Tekst: Irene Gjellestad. Foto: Ådne Njå og Irene Njå-Gjellestad. Film: Ådne Njå
Vi er på gjestevisitt i et for oss svært vakkert og henimot eksotisk landskap. Breathtaking, ville vi sagt dersom vi var engelske eller amerikanske turister. Men – vi er norske rogalendinger, glade i naturen, samt avhengig av naturen for å overleve som art. Og når sant skal sies ER vi natur (selv rogalendinger er det).
Det hogg tak i oss, etter å ha sjokket gjennom einer, over tuer og steiner og frem til Homstjødna, som lå og blinket under det vakre, særpregede Buheii-fjellet; dette kunne vært en Disney-film, en perle i sentrum av et fantastisk redd-naturen-eventyr. Det er det jo selvsagt ikke. I stedet er det en naturperle i en virkelighet som var fantastisk, men som akkurat nå er i ferd med å sprenges, endevendes og maltrakteres.
Buheii er en del av den naturen noen av oss prøver å redde, selv de av oss som ikke eier den, som ikke en gang kjenner den, men som akter den likevel, fordi den eier seg selv. Den er en del av det totale samspillet her på jorden. En del av Europas grønne lunge. Vi er små og ubetydelige i dette, men tenker at støtten vi kan gi kanskje kan føre til at noen lokale bautasteiner kjenner at de er ikke alene. Vi er mange som står sammen i dette.
Litt lengre oppi bakken luktet det utslipp fra den sønderrevne skogbunnen, i stedet for den friske, litt tunge eimen av forråtnelse, mose og kommende, ungt liv. Vi er midt i hekketiden, midt i et unikt landskap, og vi er triste; hvordan kunne dette skje, Agder? Naturen i nærheten er allerede merket av gruvedrift og vannkraftindustri, så hvorfor vindindustri midt i det urørte?
Den tynne, verdens mest klimavennlige lille sti vi omsider fant, forsvant under grove gravemaskinspor i svart mold, omgitt av oppgravde, nakne steiner. Naturen var ikke vakker lengre oppe i lia. Den var et anleggsområde. I sjokk.
Hvorfor? For knapper og glansbilder? Hva med ettertida, dersom alt vi har av natur skal nedbygges eller doneres til et umettelig energibehov i Europa? Naturen har ikke bedt om dette. Hvorfor ofre den?
Takk til Laila Årli Risnes, Knut og Pappa Omlie for raus og gjestfri mottakelse, guidet tur og for en imponerende inkludering på alle måter. Dere er ekte mennesker med integritet. Buheii kan ikke få bedre forsvarere enn dere.
motvind 