FUCKA

Introduksjon

Dette er fortellingen om Bubo Bubo, en helt vanlig rødlistet hubro fra Frøya. Etter å ha mistet både reir og familie, lar han seg radikalisere på nettet. Vingestekket etter livsfarlig flukt gjennom turbinlandet, smyger han seg inn i maktens gemakker, kamuflert som lerkefugl. I tusen og en natt ligger Bubo Bubo våken på Sprekka, og er nær ved å zynke inn i Angelas kløft. Er dette et erotisk eventyr, eller blir Bubo Bubo misbrukt som trofé og tatt med vold av kapitalismens formfulle gallionsfigurer? Sikkert er det at han ender opp med å føle seg grundig fucka.

Dette er fortellingen om en hubro som nekter å la seg fucke med, men som tvert imot sier fuck off til homo sapiensenes falskneri av et grønt skifte. Samtidig sier han ja til intakte økoystemer og naturmangfold.

Kapittel 1: Fucka

At Gnores keiserinner går uten klær er forlengst avslørt. Illustrasjon: Christina Fjeldavli

Synet som møter ham. Småsøsknene som står der med store øyne, på bar bakke. Reirløse. Skjelvingen.Den ukontollerte gråten. Lillesøsteren som mellom hikstene får fortalt at Mor og Far begge har forsvunnet. Kommer de tilbake? Ingen vet. Bubo Bubo svelger tungt. De kjære heiene er meid ned og erstattet med grus og betong. Det luktet metallisk og fremmed. Gråten presset på, og han kjenner seg nummen i hele kroppen. Uten livsgnist. Uten håp. Uten steder å gjemme seg. «Fucka», mumler Bubo Bubo for seg selv. «Vi er fucka av folka på tinget. Og av våre egne».

Uglene har ikke hatt representanter i kommunestyret. Hubroene har ikke hatt noen på tinget, det har ikke vært noen der som har kunnet tale dere sak. Homo sapiensene har sittet i kommunestyret og bekymret seg for sykehjemsplasser, og så har de latt seg lokke, av knapper og glansbilder. De mener jo selv at de er så overlegne intellektuelt sett, men ofte ser de ikke lenger enn nesa rekker med sine blå og brune blikk. Ikke tenker de på å spørre hubroene heller, selv om de ofte bruker ugla som symbol når det skal handle om klokskap.

Lykken får en brå slutt den dagen kommersielle krefter invaderer Frøya. Konsesjoner har blitt gitt, får han siden vite, lenge før han ble ruget ut, men ingen har visst noe. Om det hadde vært noen der, i kommunestyret, som kunne snakket på vegne av hubro, ørn og rype, så er det slett ikke sikkert at det ville hjulpet. Det viser seg nemlig at stortingsflertallet har lagt til rette for salg av landet. Naturen selges bit for bit til høystbydende på et åpent marked. «Helt fucka», hvisker Bubo Bubo trøstende til småsøsknene. Ingen vits i å benekte det som har skjedd. Benektelse er å utsette smerten.

Katastrofen kommer i form av knallgule gravemaskiner, turbiner, betong, sprengt fjell, drenerte myrer og svevestøv rett i lungene. Landskap med gravemaskiner. Monstermaskin på steroider. Lyden av et fly som aldri lander. Lavfrekvente lyder som forstyrrer det bankende hjertet. Reirplassen er solgt til høystbydende på et åpent marked. Hubroen Bubo Bubo har mistet reiret sitt, og jaktmarkene er en saga blott. Den rødlista fuglen har blitt flyktning i sitt eget land. 

Mot sin vilje og uten forvarsel blir Bubo Bubo tvunget til å innta en slags omsorgsrolle. Høyst ufrivillig må han spille rollen som far og mor for de stakkars dundottene av noen søsken, i et drønnende, rullende gravemaskinhelvete. Det blir for mye for ham. Herregud, han er jo bare en ung rovfugl med skyhøyt testosteronnivå. Det ligger ikke i hans natur å «deale» med traumer.

Bubo Bubo rømmer. Han flykter rett inn i ekkokammeret, sammen med andre fugler som har mistet leveområdene sine. Ugler som har blitt tråkka på. Høyrøstede ørner som hever seg over de andre, arrogante som faen. Et snes smølaliryper med lav selvtillit. Etter gråblå netter som går over i kullsvarte netter på nett, kjenner han ikke selv seg lenger. «Hvem faen er du?» spør han den herja hubroen i speilet, men ingen svaret. Ingen vet hvem det radikaliserte fjærkreet er, eller kunne ha vært.

«Få tilbake reiret» har han skrevet, med store bokstaver på bølgepapp, og nå går han rett mot en av de gule gravemaskinene. Roper han det også, at de skal gi ham tilbake reiret? Han vet ikke. Det har gått i ett, og nå klarer han ikke lenger å skille mellom det som er inne i hodet, og det som er på utsiden. Filteret er borte, selvkontrollen visket vekk. Grusen svir under føttene, og betongfundamentet ryker, glødende varmt. Er dette et slags helvete, for de altfor kloke hubroer?

«Fuck off», risser han i grusen, med den ene foten, og han kjenner at det hjelper litt. Det er godt å ta igjen. Deilig å kjempe seg ut av offerrollen. Han vil ikke krype, vil ikke bønnfalle monsteret med den store kjeften. Vil bare ha tilbake reiret, og jaktområdene. Vil at ting skal være som det pleide å være, før alt dette skjedde. Det kommer ikke noe svar. Kjempen har ingen stemme, bare et umettelig gap som vil tygge blåklokker i århundrer. Gravedyret har ingen sjel, er bare en slave for finansfyrstene, bare enda en av disse bødlene som knuser livet mens Marionetten i toppetasjen later som hun har styringa.

Selvsagt veit Bubo Bubo at reiret er ødelagt. Han veit at det er for seint. Likevel vil han gjerne få sagt det, at han vil ha det tilbake. Det føles riktig å si det. Disse som tok det skal få høre det, at åsene er jevnet med jorden, grunnfjellet knust til grus. Tilbake ligger et underlig månelandskap, goldt og kaldt, som i en ørken. Alt er lagt i vater, men ingenting er i vater. «Faen ta dem», sier Bubo Bubo og han spytter ned i betongen. «Den som i det minste hadde stemmerett!» Det er forsmedelig å være prisgitt slike tåper av noen verdensherskere.

Sola forsvinner bak en sky og skodda kommer krypende over restene av det som en gang var en ås. Nå rører det seg inne den mekaniske katten. Sapiensen med spakene har fått øye på ham. Bubo Bubo skimter ei snusoverleppe og noe som kan ligne på et halvhjertet glis, hva nå det skal bety. Han blir tatt bilde av. Nå legges bildet ut på nettet, og sapiensene kommenterer hvor stakkarslig han er. Noen ler. Andre later som om de lar seg opprøre. Så dum han føler seg. Hvorfor står han der fortsatt? Det er jo ingenting å hente, nothing left. Han er ribba til skinnet. Verdensherskerne bryr seg ikke. «Not for real».

Tenk om han hadde visst dette før, at alt det han tok for gitt en dag skulle være borte. Som han skammer seg over alle de gangene han bannlyste reiret, drømte om verden utenfor, lengtet etter det som var bak blånene. Ingen blåner igjen nå. Bare helt flatt. Ikke noe fjelland lenger. Så tungt å stå her og be om et reir som ikke lenger finnes. Så ydmykende å insistere på å være rødlista, når man i bunn og grunn er svartelista, «på death row», rett og slett. Det går en faen i ham. Ja vel, så er han den siste hubroen. Han kommer aldri til å få noen familie, men dét skal ikke hindre ham i å lage et lite helvete. «Bare vent», sier han til seg selv, for det er ingen andre der. «Bare vent!»

Bubo Bubo ser seg rundt, snur hodet 180 grader uten å bevege kroppen, slik bare ugler kan. Ber til Gud om at ingen må ha hørt ham. Ingen må noen gang få vite at han stod der og ba den føreren om noe. Han ser vestover, han ser østover, nordover, sørover. Ingen slektninger i syne. Bare ei smølalirype. Det eneste hun mangler er et tau rundt halsen, for er det ei som er dødsdømt så er det vel henne. Bubo Bubo kan ikke noe for det, galgenhumoren får ham til å flire litt, men latteren blir sittende fast i halsen. Dette er vel for faen ikke noe å le av. For første gang i sitt liv er han virkelig skremt. Dødsens redd. Er det bare han og Jostedals-rypa igjen?

Fortsettelse følger.

Advertisement

GEGENWIND Norwegen

Motvind Norge (Gegenwind Norwegen) repäsentiert den breiten Widerstand gegen die Windindustrie. Wir stellen Forderungen and die Regierung und das Parlament.

Photo: Kaare Finbak

Bevoelkerung und Volksvertreter haben daran geglaubt dass Windkraft die Die Bevölkerung und die Politiker haben geglaubt, dass die Windenergie vor globalen Klimaveränderungen retten könne. Stattdessen wurden wir von gerissenen Firmen und Geschäftsleuten getäuscht. Sie wollen einen schnellen Profit machen, wobei sie die Natur verwüsten und die Ressourcen des Volkes ans Ausland verscherbeln.

Photo: Sveinulf Vågene

Windenergie löst keine Probleme, sie schafft nur neue. Wir retten nicht das Klima, indem wir die Natur zerstören. Motvind Norge ist die Volksbewegung, welche die Windindustrie stoppt und die Natur an das Volk zurückgibt. Wir informieren, nehmen Einfluss, dokumentieren, klagen und gehen vor Gericht. Wir brauchen viele Mitglieder, um das zu bewältigen.

Photo: Ulla Falkdalen

Der Adler auf dem Foto wurde schnell von seinen Leiden erloest. Vögel, die nicht gefunden werden, koennen leider lange liegen und leiden bevor sie sterben.

Vögel werden verletzt und getötet

Der Wissenschaftler Torgeir Nygård vom Norwegischen Institut für Naturforschung (NINA) berichtet, dass über 100 Seeadler von den Windturbinen auf Smøla getötet worden sind. Insgesamt haben die Forscher über 500 erschlagene Vögel im Windpark gefunden.

Die samische Rentierwirtschaft wird verwuestet

Photo: Alex Ryslett

Die Rentiere verloren ihre Weiden als Zephyr das Kvitfjell im Juli 2019 in Stuecke sprengte um dort Windturbinen zu bauen.

Mitte der 1800-Jahre versuchte die Norwegische Regierung die samische Kultur durch die sog. Vernorwegisierungs-Politik zu verdraengen. Von 1968 – 1982 hatten wir den Alta-Ausbau, der damit endete dass samische Inter

Mitte des 19. Jahrhunderts versuchte die norwegische Regierung die samische Kultur durch die sogenannte Ver-Norwegisierungspolitik zu verdrängen. Von 1968 – 1982 gab es den Alta-Ausbau, der damit endete, dass samische Interessen gegenüber den Forderungen der Bevölkerungsmehrheit weichen musste.

Nun seit 2000 gestatten norwegische Behörden die Zerstörung von einem Weidegebiet der Rentiere zum anderen durch den Ausbau der Windenergie. Der Verlust jedes einzigen Gebietes bedeutet die Zerstörung der Lebensgrundlage der Rentierherden und der Familien, die von ihnen leben.

Gleichzeitig arbeitet die Windindustrie systematisch an der Ortung von Rentierweidegebieten für den weiteren Ausbau von Windkraftanlagen (ca. 100 Projekte insgesamt).

Offshore-Windkraftanlage bedroht die Vogelwelt

Runde, Norwegen, 2019. Photo: Per Einar Rekdal

Das Havsul Windkraftwerk wird, (wenn es nicht verhindert wird), zusammen mit dem Konzessionsinhaber Haram Windpark im Schnitt 10 km der Passage zwischen dem offenen Meer und den Festlandsfelsen (Strandflaechenlandschaft) abdecken, wo der groesste Teil des Vogelzuges entlang der norwegischen Kueste stattfindet. Ein grosser Teil der Existensgrundlage fuer die Papageitauchern (Lunde) ist dadurch auch bedroht. Quelle: Norwegische Ornithologische Vereinigung.

Einige wenige profitieren, während die Gesellschaft verliert

Vesterfjellan (Øyfjellet), Vefsn, Norwegen, Juni 2020. Photo: Tage Vedal

Ein Windkraftwerk produziert Elektrizität, wenn der Wind weht, ca. ein Drittel der Zeit. Wenn es nicht windig ist, wird der Strom in Norwegen von Wasserkraft geliefert. Wasserkraft dient als Reserve. In Europa, wo man Kohle-, Atom- und Gaskraftwerke hat, sind es diese Energiequellen, die Strom liefern, wenn es windstill ist.

Windkraft ist teure Energie. Obwohl die Windkraftanlagen effektiver geworden sind, erfordern sie große Investitionen zur Lieferung, Transformatorstationen und Stromleitungen. Norwegische Verbraucher finanzieren diese Kosten über die Netzgebühr. Windkraft wird durch sogenannte „grüne Zertifikate“ subventioniert. Die Verbraucher bezahlen dafür, aber NVE (Norwegische Wasser- und Energiebehörde) gestattet nicht, dass die Stromversorger die Rechnungen spezifizieren.

Das Parlament hat günstige Abschreibungsregeln verabschiedet, welche die Investitionen in Windkraft wesentlich lukrativer für Investoren machen als alle andere erneuerbare Energieproduktion wie Solarenergie, Wasserkraft, Biogas usw.

Die Modernisierung von bereits existierenden Wasserkraftwerken wären laut NTNU (Norwegische Universität für Wissenschaft und Technik) effektiver als Landwind. Es ist bedauerlich, dass die Wasserkraftenergie derart besteuert wird, dass eine Effektivierung sich nicht lohnt – die Windindustrie hingegen für völlig neue Naturzerstörungen belohnt wird.

Die Natur stabilisiert das Klima

Haramsfjellet, Norwegen, Juli 2020. Photo: Christina Fjeldavli

Das Beste was wir fuer das Klima tun koennen ist die Natur zu schuetzen, zu diesem Ergebnis kommt das Norwegische Institut fuer Naturfoschung (NINA) in seinem neuesten Report “Karbonlagerung in Norwegischen Oekosystemen” (2020).

Windkraft ist nicht umweltfreundlich wenn Oekosysteme in Stuecke gesprengt werden. Der letzte Report von FNs Naturexperten dokumentiert dass der Verlust von Lebensraum der wichtigste Grund fuer die Bedrohung durch Ausrottung von einer Million Arten ist. Windindustrie hat einen enormen Landbedarf. Eine Turbine mit 200 m benoetigt einen Aufstellungsplatz in der Groesse eines Fussballplatzes. Ausserdem muessen enorme Strassenanlagen gebaut werden um all das Material heran zu schaffen. Schattenwurf, Infraschall und Eisabwurf bedeuten ein deutliches Risiko fuer Tiere, Voegel, Insekten und Menschen innerhalb eines grossen Umkreises. Die Turbinen enthalten Giftstoffe die in die Umwelt entweichen koennen. Auch Produktion und Fracht bedeuten Umweltverschmutzung. Ausserdem werden massive Mengen Abfall produziert fuer dessen Entsorgung man keinen Plan hat.

Kvitfjell, Norwegen, Juli 2019. Photo: Alex Ryslett
KONTAKT
www.motvind.org
kontakt@motvind.org
Organisasjonsnr.: 923 421 068
Bankkontonr: 3207 29 68009
Vippsnr: 578069
Mitgliedschaft: 200 NOK / Jahr

Übersetzung: Greta Gallandy-Jacobsen und Christiane Jurick

Die Natur stabilisiert das Klima

Zeichnung: Christina Fjeldavli

Die Natur stabilisiert das Klima

Das Beste was wir fuer das Klima tun koennen ist die Natur zu schuetzen, zu diesem Ergebnis kommt das Norwegische Institut fuer Naturfoschung (NINA) in seinem neuesten Report “Karbonlagerung in Norwegischen Oekosystemen” (2020).

Windkraft ist nicht umweltfreundlich wenn Oekosysteme in Stuecke gesprengt werden. Der letzte Report von FNs Naturexperten dokumentiert dass der Verlust von Lebensraum der wichtigste Grund fuer die Bedrohung durch Ausrottung von einer Million Arten ist. Windindustrie hat einen enormen Landbedarf. Eine Turbine mit 200 m benoetigt einen Aufstellungsplatz in der Groesse eines Fussballplatzes. Ausserdem muessen enorme Strassenanlagen gebaut werden um all das Material heran zu schaffen. Schattenwurf, Infraschall und Eisabwurf bedeuten ein deutliches Risiko fuer Tiere, Voegel, Insekten und Menschen innerhalb eines grossen Umkreises. Die Turbinen enthalten Giftstoffe die in die Umwelt entweichen koennen. Auch Produktion und Fracht bedeuten Umweltverschmutzung. Ausserdem werden massive Mengen Abfall produziert fuer dessen Entsorgung man keinen Plan hat.

Übersetzung: Christiane Jurick

Einige wenige profitieren, während die Gesellschaft verliert

Zeichnung: Christina Fjeldavli

Einige wenige profitieren, während die Gesellschaft verliert

Ein Windkraftwerk produziert Elektrizität, wenn der Wind weht, ca. ein Drittel der Zeit. Wenn es nicht windig ist, wird der Strom in Norwegen von Wasserkraft geliefert. Wasserkraft dient als Reserve. In Europa, wo man Kohle-, Atom- und Gaskraftwerke hat, sind es diese Energiequellen, die Strom liefern, wenn es windstill ist.

Windkraft ist teure Energie. Obwohl die Windkraftanlagen effektiver geworden sind, erfordern sie große Investitionen zur Lieferung, Transformatorstationen und Stromleitungen. Norwegische Verbraucher finanzieren diese Kosten über die Netzgebühr. Windkraft wird durch sogenannte „grüne Zertifikate“ subventioniert. Die Verbraucher bezahlen dafür, aber NVE (Norwegische Wasser- und Energiebehörde) gestattet nicht, dass die Stromversorger die Rechnungen spezifizieren.

Das Parlament hat günstige Abschreibungsregeln verabschiedet, welche die Investitionen in Windkraft wesentlich lukrativer für Investoren machen als alle andere erneuerbare Energieproduktion wie Solarenergie, Wasserkraft, Biogas usw.

Die Modernisierung von bereits existierenden Wasserkraftwerken wären laut NTNU (Norwegische Universität für Wissenschaft und Technik) effektiver als Landwind. Es ist bedauerlich, dass die Wasserkraftenergie derart besteuert wird, dass eine Effektivierung sich nicht lohnt – die Windindustrie hingegen für völlig neue Naturzerstörungen belohnt wird.

Übersetzung: Greta Gallandy-Jakobsen und Christiane Jurick

Offshore-Windkraftanlage bedrohen die Vogelwelt

Runde, Norwegen. Photo: Per Einar Rekdal

Das Havsul Windkraftwerk wird, (wenn es nicht verhindert wird), zusammen mit dem Konzessionsinhaber Haram Windpark im Schnitt 10 km der Passage zwischen dem offenen Meer und den Festlandsfelsen (Strandflaechenlandschaft) abdecken, wo der groesste Teil des Vogelzuges entlang der norwegischen Kueste stattfindet. Ein grosser Teil der Existensgrundlage fuer die Papageitauchern (Lunde) ist dadurch auch bedroht.

Quelle: Norwegische Ornithologische Vereinigung.

Übersetzung: Christiane Jurick

Die Rentierzucht der Samen wird zerstört

Zeichnung: Christina Fjeldavli
Photo: Alex Ryslett

Die Rentiere verloren ihre Weiden als Zephyr das Kvitfjell im Juli 2019 in Stuecke sprengte um dort Windturbinen zu bauen.

Mitte des 19. Jahrhunderts versuchte
die norwegische Regierung die samische Kultur durch die sogenannte Ver
-Norwegisierungspolitik zu verdrängen. Von 1968 – 1982 gab es den Alta-Ausbau, der damit endete, dass samische Interessen gegenüber den Forderungen der Bevölkerungsmehrheit
weichen musste.
Nun seit 2000 gestatten norwegische
Behörden die Zerstörung von einem
Weidegebiet der Rentiere zum anderen durch den Ausbau der Windenergie. Der Verlust jedes einzigen Gebietes bedeutet die Zerstörung der Lebensgrundlage der Rentierherden
und der Familien, die von ihnen leben.
Gleichzeitig arbeitet die Windindustrie systematisch an der Ortung von
Rentierweidegebieten für den weiteren Ausbau von Windkraftanlagen
(ca. 100 Projekte insgesamt).

Zeichnung: Christina Fjeldavli

Übersetzung: Christiane Jurick und Greta Gallandy-Jakobsen

Tyskhåjen

Tyskerne tok seg godt til rette på Ylvingen under andre verdenskrig. Fjell ble sprengt for å lage gigantiske oppstillingsplasser for kanoner, og inne i berget fikk de bygget et “sykehus”. Russiske og serbiske krigsfanger måtte stå for grovarbeidet, som slaver for okkupasjonsmakten.

Utsikt fra innsiden av bunkerens øverste etasje.
Denne figuren er spraymalt på veggen inne i bunkeren, antageligvis i nyere tid som en kommentar til det som skjedde.
Utsikr fra toppen av Tyskhåjen og rett over til Vega. Tyskerne rigget seg til her med kanoner og svære lamper som kunne lyse opp hele fjorden.
Inngrepene i naturen er godt synlige.

I ærfuglens rike

Utværet Lånan, 11. juli 2020

Da Vega-øyene havnet på Unescos verdensarvliste i 2004, var det først og fremst på grunn av det tradisjonelle samarbeidet mellom ærfuglen og kvinnene på øyene. Utværet Lånan er det største egg- og dunværet i Vegaøyan Verdensarvområde. Ærfuglen liker seg best der det er folk som legger til rette for ruging i trygge omgivelser. Når ærfuglungene forlater redet, kan duna komme menneskene til gode. Samarbeidet er spesielt fordi begge parter tjener på det. Ærfuglen blir frivillig tamfugl, i en begrenset periode.
Mykere dun finnes ikke! Ikke rart at Kongen og Dronningen velger å sove i ederdunsdyner hver natt.
Ea (hunnærfuglen) holder til i underetasjen. Høyere opp på veggen har en mindre fugl laget rede. Flere sjeldne og fascinerende fuglearter hekker på Lånan, blant annet teist og rødstilk.
Hildegunn Nordum bodde på Lånan til hun var seksten år. Nå er hun fuglevokter og daglig leder for Utværet Lånan, som produserer dyner, votter og tøfler av edderdun + flere andre relaterte produkter. Hildegunn tilrettelegger for ærfuglene og passer på dem fra starten av april til august. Resten av året bor hun på Hvaler.
Tradisjonelt ehus, hvor ea (ærfuglhunnen) kan få fred til å ruge på eggene sine.
Høyhus for ea (ærfuglhunnen)
Når ærfuglungene har forlatt redet, blir duna sanka, tørka og rensa. Til slutt blir det så lett og mykt at du nesten ikke kan tro det. Circa 650 ærfuglhunner har ligget på reir på Lånan i år (2020). Dette er en liten nedgang fra i fjor, noe som skaper en viss bekymring. Gjør vi nok for å ivareta fuglenes livsgrunnlag? Ærfuglene trekker sørover hver vinter, og det kan være en farefull ferd. Både naturlige farer og menneskeskapte farer kan true fuglen. Oppdrettsanlegg ødelegger matfatet. Vindindustrien forurenser med mikroplast, stjeler naturareal og kvester fuglekropper med turbinblader som kan ha en hastighet på 300 km i timen. Sør i landet kan ærfuglen til og med risikere å bli skutt av mennesker, noe som står i skarp kontrast til den mottakelsen den får på Lånan hvert år.

Gullik og Magdalena finsliper teknikken med harpa. Støv, tang og mose ristes løs fra duna.

Lånan
https://www.aftenposten.no/a-magasinet/i/XgPMyo/himmel-og-hav-skal-oppdrettsanlegget-ligge-midt-i-verdensarven?r=1
Teist