Introduksjon
Dette er fortellingen om Bubo Bubo, en helt vanlig rødlistet hubro fra Frøya. Etter å ha mistet både reir og familie, lar han seg radikalisere på nettet. Vingestekket etter livsfarlig flukt gjennom turbinlandet, smyger han seg inn i maktens gemakker, kamuflert som lerkefugl. I tusen og en natt ligger Bubo Bubo våken på Sprekka, og er nær ved å zynke inn i Angelas kløft. Er dette et erotisk eventyr, eller blir Bubo Bubo misbrukt som trofé og tatt med vold av kapitalismens formfulle gallionsfigurer? Sikkert er det at han ender opp med å føle seg grundig fucka.
Dette er fortellingen om en hubro som nekter å la seg fucke med, men som tvert imot sier fuck off til homo sapiensenes falskneri av et grønt skifte. Samtidig sier han ja til intakte økoystemer og naturmangfold.
Kapittel 1: Fucka
Synet som møter ham. Småsøsknene som står der med store øyne, på bar bakke. Reirløse. Skjelvingen.Den ukontollerte gråten. Lillesøsteren som mellom hikstene får fortalt at Mor og Far begge har forsvunnet. Kommer de tilbake? Ingen vet. Bubo Bubo svelger tungt. De kjære heiene er meid ned og erstattet med grus og betong. Det luktet metallisk og fremmed. Gråten presset på, og han kjenner seg nummen i hele kroppen. Uten livsgnist. Uten håp. Uten steder å gjemme seg. «Fucka», mumler Bubo Bubo for seg selv. «Vi er fucka av folka på tinget. Og av våre egne».
Uglene har ikke hatt representanter i kommunestyret. Hubroene har ikke hatt noen på tinget, det har ikke vært noen der som har kunnet tale dere sak. Homo sapiensene har sittet i kommunestyret og bekymret seg for sykehjemsplasser, og så har de latt seg lokke, av knapper og glansbilder. De mener jo selv at de er så overlegne intellektuelt sett, men ofte ser de ikke lenger enn nesa rekker med sine blå og brune blikk. Ikke tenker de på å spørre hubroene heller, selv om de ofte bruker ugla som symbol når det skal handle om klokskap.
Lykken får en brå slutt den dagen kommersielle krefter invaderer Frøya. Konsesjoner har blitt gitt, får han siden vite, lenge før han ble ruget ut, men ingen har visst noe. Om det hadde vært noen der, i kommunestyret, som kunne snakket på vegne av hubro, ørn og rype, så er det slett ikke sikkert at det ville hjulpet. Det viser seg nemlig at stortingsflertallet har lagt til rette for salg av landet. Naturen selges bit for bit til høystbydende på et åpent marked. «Helt fucka», hvisker Bubo Bubo trøstende til småsøsknene. Ingen vits i å benekte det som har skjedd. Benektelse er å utsette smerten.
Katastrofen kommer i form av knallgule gravemaskiner, turbiner, betong, sprengt fjell, drenerte myrer og svevestøv rett i lungene. Landskap med gravemaskiner. Monstermaskin på steroider. Lyden av et fly som aldri lander. Lavfrekvente lyder som forstyrrer det bankende hjertet. Reirplassen er solgt til høystbydende på et åpent marked. Hubroen Bubo Bubo har mistet reiret sitt, og jaktmarkene er en saga blott. Den rødlista fuglen har blitt flyktning i sitt eget land.
Mot sin vilje og uten forvarsel blir Bubo Bubo tvunget til å innta en slags omsorgsrolle. Høyst ufrivillig må han spille rollen som far og mor for de stakkars dundottene av noen søsken, i et drønnende, rullende gravemaskinhelvete. Det blir for mye for ham. Herregud, han er jo bare en ung rovfugl med skyhøyt testosteronnivå. Det ligger ikke i hans natur å «deale» med traumer.
Bubo Bubo rømmer. Han flykter rett inn i ekkokammeret, sammen med andre fugler som har mistet leveområdene sine. Ugler som har blitt tråkka på. Høyrøstede ørner som hever seg over de andre, arrogante som faen. Et snes smølaliryper med lav selvtillit. Etter gråblå netter som går over i kullsvarte netter på nett, kjenner han ikke selv seg lenger. «Hvem faen er du?» spør han den herja hubroen i speilet, men ingen svaret. Ingen vet hvem det radikaliserte fjærkreet er, eller kunne ha vært.
«Få tilbake reiret» har han skrevet, med store bokstaver på bølgepapp, og nå går han rett mot en av de gule gravemaskinene. Roper han det også, at de skal gi ham tilbake reiret? Han vet ikke. Det har gått i ett, og nå klarer han ikke lenger å skille mellom det som er inne i hodet, og det som er på utsiden. Filteret er borte, selvkontrollen visket vekk. Grusen svir under føttene, og betongfundamentet ryker, glødende varmt. Er dette et slags helvete, for de altfor kloke hubroer?
«Fuck off», risser han i grusen, med den ene foten, og han kjenner at det hjelper litt. Det er godt å ta igjen. Deilig å kjempe seg ut av offerrollen. Han vil ikke krype, vil ikke bønnfalle monsteret med den store kjeften. Vil bare ha tilbake reiret, og jaktområdene. Vil at ting skal være som det pleide å være, før alt dette skjedde. Det kommer ikke noe svar. Kjempen har ingen stemme, bare et umettelig gap som vil tygge blåklokker i århundrer. Gravedyret har ingen sjel, er bare en slave for finansfyrstene, bare enda en av disse bødlene som knuser livet mens Marionetten i toppetasjen later som hun har styringa.
Selvsagt veit Bubo Bubo at reiret er ødelagt. Han veit at det er for seint. Likevel vil han gjerne få sagt det, at han vil ha det tilbake. Det føles riktig å si det. Disse som tok det skal få høre det, at åsene er jevnet med jorden, grunnfjellet knust til grus. Tilbake ligger et underlig månelandskap, goldt og kaldt, som i en ørken. Alt er lagt i vater, men ingenting er i vater. «Faen ta dem», sier Bubo Bubo og han spytter ned i betongen. «Den som i det minste hadde stemmerett!» Det er forsmedelig å være prisgitt slike tåper av noen verdensherskere.
Sola forsvinner bak en sky og skodda kommer krypende over restene av det som en gang var en ås. Nå rører det seg inne den mekaniske katten. Sapiensen med spakene har fått øye på ham. Bubo Bubo skimter ei snusoverleppe og noe som kan ligne på et halvhjertet glis, hva nå det skal bety. Han blir tatt bilde av. Nå legges bildet ut på nettet, og sapiensene kommenterer hvor stakkarslig han er. Noen ler. Andre later som om de lar seg opprøre. Så dum han føler seg. Hvorfor står han der fortsatt? Det er jo ingenting å hente, nothing left. Han er ribba til skinnet. Verdensherskerne bryr seg ikke. «Not for real».
Tenk om han hadde visst dette før, at alt det han tok for gitt en dag skulle være borte. Som han skammer seg over alle de gangene han bannlyste reiret, drømte om verden utenfor, lengtet etter det som var bak blånene. Ingen blåner igjen nå. Bare helt flatt. Ikke noe fjelland lenger. Så tungt å stå her og be om et reir som ikke lenger finnes. Så ydmykende å insistere på å være rødlista, når man i bunn og grunn er svartelista, «på death row», rett og slett. Det går en faen i ham. Ja vel, så er han den siste hubroen. Han kommer aldri til å få noen familie, men dét skal ikke hindre ham i å lage et lite helvete. «Bare vent», sier han til seg selv, for det er ingen andre der. «Bare vent!»
Bubo Bubo ser seg rundt, snur hodet 180 grader uten å bevege kroppen, slik bare ugler kan. Ber til Gud om at ingen må ha hørt ham. Ingen må noen gang få vite at han stod der og ba den føreren om noe. Han ser vestover, han ser østover, nordover, sørover. Ingen slektninger i syne. Bare ei smølalirype. Det eneste hun mangler er et tau rundt halsen, for er det ei som er dødsdømt så er det vel henne. Bubo Bubo kan ikke noe for det, galgenhumoren får ham til å flire litt, men latteren blir sittende fast i halsen. Dette er vel for faen ikke noe å le av. For første gang i sitt liv er han virkelig skremt. Dødsens redd. Er det bare han og Jostedals-rypa igjen?
Fortsettelse følger.
motvind 