Tekst: Helga Gilberg

Nå skal det bli fart på det «grønne skiftet» her til lands. Venstresida i norsk politikk skal opp på barrikadene. Klimaaktivistene skal opptre som industripolitikere. Grønn industriutvikling skal bli fanesaken i den kommende valgkampen. Det blir «En kamp for vindmøller» i følge Magnus Engen Marsdal, leder for Manifest Tankesmie. Har han ikke forstått hvilke enorme skader vindkraftindustrien gjør på natur, miljø, samfunn og mennesker – medregnet urbefolkninga vår?

Uberørte, vakre landskap raseres. Ikoniske fjell sprenges i stykker. Trygge bomiljø ødelegges. Folk får helseplager og er fylt med sorg og sinne over det som går tapt. Dette skjer over hele landet. Fjell og kyst blir kledd med stadig mer ruvende vindturbiner. Hundrevis av dem. Venstresida har alltid stått for solidaritet med dem som blir utsatt for overgrep og utbytting. Å snu ryggen til det store folkeopprøret mot vindkraft vil være et enormt svik.

Manifest som er «venstresida sin tankesmie» har tatt initiativ til «Grønn Industri 21». Med seg har de Norsk Tjenestemannslag, fagbevegelsen i oljesektoren, «Framtiden i våre hender», Kværner og Aker Solutions. Formålet er å utrede «hvordan utslippskutt globalt kan skape grønn industriutvikling nasjonalt, gjennom dialog og samarbeid mellom krefter som ellers polariseres.» De ønsker å forene miljøbevegelsen og fagbevegelsen.

Grønn vekst?

Det er noe uklart hva «Grønn Industri 21» mener og vil, bortsett fra å ønske «grønn vekst» i norsk industri – for å erstatte oljen. «En kamp for vindmøller», artikkelen i tidsskriftet Manifest er imidlertid krystallklar. Den er skrevet av Magnus Engen Marsdal (leder for Manifest Tankesmie) og Isak Lekve (Sosiolog og stipendiat ved Universitetet i Bergen). «Skal vi unngå at grunnen smuldrer under Norge, som industrinasjon og velferdsstat, haster det å videreutvikle andre bærekraftige industrier,» skriver de. «Uten grønn industriutvikling vil en sluttdato for oljen bety sluttdato for mye annet – også mange jobber i det offentlige […]» De skisserer hvordan det grønne industriskiftet bør foregå. Det må ikke overlates til industriens eiere og Høyres regjering. «Derfor må klimaaktivister bli industripolitikere. Venstresiden må bli produksjonspartier, ikke bare fordelingspartier. Og grønn industriutvikling må bli en hovedsak ved valget i 2021.» Hva skal så industrien og Norge satse på? «Flytende» havvind – selvfølgelig!

Flytende vindkraftanlegg vil ha innvirkning på livet under vannskorpa. Turbinene må forankres. Kabler skal føre strøm til land. Også til havs vil fugler bli skamfert og drept av rotorbladene. Virkningen på livet under havoverflata vet vi lite om. Ved Rhode Island i USA er det påvist at elektromagnetiske felt rundt strømkablene påvirker krabbe, hummer, andre bunndyr og fiskeslag. De mister retningssansen. I følge Forsvarets Forskningsinstitutt og Havforskningsinstituttet skader støy i havet hørselen til hval, niser og delfiner. Beiting og reproduksjon hos fiskestammene blir dårligere. Mikroplast fra rotorblad som slites og olje fra gearkasser utgjør også stor fare for livet i sjøen.

Alternativer

I det offentlige bildet er «det grønne skiftet» omtrent ensbetydende med vindkraft. Vannkrafta – vår grønne energi – dekker energibehovet innenlands. Vi har så mye at vi eksporterer kraft. Vannkrafta er stabil. Vindkraft kan ikke levere strøm når det ikke blåser eller blåser for mye. Fosen Vind i Trøndelag med 278 turbiner kan gi i alt 3,4 terawattimer (TWh) i året. Ved å oppgraderer eldre kraftverk kan vi få 20-30 TWh mer energi. Vi vil få kraft, arbeid og inntekt uten nye naturinngrep, men med dagens skatteregler er det ulønnsomt. Det satses heller ikke på energisparing. Satser vi på energisparing i offentlige og store bygg, blir det mange arbeidsplasser, både i byggenæringa og i industrien som leverer byggematerialer. 1 TWh spart energi i bygg hvert år, gir minst 8.000 varige arbeidsplasser viser ulike utredninger. I følge forskere ved SINTEF og NTNU kan vi spare formidable 40 TWh fram mot 2040 uten nye naturinngrep.

Knefall

Vi som er motstandere av vindkraft ser hvordan enorme vindkraftverk ødelegger naturen. Fjell sprenges bort, skog hugges, myr og skogbunn graves opp. Fugler lemlestes og drepes. Insekter fortrenges. Dyr mister sine leveområder. Landskap endres for evig tid. Tvang og traumer har skapt et folkeopprør over hele landet. Å fylle fjorder, fiskebanker og hav med vindindustri er et nytt skrekk-scenario.

Vindkraftutbygginga både på land og til havs drives fram av store internasjonale kapitalkonsern. De er ikke med på å bygge Norge, men plasserer sine enorme fortjenester i såkalte skatteparadiser. Politikere og industriledere ønsker å skape vekst ved å selge varer og tjenester til denne type selskap. Men skal dette virkelig være venstresidas industripolitikk i framtida? Skal venstresida gjøre knefall for de kapitalistiske kreftene som i stadig sterkere grad dominerer verden? Da snakker vi ikke om et grønne skifte, men om et grønt svik.

Rennebu 3. mai 2020

Helga Gilberg, Motvind Norge

Kilder

«Grønn energi 21»:   https://industri21.no/

«En kamp for vindmøller»:   https://www.manifesttidsskrift.no/en-kamp-for-vindmøller/

Rapport fra Buheii 5. mai 2020

Tekst og foto: Ådne Njå

Vi er på befaring i vakre Buheii øverst i Kvinesdal, ein naturjuvel som byr på opplevingar av dei sjeldne. Buheii er heimstad for rev og mår, rådyr og elg – kongeørn, tårnfalk og hubro. Her har vindkraftsentreprenøren Risa nå starta arbeidet med å laga veg inn til det som skal bli Buheii Vindkraftverk, eit anlegg som etter planen skal ha om lag 20 vindturbinar. Naboen, Tonstad Vindkraftanlegg, er synleg i landskapet med sine 200 meters høge turbiner. I Buheii er det planlagt om lag halvparten.

Risa gjer sitt arbeid fordi dei får lov – lov av Staten, ved olje- og energiminister Tina Bru, til å øydeleggja landet, fordi ein spirrevipp i NVE eingong med eine handa sa ja til ein søknad frå Nordisk Vindkraft til å byggja noko som landet vårt ikkje treng, og som han med andre handa tok imot tillatelsen til, men då som representant for utbyggjar!

Nå er det australske «Green Investment Group», (green my ass), som visstnok eig anlegget. Her skal Risa omgjera skog, myrar og fjell til eit dystopisk dødt område som skal produsera såkalla klimavennlig grøn energi, mens alt anna med anlegg, bygging og drift er så fjernt frå klimavennlig som det går an å koma!

Er det dette DU vil ? Ikkje det nei, meld deg inn i Motvind Norge og støtt motstandskampen!

Me vil ikkje ha det – me er rasande på at dette får lov til å skje og kjempar imot med dei midler me kan

Erna Solberg; sjå til å få stoppa denne galskapen – NÅ!

Om å oppleve vindkraftutbyggingen på Fosen, på nært hold

Tekst og foto: Tove Karoliussen

Her ante jeg fred og ingen fare og flyttet fra Oslo til Fosen. Hvorfor? Stillheten. Den urørt naturen. Hvorfor? Fordi jeg tenkte det ville være verdifullt for barna, og hele familien, å leve enklere og kanskje rikere, med lavere forbruk. Jeg verdsetter byen og smeltedigelen av mennesker fra overalt, men valgte nærhet til vårt gull naturen.

Mormor var veiviser i barndommen og viste meg gullet, kystlandskap forent med evige fjell. Vi, barnebarna, kalte henne fjellgeita. Jeg er glad hun ikke vet hva som skjer nå med fjellene hun var så glad i og forent med.

Johan Galtung har et poeng, når han hevder at «Nordmenns sanne religion er naturen. Våre guder heter Fjellet, Vidda og Havet.»” Vi blir frarøvet vår identitet og naturen blir rasert i det grønne skiftes navn. Jeg er nå omringet av en grønn løgn, en grønn illusjon.

Natursorgen er lammende. Eneste utvei er å være tilstede og tidsvitne til denne abnorme grønnvaskingen av et subsidiert industrieventyr, som uhyrlig nok har klart å få på seg merkelappen “det grønne skiftet”. Vi redder aldri klima ved å rasere naturen, aldri. Naturen har ingen stemme i det grønne skiftes navn.

Små kommuner må ofre natur for å få sårt tiltrengte velferdsgoder og folk splittes. Enkelte natur- og klimaforkjempere taler med splittet tunge. Allemannsrett har blitt til allebruksrett, for en skitten industri som har satt på seg grønn merkelapp. Dette skaper store sår i folk og natur.

Det å bo i en så kalt ja-kommune smerter, da ingen klare stemmer roper ut. Keiserens nye klær bæres av mange, men i kriker og kroker sørges det. Noen  innser verdien av stillhet for første gang, fordi den nå er tapt- både stillhet for øye og for øre. Å hvile blikket i evige fjell er historie. Å lytte til stillhet er å lytte til skjærende sus av turbin blader. Det er en underkommunisert og snikinnført industri Det er ikke møller, parker og grønn energi men turbiner, industriområder og grønn butikk.

Jeg ser den grønne løgnen i hvert et dyretråkk som blir rasert, i fuglelivet som blir møtt med kjøttkverner og i hver ei tue og myr som graves opp. Flere hundre år gamle furuer ligger veltet om – alt dette i det grønne skiftes navn. Evige fjell sprenges til pukk. Er du en fjellrygg, er du ikke trygg. Jeg ser det hver dag. Fjell etter fjell, område etter område raseres og sprenges i filler. Jeg er et tidsvitne.
Gamle varder smadres lik vår naturkultur og naturen med.

Vi trenger ikke mer energi, men mindre konsum. Det var jo derfor jeg flyttet hit, for å hvile blikket i evige fjell, bli styrket og inspirert av evighet større enn meg. Hvile sjelen i naturens stillhet.

Fjellene får vi aldri tilbake. Å leve enklere, å konsumere mindre, å
vandre ut i natur uten å forbruke noe som helst, har blitt en drøm som smuldrer opp.

Men jeg er ingenting verdt om jeg ikke ser ødeleggelsene i hvitøyet. Jeg vet hva jeg ser, og merkelappen grønt er den styggeste løgnen jeg har vært vitne til. Masseforbrukets epoke er over, og vi velter oss i mye og vil ha mer og mer. Overmette av velferd lar vi dette historiske overtrampet finne sted.
Det eneste rettferdige med det jeg er vitne til, er at nå berører verden også oss. Det er ikke bare mine venner i Latin -Amerika som blir rammet av multiinternasjonale selskaper og frarøvet sin identitet , sin natur og demokrati. Nå skjer det her også, i vårt velferdssamfunn. Det smuldrer opp rett foran øynene våre med gruslagte fjell.

Jeg reddet ei lita furu fra anleggsveien på bildet for noen år siden da jeg så faretruende orange merker på furu og fjell. Veien på bildet fører oppover i et landskap
som var tenkt som kystnasjonalpark for sin storslagne natur. En av tusenvis av furuer, og annet dyr, natur og fugleliv har blitt slukt av de enorme anleggsmaskinene. Den lille furua er robust etter noen år og står i all slags vær og vind her ute i havgapet hos meg. Den er mitt lille håp.

Mer om vindkraftutbyggingen på Fosen

Motvind Norge om Fosen mm.

Arrogant overkjøring av samiske rettigheter

 

 

 

 

Tekst: Rolf-Erik Poppe. Fotokunst av Tomas Colbengtson

LA OSS FORTSETTE Å PRATE
«Norsk natur forsvinner – bit for bit» står det i dag å lese på NRK. Som om det var noe oppsiktsvekkende nytt. Dette har vært godt kjent i lang tid. Likevel fortsetter vi som før, i en blind forestilling om at vi fortsatt har en uendelig villmark og natur å forsyne oss av. En skulle like å tro at vi snart ville lære og stanse videre nedbygging av det lappeteppet av en natur vi har igjen – vi, som har hatt en natur uten sidestykke. Men som vanlig blir det vel med praten og verdiløse utredninger og rapporter.

Granavolden-plattformen slår fast at vi må overlate naturen og miljøet til våre barn i minst like god stand som vi overtok det fra våre forfedre. Med dagens pågående naturrasering kan vi konkludere med at den erklæringen kan kategoriseres som tomprat. «Det er ingen tvil om at vi må bygge ned mindre norsk natur», uttalte Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn nylig til Aftenposten. Løsningen på problemet ligger rett foran nesa på ham, i Miljødirektoratets direktør Hambros egne ord; arealendringer er den største årsaken til naturtap. Men la oss heller bare fortsette å prate om det.

Relevant litteratur

NRK: Slik forsvinner norsk natur bit for bit

Økokrim: Norsk natur farvel?

Harvest Magazine: Den siste villmarka

Oppstrøms: Den jævla naturen

Stavanger Aftenblad: Naturen bygges ned bit for bit, regjeringen lar lokalpolitikere bryte med nasjonale mål

Geschrieben von Marianne Karin Ulriksen Kappfjell. Übersetzt ins Deutsche von Thomas Alexander Braathen. Zeichnung von Ramona Kappfjell. Photo und Film von Ole Henrik Kappfjell und Merethe Kvandal.

Eine Familie sein, darinstehen, zusammenstehen. Unter ständigem Druck, ohne Stimme, unsichtbar. Unbedeutend.

Leo Andreas, Christian, Ramona, Mikal Anta, Per Anders, Marianne.

Der Berg und das Rentier, die uns eine Zukunft geben, eine Identität.

Wir haben eine Vergangenheit, eine Geschichte. Generation nach Generation.

Wissen, das erzählt und gelebt wird, wird durch Uralte Migrationsrouten vermittelt.

Ohrmarke, besessen, geerbt und gegeben.

Überleben, überleben, überleben,

“Wir sind immer noch hier”

In einem Traum stehe ich in einem Hang, die Berge verbluten, während Maschinen bohren, krachen, klopfen und donnern.

Das Rentier findet keinen Weg und wirbelt hin und her. Mit flachen Ohren und panischer Blick. Das Kalb wird geworfen.

Ich schreie, schreie und schreie, aber niemand hört.

Es kommt kein Ton heraus.

Mikal Anta fällt, Leo fällt, Ramona und Christian fallen, ich falle, Per Anders fällt.

Der Berg bietet keine Anhaftung, und niemand sieht und niemand hört.

Ich erreiche sie nicht.

Eine Baustraße, wir stehen und beobachten. Große, raue Felsen und große, scharfe Risse dazwischen.

Eine Renkuh sucht, grunzt, sucht und läuft in großen Kreisen.

Wo ist das Kalb?

Dann hören wir ein kleines Grunzen die Straße hinunter. Zwischen den Steinen.

Ohnne miesie.

Das kleine Kalb. Es fiel zwischen die rauen scharfen Steine ​​auf der Straße. Es zittert in den Bergen und es wird still zwischen den Felsen.

Dann grunzt es überall wieder. Ohnne misie, überall. Kälber, die zwischen die Steine ​​gefallen sind. Alle Kälber.

STOPPEN SIE DIE MASCHINEN!

Es ist unsere Zukunft, die zwischen den Steinen eingeklemmt ist und stirbt.

STOPPEN SIE DIE MASCHINEN!

Die Windkraftentwicklung auf Øyfjellet ist unnötig und rechtswidrig

Research, tekst og illustrasjon: Siri Fjeseth, Håkon Skau og Dag Bremnes

Informasjon og bakgrunn for utarbeidelse av nettverkskart i tilknytning til NORWEA, Trønderenergi, Zephyr med flere

NORWEA beskriver seg selv som en organisasjon som fremmer ny norsk fornybar energi, og er en tydelig stemme som sier at vindkraft er bra for Norge og verden.

Videre er de på sin hjemmeside tydelige på at de jobber for å informere om vindkraft, og jobber for å skape best mulig rammevilkår for vindkraftindustri.

Utover dette er de en organisasjon som skal være et samlingspunkt for bedrifter og andre som jobber for vindkraft: Norwea

Basert på den ensidige informasjonen fra NORWEA, og NORWEAs manglende vilje til å ta hensyn til alvorlige motargumenter mot vindkraft, ønsket vi å gjøre en undersøkelse av hvilke relasjoner som finnes mellom NORWEA og andre aktører som jobber med og for vindkraftindustri. Håper nettverkskartet er av interesse, og bidrar til å belyse viktige relasjoner i kampen mot utbygging av vindkraft. Har du/dere spørsmål så er det bare å ta kontakt med en av oss.

Med vennlig hilsen

Siri Fjeseth, Håkon Skau og Dag Bremnes

Vedlegg NORWEA nettverkskart forklaring og kildehenvisninger

 

(Beskjed til oppleser: Det som står i parantes trenger du ikke ta med)

Forord

I mer enn fire hundre år var Norge et lydrike under Danmark, før vi fikk vår egen grunnlov i 1814. Selv om vi kom i en ny union, med Sverige, ble drømmen om en egen nasjonalstat styrket utover på 1800-tallet. Vakre landskaper var yndede motiver for våre billedkunstnere. Naturen var rikdommen vår.

Også den norrøne litteraturen var en rikdom vi hadde, men fordi vi hadde mistet det norrøne språket, var ikke de uoversatte norrøne tekstene så tilgjengelige. Men eventyrene hadde vi. Eventyrene, som i hundrevis av år kun hadde blitt gjenfortalt muntlig, var bevart. Asbjørnsen og Moe reiste fra bygd til bygd og skrev ned det de fikk høre. 

Nå på 2000-tallet forvitrer nasjonalstaten Norge. Myndighetene lar seg styre av sterke kapitalinteresser og svikter folk og natur. Rikdommen samles på færre og færre hender. Helst skal pengene sendes ut av landet, til skatteparadiser for noen få. Fellesskapet taper. Distriktene utarmes. Naturen ødelegges bit for bit.

Hva skjer med den norske identiteten når naturen, som vi har vært så knyttet til, raseres? Hvem er vi nordmenn hvis vi ikke passer på fjellene, skogene, heiene, fuglene? Sikkert er det at vi er på bånn når vi ikke engang respekterer urfolks rettigheter. Hva er det å være stolt av når vi har utryddet hubroen og lundefuglen? 

Kanskje må vi starte helt på nytt, med nye eventyr? Jeg har et her, om en keiserinne, en tv-kanal og en liten bukk. Som Asbjørnsen og Moe skriver jeg bare ned det jeg har hørt. Jeg forsøker å gjengi, så nøyaktig jeg klarer, de groteske historiene som nå fortelles rundt om i bygdene. Dette er ikke nattafortellinger for små barn. Dette er grimme eventyr om et folk som gnir seg i øynene og håper at det de opplever bare er et mareritt.

Keiserinnen, Kanalen og den lille bukken Ruse

Det var en gang en forhekset keiserinne som hersket over et land langt mot nord. I landet levde det mange ville dyr og fugler. Keiserinnen kunne se i det magiske speilet sitt at de andre artene var vakrere enn henne selv, og derfor ville hun ta knekken på dem, med en magisk trylledrikk som hun hadde fått av ei trollkjerring. Trylledrikken kunne man ta både (vaginalt, analt,) oralt og intravenøst, og man kunne tylle den i seg både til lands og til havs. Ja, også i luften kunne man helle i seg drikken.

Trylledrikken var grønn å se på, men straks den kom innunder huden, ble den dyp blå og giftig (som hydraulikkolje). Både dyr og mennesker, fugler, fisker og insekter skulle settes på kur, både morgen, middag og kveld, og det skulle ikke være nødvendig med tvang, for det hadde trollkjerringa sagt, at hvis du bare får undersåttene til å tro på det, så svelger de hva det skal være, helt uten å protestere. (“Tro kan flytte fjell”, ropte trollkjerringa fra anleggsbilen, og trauste, gamle Dovrefjell skalv av skrekk, for nå var det visst slutt på å være enig og tro.)

Til å hjelpe seg med å gjennomføre trylledrikkmassakren hadde keiserinnen syv små hoffmenn som lot som om de var uenige med henne, slik at innbyggerne skulle få tro at de levde i et slags folkestyre. I hoffet var det også en søt, liten geitebukk som het bukken Ruse. Den lille bukken Ruse fikk havre av store og mellomstore bukker, og til gjengjeld breket han akkurat det de ville, til alle de store avisene i hovedstaden, for det hadde Keiserinnen bestemt, at havrebukken skulle være Leverandør av meninger.  (Forklaring: Den lille bukken skulle bestemme hva de andre skulle tenke)

Så var det en dag at den mellomstore bukken (Zephyr) skulle inn på kontoret til turbin-minister Bru, for å gjøre seg fet. “Hvem er det som banker på hos Bru?” skrek trollet. Han hadde lenge ment at bukker og purker herjet for mye med kloden, og nå hadde han fått støtte for denne tanken i dokumentarfilmen “Animal Farm”, som lå ute på YouTube til gratis nedlasting. “Slutt å blande deg oppi mine saker, ditt troll”, sa Bru. (“Vi har ikke noe lobbyregister over gjester her i gården, for det har Keiserinnen sagt, at det trenger vi ikke, for samfunnet vårt er basert på tillit”.)

“Det var før det”, sa trollet. Han logget seg inn på Kanalens nyhetssending, og der stod den lille bukken Ruse og slaktet hele “Animal Farm”, uten at han hadde sett den. “Filmen viser bare troll som konspirerer og saboterer trylledrikkregimet til trollkjerringa”, mente den lille bukken Ruse. Som Leverandør av meninger hadde han ansvar for å breke dette, klart og tydelig, gjennom Kanalen.

Den lille Bukken Ruse hadde ikke tålt så godt å være minst. Det var tungt for ham å se hvordan de andre bukkene trampet og stanget, når han selv bare kunne trippe og trappe. Da de store bukkene fersket ham for tredje gang, trøstespisende, med hodet dypt nede i en havresekk, fikk han tilbud om klippekort til Kanalens debattprogrammer om klima og miljø. I varmen fra tv-lampene skulle han breke både løgner og halvsannheter, slik at de største bukkene kunne få det akkurat slik de ville med Bru.

Så hendte det en dag at et helt nytt virus hoppet og spratt inn i riket, via kroppene til festglade alpeturister. Keiserinnen fanget det trinne viruset i sin hule hånd. Ja, hun grep muligheten, bokstavelig tak, der hun knuget viruset til sitt bryst. «Så rolig og sindig hun er. Nå kan vi føle oss trygge», sa innbyggerne til hverandre, og så sendte de hverandre hjerter og stjerner via det trådløse nettet, for ingen fikk lov til å ta på hverandre, og helst skulle man holde seg innendørs for å unngå det viruset som bare herskerinnen kunne tåle.

Det var forresten ikke bare nettet som var trådløst. Også keiserinnen selv var uten en tråd, for hun likte å vise, til alle og enhver, hva hun hadde å by på, og det var ikke lite. Helt naken var hun dessuten ikke, for et florlett, grønt slør hadde hun alltid på seg. «Jeg bremser viruset for dere», lovet hun den ene dagen. «Jeg fortrenger viruset», sa hun den neste. «Jeg slår ned hele viruset», sa hun den tredje dagen, og innbyggerne satt som fjetret, for det var givende å følge denne kampen, mellom keiserinnen og korona.

Kampen mot det frekke viruset var så spennende og intens at landets innbyggere slett ikke la merke til en annen kamp som foregikk, en kamp som egentlig var enda mer alvorlig, en kamp Kanalen helst ikke ville vie så mye oppmerksomhet, fordi det kunne gå utover pengekassa til styrelederen. Med kraftige horn og lårmuskler hadde han forlengst kommet seg inn på Bru. Nå gjaldt det bare å få sprengt setra før året var omme.

På et sted med god dekning satt trollet, og nå hørte han at det trippet og trappet der oppe på brua, som utbyggeren hadde satt opp, uten å søke byggetillatelse. «Hvem er det som tramper på lovverket?» ropte trollet, men for døve ører. Et gigantisk virus hadde nå hypnotisert landets innbyggere gjennom tv-ruta.

Mens trollet ropte og skrek helt forgjeves, gikk mellomstore og store bukker løs på det lille som var igjen av ville dyr og fugler. Marg og bein ble knust og most til det ugjenkjennelige. Snart rullet bukkene ned hele setra og like til Cayman Island, for så feite hadde de blitt at pengene måtte gjemmes i et skatteparadis. Den lille bukken Ruse ble rusa på seg selv, og levde lykkelig i Kanalen i alle sine dager,

og snipp, snapp, snute, så var alle dyrene ute.

Referanse

https://www.nrk.no/urix/oscarvinner-far-knallhard-kritikk-av-miljobevegelsen-1.15000675

 

 

Traductrice en français: Turid Houge

This slideshow requires JavaScript.

Tekst: Thea Hammersvik (med hjelp fra mormor og oldefar). Alle foto: May Hege Hammersvik

Hei, eg heiter Thea og er 9 år. Det er noko eg har lyst til å fortelja fordi eg er bekymra for framtida til ein av dei finaste plassane i Norge. Det er litt vanskeleg å forklara, difor har eg fått hjelp av mormor og oldefar til å skrive dette. Håpar de vil lesa brevet mitt, det er ikkje så langt. Det finn eit par linkar til filmar de kan kosa dykk med. Dei er heller ikkje så lange.

St. Sunniva

På skulen lærer vi om St. Sunniva. Det tykkjer eg er kult, for delar av slekta mi kjem frå Selje der øya Selja ligg. Sunniva var ei irsk prinsesse som flykta frå ein fæl mann som ville tvinga ho til å bli kona hans. Sunniva og følgjet hennar la ut på havet. Det vart full storm og dei mista årene. Dei dreiv av garde. Til slutt landa båten hennar og dei fleste som var med i land på øya Selja i Nordfjord. Resten av følgjet landa på ei øy som heiter Kinn.

Håkon Jarl sendte menn ut til øya fordi han trudde det var vikingar som hadde kome. Sunniva og folka som var med ho gøymde seg i ei hole, og då dei bad til Gud om hjelp, rasa steinar ned og dekka hola. Seinare fann to bønder knoklane hennar og dei kjende ei søtleg lukt, noko som vart tolka som noko heilagt. Knoklane hennar vart seinare flytta til Bergen, og ho vart byens vernehelgen. Selje kloster blei bygd på øya der ho døydde.

Filmsnutt om St. Sunniva på Selja, ca 3min. https://www.nrk.no/video/st-sunniva-og-oya-selja_83477

 

Klosteret

Dette klosteret er truleg det eldste i Norge. Kvart år, den 8. juni, feirer dei Seljumannamesse der ute, til minne om St. Sunniva. Denne dagen er merka av på primstaven, middelalderens kalendar.

Det er utruleg spennande å tenke på denne historia når me går der ute mellom ruinane. Tenk at det skjedde her. Mange har høyrt om Selje og kvart år kjem det turistar frå heile verda for å høyra denne forteljinga og for å sjå og oppleva det vakre landskapet og naturen i heile området. Onkelen til mormor køyrde Klosterbåten og var guide på Selja i mange år. Han har fortalt denne historia (og mykje meir) til 1000-vis av turistar. Han var veldig flink til å fortelja, seier mormor.

Oldefar fortel at Kong Harald og Dronning Sonja har vore fleire gonger i Selje. Første gong var i 1968. Då var dei på eit av sine første oppdrag som kronprinspar. Det var i samband med 900-års jubileumet for Bjørgvin bispedøme (Selja var opprinneleg eit av tre bispedøme men det vart flytta til Bergen og fekk namnet Bjørgvin.) 50 år etter, i 2018, kom dronninga tilbake for å vera med på feiringa av 950-års jubileet. Ho var rørt og biskop Halvor Nordhaug sa at denne staden nok er spesiell for dronninga. Ordførar Stein Robert Osdal fekk også høve til å snakka mykje med dronninga og han sa at minna kom tilbake frå sist ho var her. Han kunne sjå at det gjorde noko med ho å vera der att. Etter gudstenesta tok ho på seg turbukse og joggesko og opna kystpilegrimsleia på Selja. «Det er fantastisk å vere her igjen,» sa ho, og ho hadde ei klar oppmoding: TA VARE PÅ DENNE VAKRE STADEN! (Opplysningane har me funne i NRK sitt arkiv, sjå innlegget og bilete i lenka under)

https://www.nrk.no/vestland/dronninga_-_-det-er-fantastisk-a-vere-her-igjen-1.14117304

Dragseidet

Stadt er bl.a. kjent for mykje vind og uver. Sjøfolk har alltid frykta dette havstykket og ulykker har skjedd. I gamle dagar drog dei båtane sine over stadthalvøya på ein plass som heiter Dragseidet. Der oppe står det og ein stor steinkross, Olavskrossen. Den er reist til minne om då Olav Tryggvason kristna fire fylke i 997. Her er det flott utsikt over stadthalvøya i alle retningar, nordover til sunnmøre og sør-vestover ut mot havet. Kvart år går det historiske spelet «På Sverdeggja» som handlar om denne hendinga akkurat her. Fleire kjende skodespelarar har vore med på dette.

Eg er litt stolt over denne krossen, du skjønar det var oldefar sin morfar som laga den. Han var steinhoggar av yrke. Krossen vart sett opp i 1913. I 1997 vart det feira 1000-års jubileum på Dragseidet for Olav Tryggvason si kristningssigning. Det var 10 000 deltakarar, mange prestar og bispar, og hovudgjesten var Kong Harald V. Kanskje Kongen kan hugsa krossen?

«Der ingen skulle tru» klyngetunet ca 30min. https://tv.nrk.no/serie/der-ingen-skulle-tru-at-nokon-kunne-bu/2007/PRMR70000306

Hoddevik

På Stadt er det fleire flotte strender. Ei av desse er i Hoddevik og mange kjem hit langveis frå kvart år for å surfe. I fjor sommar møtte me på kronprins Håkon som vi har skjønt også likar seg her.

 

Ervik

Ei anna strand finn me på Ervik. Der ligg det ein veldig gamal gravplass og ein litt nyare. Ved Ervik ligg fjellet Hovden. Under 2. verdskrigen brukte tyskarane russiske krigsfangar til å byggje store festningsverk her. Oldefar fortel at fangeleiren låg nede i dalen og der var 120 krigsfangar. Dei vart utsette for svolt og tortur av ein sadistisk kommandant. Eit par av fangane vart skotne under transporten frå Leikanger til Ervik, og fangar som prøvde å rømme, vart fanga og dregne bakbundne etter hestekjerra utover mot leiren til dei stupte og døydde av utmatting. Det skjedde mykje meir og.

Hausten 1943 vart hurtigruteskipet Sanct Svithun bomba av allierte fly i skipsleia ved Stadt. Meir enn 50 menneske omkom. Folk i Ervik utførte eit imponerande bergingsarbeid i sterk kuling og særs vanskelege forhold. Dei berga over 70 menneske. Det vart seinare (1970) sett opp eit minnekapell der.

Myr og torv

På Stadt er det mykje myr og torv. Før i tida då oldefar var gut, tok dei ut torv som dei brukte til brensel. (Eit stykke ut i filmen til NRK oppanfor, kjem dei litt inn på dette.) Der var ingen tre dei kunne hogge og bruke, så difor nytta dei torva. I dag veit vi at det ikkje er bra. Mormor seier at det kjem gass ut som ikkje er bra for klimaet. Difor er det om å gjere at alle lar torva ligge i ro. Det som er dumt, er at nokon som ikkje er frå Stadt, heller ikkje frå Norge, skal bygge vindturbiner der. Veldig store og høge vindturbiner. Då må dei sprenge vekk mykje fjell og myr for å lage store vegar slik at dei får turbinene opp på fjellet. Eg trur det kjem til å koma ut mykje gass då…

Vindturbinene er så høge at vi kjem til å sjå dei uansett kva veg vi snur oss. Dei lagar lyd og dei blinkar. Dei kjem ikkje til å passe inn. Det kjem til å likna på ein industriplass sjølv om dette er ein historisk plass. Det blir heilt feil. Og trist. Eg trur mange vil bli veldig lei seg. Det blir ikkje like kjekt å gå på tur til alle fjelltoppane og skrive namn i bøkene og nyte utsikta. Det trur eg ikkje turistane heller vil synast.

Eg er så redd for ørnene og alle dei andre fuglane. Eg trur ikkje dei forstår at dei må passa seg og ikkje fly for nær. Tenk om alle fuglane blir drept? Og insekta…

Verdiar

Mormor seier det er lurt å vere flink og gjere så godt eg kan på skulen slik at eg kan få meg jobb og tene pengar når eg blir vaksen. Men, ho seier og at pengar ikkje alltid er det viktigaste. Det er viktig å ta vare på andre verdiar og. Og naturen. Ho seier at sjølv om me har mykje pengar er me fattige om naturen vert øydelagt. Då kan ingenting leva. Kva skal me med pengar då? Det viktigaste ansvaret me alle har, er å ta vare på naturen slik at alle dei som ikkje er fødde enno også kan få oppleva og læra kor vakker den er, og kor viktige alle dyr, fuglar, fiskar, insekt og plantar er for jorda vår. Og historia vår, kulturen. Det handlar om identitet, seier mormor. Og respekt. Heile Stadthalvøya er unik på så mange måtar. Så viktig og vakkert at heile området burde vore verna og stått på verdsarvlista til UNESCO. Eg håpar at dei som bestemmer mest vil prøva å få det til å skje, slik at det ikkje kjem nokon og øydelegg.

Tipp tipp tipp oldefaren min var den 5. ordføraren i Selje. Eg har sett bilde av han i kommunehuset. Det er lenge sidan, men eg trur ikkje han hadde likt det som skjer no. Han hadde heilt sikkert valgt naturen. Eg veit ikkje heilt kven som vil ha vindturbinene på Stadt, -eller kor mange. Kven har eigentleg bestemt det? Eg trudde det var som i eventyra, at landet var Kongen sitt rike. Men så er det visst ikkje heilt slik. Kven er Norge då sitt land?

Skulle ønska alle som bur her kunne eiga det i lag. Og bestemma i lag. Lytta til kvarandre. Det hadde vore rettferdig. På skulen har me alltid avstemming når me skal velja mellom noko. Det skulle me hatt når det gjeld vindturbinane og. Eg trur nokon har gjort ein feil, det kan skje. Då er det er lov å ombestemme seg.

Me har historia vår. Langt tilbake. Den er det me som eig. Eg veit ikkje kven som bestemmer mest over Norge, ikkje mormor eller oldefar heller. Eg skulle ønska det var Dronning Sonja.

Med helsing og håp om at denne utsikta framleis er slik når eg blir vaksen.

Thea 9   May Hege Hammersvik 54   Halvor Hammersvik 75

Me håpar de har tid til å svara oss, det hadde vore stas. Og viss de vil koma ein tur til Stadt kan me visa dykk rundt. Me likar å gå tur og vera ute, og oldefar har mykje han kan fortelja.

Oppdatering

Theas brev er nå lagt ut her: https://www.fjt.no/nyheter/2020/05/03/%E2%80%93-Det-er-noko-eg-har-lyst-til-%C3%A5-fortelja-fordi-eg-er-bekymra-for-framtida-21732073.ece

Her kan lese mer om saken:https://www.fjordabladet.no/nyhende/2020/05/04/%E2%80%93N%C3%A5r-alt-blir-feil-%E2%80%93-vert-feil-oppfatta-som-rett-21740648.ece