Introduksjon

Dette er fortellingen om Bubo Bubo, en helt vanlig rødlistet hubro fra Frøya. Etter å ha mistet både reir og familie, lar han seg radikalisere på nettet. Vingestekket etter livsfarlig flukt gjennom turbinlandet, smyger han seg inn i maktens gemakker, kamuflert som lerkefugl. I tusen og en natt ligger Bubo Bubo våken på Sprekka, og er nær ved å zynke inn i Angelas kløft. Er dette et erotisk eventyr, eller blir Bubo Bubo misbrukt som trofé og tatt med vold av kapitalismens formfulle gallionsfigurer? Sikkert er det at han ender opp med å føle seg grundig fucka.

Dette er fortellingen om en hubro som nekter å la seg fucke med, men som tvert imot sier fuck off til homo sapiensenes falskneri av et grønt skifte. Samtidig sier han ja til intakte økoystemer og naturmangfold.

Kapittel 2: Det forbudte stedet

Bubos mor var egentlig ikke så streng, men én ting sa hun blankt nei til: Ungene skulle ikke fly over til naboøya. Ikke skulle man snakke om det og aldri fikk man noen forklaring.

En dag tok eventyrlysten overhånd. Bubo Bubo trosset moren. Fløy over. Ville se det selv, det hun bare så vidt hadde antydet, at det var et slags helvete der borte. En slagmark.

En ørnevinge uten kropp lå ved foten av den første hvite stolpen han så, og så var det flere stolper bortetter, flere propeller og en makaber haug av kvestet småfugl. Synet brente seg fast. Han tenkte på moren, at han ikke hadde hørt på henne? Hvorfor måtte han hele tiden være så egenrådig? Mor Hubro sa nei. Hvorfor trosset han henne?

Ørnevingen ved foten av den første hvite stolpen. Liggende der på den leirtunge trønderjorda vokser den seg stor og truende. Den blir til et varsel, en trussel, en spådom, et frampek, en apokalyptisk framtidsversjon. Slik skal det altså bli. Dette er det som skal komme. Som fugl kan du ikke lenger være sikker på å få beholde begge vingene. Kanskje er du heldig og får beholde den ene, eller så blir du liggende der en dag, vingeløs, fullstendig hjelpeløs på bakken, helt prisgitt omgivelsene, uten håp om noen framtid, uten ønske om noen framtid, for hvem ville vel leve slik, uten vinger.

Det er ikke bare vingene som kan ryke. Også selve kroppen kan knuses. Bubo ser for seg den tiuren som var kappet i to, tvert av. Flaten med rødt kjøtt mellom de svarte fjærene. Det størknede blodet. Struper som skriker ut en intens, isnende smerte, lyden av havørnens naturstridige kravling på bakken. Raslingen på bakken, den naturstridige lyden av ørner som kravler på bakken. Lyden av vinger som knekker har satt seg som tinnitus i det indre øret. Og hele tiden, under alle fuglelydene: propellduren. Synderen som ikke skammer seg, som ikke skjuler seg, kjøttkverna som bare går og går med et vidåpent gap og en romlende mage, et uhyre som skal knaske fjærkre helt til det ikke er noe igjen. Et rent helvete for de altfor kloke hubroer.

Med kniven mot strupen, åpner han øynene: Det som skjedde på Hitra, kan skje på Frøya. Og det kan bli enda verre. Det skjer akkurat nå. Gigantiske doninger velter innover heiene. Myrer endevendes. Kystlyngen dekkes av grus og betong. Mastene er høyere enn han husker dem fra Hitra. Det er ingen hubrohverdag mer.