt, at havrebukken skulle være Leverandør av meninger.  (Forklaring: Den lille bukken skulle bestemme hva de andre skulle tenke)

Så var det en dag at den mellomstore bukken (Zephyr) skulle inn på kontoret til turbin-minister Bru, for å gjøre seg fet. “Hvem er det som banker på hos Bru?” skrek trollet. Han hadde lenge ment at bukker og purker herjet for mye med kloden, og nå hadde han fått støtte for denne tanken i dokumentarfilmen “Animal Farm”, som lå ute på YouTube til gratis nedlasting. “Slutt å blande deg oppi mine saker, ditt troll”, sa Bru. (“Vi har ikke noe lobbyregister over gjester her i gården, for det har Keiserinnen sagt, at det trenger vi ikke, for samfunnet vårt er basert på tillit”.)

“Det var før det”, sa trollet. Han logget seg inn på Kanalens nyhetssending, og der stod den lille bukken Ruse og slaktet hele “Animal Farm”, uten at han hadde sett den. “Filmen viser bare troll som konspirerer og saboterer trylledrikkregimet til trollkjerringa”, mente den lille bukken Ruse. Som Leverandør av meninger hadde han ansvar for å breke dette, klart og tydelig, gjennom Kanalen.

Den lille Bukken Ruse hadde ikke tålt så godt å være minst. Det var tungt for ham å se hvordan de andre bukkene trampet og stanget, når han selv bare kunne trippe og trappe. Da de store bukkene fersket ham for tredje gang, trøstespisende, med hodet dypt nede i en havresekk, fikk han tilbud om klippekort til Kanalens debattprogrammer om klima og miljø. I varmen fra tv-lampene skulle han breke både løgner og halvsannheter, slik at de største bukkene kunne få det akkurat slik de ville med Bru.

Så hendte det en dag at et helt nytt virus hoppet og spratt inn i riket, via kroppene til festglade alpeturister. Keiserinnen fanget det trinne viruset i sin hule hånd. Ja, hun grep muligheten, bokstavelig tak, der hun knuget viruset til sitt bryst. «Så rolig og sindig hun er. Nå kan vi føle oss trygge», sa innbyggerne til hverandre, og så sendte de hverandre hjerter og stjerner via det trådløse nettet, for ingen fikk lov til å ta på hverandre, og helst skulle man holde seg innendørs for å unngå det viruset som bare herskerinnen kunne tåle.

Det var forresten ikke bare nettet som var trådløst. Også keiserinnen selv var uten en tråd, for hun likte å vise, til alle og enhver, hva hun hadde å by på, og det var ikke lite. Helt naken var hun dessuten ikke, for et florlett, grønt slør hadde hun alltid på seg. «Jeg bremser viruset for dere», lovet hun den ene dagen. «Jeg fortrenger viruset», sa hun den neste. «Jeg slår ned hele viruset», sa hun den tredje dagen, og innbyggerne satt som fjetret, for det var givende å følge denne kampen, mellom keiserinnen og korona.

Kampen mot det frekke viruset var så spennende og intens at landets innbyggere slett ikke la merke til en annen kamp som foregikk, en kamp som egentlig var enda mer alvorlig, en kamp Kanalen helst ikke ville vie så mye oppmerksomhet, fordi det kunne gå utover pengekassa til styrelederen. Med kraftige horn og lårmuskler hadde han forlengst kommet seg inn på Bru. Nå gjaldt det bare å få sprengt setra før året var omme.

På et sted med god dekning satt trollet, og nå hørte han at det trippet og trappet der oppe på brua, som utbyggeren hadde satt opp, uten å søke byggetillatelse. «Hvem er det som tramper på lovverket?» ropte trollet, men for døve ører. Et gigantisk virus hadde nå hypnotisert landets innbyggere gjennom tv-ruta.

Mens trollet ropte og skrek helt forgjeves, gikk mellomstore og store bukker løs på det lille som var igjen av ville dyr og fugler. Marg og bein ble knust og most til det ugjenkjennelige. Snart rullet bukkene ned hele setra og like til Cayman Island, for så feite hadde de blitt at pengene måtte gjemmes i et skatteparadis. Den lille bukken Ruse ble rusa på seg selv, og levde lykkelig i Kanalen i alle sine dager,

og snipp, snapp, snute, så var alle dyrene ute.

Referanse

https://www.nrk.no/urix/oscarvinner-far-knallhard-kritikk-av-miljobevegelsen-1.15000675