Tross protester fra hele landet, valgte Fosen Vind å gjennomføre sitt utskjelte arrangement «KONSERT & SAFARI» 12. august. Etter at gjestene hadde fylt magene sine med gratis grillmat, var det tid for konsert. «Svisker kom på løpende bånd fra Åfjord Janitsjar til stor applaus fra publikum», ifølge et Facebook-innlegg skrevet av Knut Steinsheim, som ifølge en lokal kilde skal være ansatt i Fosen Vind . Steinsheim mener også at Best Of Rock «fyrte av rockeklassikere med trøkk», og fremhever spesielt allsangen av klassikeren «The Final Countdown» som et høydepunkt. «The Final Countdown». Den endelige nedtellingen. Men hva teller vi ned? Kan det være restene av europeisk villmark? Eller siste rest av ydmykhet?
Heldigvis var det ikke alle som lot seg rive med av allsangen. Blant dem som beholdt verdigheten var Raine Olaf Ørsnes og familien, som kom ens ærend til Åfjord for å protestere, både mot naturødeleggelsene i seg selv, og mot feiringen av dem. Ved «safarikrysset» traff Ørsnes-familien to medlemmer av Naturvernforbundet i Åfjord, som hadde vært på fjellet med et banner mot vindindustri. Noen politifolk hadde også troppet opp, uvisst av hvilken grunn. «Vi hadde en hyggelig prat med politiet», forteller Raine Olaf Ørsnes. «De ordnet plass til oss ved konsertområdet, så vi kunne stå der når folket hadde dratt fra fjellet. Det hele gikk veldig rolig og fint for seg. Dattera mi fikk dele ut brosjyrer på konsertområdet». Såvidt Ørsnes kunne se, var ikke pressen til stede.
Foto av banner: Raine Olaf Ørsnes. Foto av konserten: privat
Ifølge Knut Steinsheim skal «125 biler og busser med flere hundre mennesker» ha deltatt på safarien. Disse fikk «kjøre en tur i Kvenndalsfjellet vindpark i strålende vær». Anne Karin Rødde skriver i en kommentar til Steinsheims innlegg at det er «imponerende hva byggearbeiderne har fått til av veger og turbiner i vindmølleparken». Slik Rødde ser det, har Fosen Vind «klart å gjort det beste ut av inngrepene i naturen». Det var «[r]ent og ryddig på hele området, og områdene rundt vindmøllene var pent opparbeidet».
Rent, ryddig og pent opparbeidet var det nok ikke før vindkraftutbyggingen, for naturen er vill. Nå teller vi ned til den dagen da homo sapiens har klart å temme det hele! Det er mye å telle ned til, også for Fosen Vind. Vindkraftselskapet teller ned til 25. august, for da får de sjansen til å vise seg frem i høyesterett, med hjelp fra regjeringsadvokaten. Hele elleve dommerne vil se nærmere på hvordan urfolks rettigheter ble ivaretatt da Fosen Vind tok seg til rette i sørsamiske reinbeiteområder.
Ønsker du å gi en symbolsk takk til artistene som sa nei til «KONSERT & SAFARI»?
Landeveiens Helter og Axel Frønes valgte å trekke seg fra Fosen Vinds «KONSERT & SAFARI» da de forstod hvor ødeleggende og opprørende vindkraftutbyggingen har vært, og er. Musiker Børge Rømma var godt orientert fra før og takket derfor nei med én gang.
Det står respekt av artister som lar hensynet til andre mennesker, og hensynet til naturen, veie tyngre enn egne økonomiske interesser. Ønsker du å vippse en symbolsk sum for å takke, kan du bruke følgende Vipps-nummer:
Axel Frønes: 597699
Børge Rømma: 600326 (BB Records, plateselskap som Rømma har med sin kone)
Lars Erik Blokkhus: 41 33 87 16
Rune Rudberg: 91 77 53 50
Dag Ingebrigtsen: 417417
(Jeg håper å få tak i Vipps-nummer til flere av artistene etter hvert)
Vindkraftdebatt i forbindelse med Olavsfestdagene 2021. Bildet viser fra venstre: Siv Sandvik, debattleder og politisk redaktør for Adresseavisen, Maja Kristine Jåma, reineier og kandidat til sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund og Vibeke Stjern, ordfører i Åfjord. Foto: Jan-Egil Eilertsen
«Vindkraft: Etter stormen- hva nå?» Dette var overskriften da Adresseavisen og Litteraturhuset i Trondheim arrangerte vindkraftdebatt i forbindelse med Olavsfestdagene 29. juli (Adresseavisen, Midtnorsk debatt, 2021). Debatten var todelt. Den første halvtimen handlet om hvilke konsekvenser vindkraftutbyggingen har, og har hatt, for reindriften og den samiske kulturen på Fosen. Her deltok Vibeke Stjern, ordfører i Åfjord kommune for Arbeiderpartiet og Maja Kristine Jåma, reineier og kandidat til sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund (NSR).
I andre halvdel av debatten deltok Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi, Tony Christian Tiller, statssekretær i Olje- og energidepartementet (OED) for Høyre og Lars Haltbrekken, som er stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV). Disse tre var så vidt innom konsekvensene for reindriften før de gikk over til å diskutere vindkraftens betydning for det såkalte «grønne skiftet». Arrangementet gikk av stabelen i Kirkehagen utenfor Nidarosdomen og ble ledet av Siv Sandvik, som er politisk redaktør for Adresseavisen. I denne teksten vil jeg gjengi og kommentere første del av debatten, hvor Jåma og Stjern deltok.
Kort om Jåma og Stjern
Maja Kristine Jåma (f. 1993) er førstekandidat for Norske Samers Riksforbund (NSR) i sørsamisk valgkrets. Hun er oppvokst med reindrift og tilhører Fovsen Njaarke reinbeitedistrikt, som er direkte rammet av Fosen Vinds utbygging. For tiden bor hun i Snåsa hvor hun jobber som politisk rådgiver for sametingsrådet i NSR. Jåma sier til NRK at hun på generelt grunnlag mener at «den samiske stemmen skal ha mer å si når det er snakk om ting som skal skje i samiske områder» (Danielsen, 2021).
Vibeke Stjern (f. 1972) har vært ordfører i Åfjord kommune siden 2007, for Arbeiderpartiet. Vindkraft har vært et viktig tema i kommunestyret helt siden hun kom til makten. Til NRK sier Stjern at hun «ville gått for vindkraftutbygging på nytt, hadde hun fått valget i dag». For Åfjord-ordføreren har det vært viktig å spille på lag med Fosen Vind, utbyggeren, for å sikre økonomisk gevinst for kommunen (Stranden, 2021).
Europas største landbaserte vindkraftanlegg
Etter en byggeperiode på nærmere fem år, står det nå 277 vindturbiner på Fosen, fordelt på seks separate anlegg. For å kunne plassere turbinene i terrenget, har man bygget om lag 180 km med vei. Hver turbin krever i tillegg en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Den massive industrialiseringen av fjellene gjør Åfjord til landets største vindkraftkommune. Fosen Vind regnes i dag som Europas største landbaserte vindkraftanlegg.
Metode
Olavsfestdagenes vindkraftdebatt ble filmet og kringkastet i sanntid direkte via Adresseavisens debattsider, Midtnorsk debatt. Etter å ha fulgt direktesendingen, så jeg opptaket flere ganger og noterte ned ordrett hvert ord som ble sagt. For å gjøre innholdet mest mulig tilgjengelig for allmennheten, har jeg i etterkant gjort noen språklige endringer og oversatt det hele fra trønderdialekt til bokmål. Unødvendige gjentagelser, som typisk oppstår i en muntlig fremstilling, har jeg fjernet. Jeg har også tatt bort unødvendige småord, som «jo» og «da». Uten å endre på meningsinnholdet, har jeg også forandret litt på rekkefølgen enkelte steder. Der jeg har endret på ordvalget eller lagt til ord, har jeg brukt klamme for å markere det. I tillegg til å gjengi det verbale, har jeg enkelte steder også notert ned hva slags kroppsspråk som blir brukt.
Hensikten min har vært å gjøre dialogen lett tilgjengelig og lesbar for et stort publikum, slik at den kan analyseres, tolkes og drøftes av flere. Lenke til filmopptaket av debatten ligger i kildelisten. Dette gjør det mulig for lesere å selv sjekke hvorvidt det som foregår, og det som blir sagt på scenen, er gjengitt på en ryddig måte. Mine egne kommentarer til det som blir sagt, har jeg markert med kursiv.
Rettferdighet som bakteppe
«Rettferdighet» står det med store bokstaver på et banner som dekker sceneveggen bak debattantene. Rettferdighet er valgt som et gjennomgående tema under Olavsfestdagene 2021, noe som gjør den moralske fallhøyden stor for arrangørene. Flere har i forkant poengtert det urettferdige i at Maja Kristine Jåma må stille alene som konsekvent naturverner på scenen, uten at denne innvendingen er tatt til følge av arrangøren. Også de innledende premissene, om at stormen skal være over og at vindkraft skal være en del av et grønt skifte, har blitt møtt med protester.
Industrieventyr eller skrekkhistorie?
Tvisten mellom Fosen Vind DA og Statnett, på den ene siden, og Fosen reinbeitedistrikt, på den andre siden, skal behandles i storkammer i fem dager fra og med 25. august (Lund og Co, 2021). Bildet viser Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Er Fosen-utbyggingen «et industrieventyr eller er det en skrekkhistorie?» spør ordstyrer Sandvik innledningsvis. Spørsmålet blir ikke stilt direkte til noen av debattantene, men kan tolkes som en illustrasjon på hvor splittende vindkraftsaken er, og har vært. Det som for noen oppfattes som «et industrieventyr», kan av andre oppleves som «en skrekkhistorie». Det første direkte spørsmålet i debatten går til ordfører Vibeke Stjern, som får i oppgave å beskrive hvilke gevinster Åfjord har fått som følge av utbyggingen.
Stjern: «Vi bestemte oss ganske tidlig for at hvis vi skulle være en del av den store industriutbyggingen, så skulle vi sitte rundt bordet sammen med utbyggeren. Vi satte oss som mål at tjue prosent av det som ble investert, skulle legges igjen lokalt og regionalt på Fosen. Her handler det om investeringer på opp mot femten milliarder, så da blir det ganske store penger det er snakk om. Vi måtte jobbe ganske hardt og godt sammen med dem [Fosen Vind] for å få det til. Lokale folk har vært med på [vindkraft]utbyggingen, kaiutbygging og litt veiutbygging. Slik har vi nådd målet vi satte oss.
Da vi sa ja til å avstå areal i 2009-2010, ble det oppfattet som positivt av omverdenen. Det var ganske mange som kom og sa: «Dere tar en for laget. Stortinget har bestemt at vi skal bygge ut vindkraft og dere har sagt ja til å avstå areal». Da var det en sånn positiv boost, at dette var bra at vi gjorde, for Norge og verden på en måte [ler], og så har debatten endret seg».
Når Vibeke Stjern snakker om den økonomiske gevinsten, i form av arbeidsplasser i utbyggingsfasen, fremstår hun som orientert og saklig. Hun vet at det dreier seg om investeringer på «opp mot femten milliarder». Noe hun unnlater å kommentere, er hvor mange arbeidsplasser vindkraftanlegget genererer nå som man er over i driftsfasen.
Ordføreren ler når hun forteller at de fikk skryt i Åfjord kommune, fordi de gjorde noe som var bra for «verden på en måte». Det er uvisst om hun faktisk tror på det selv, at det de har gjort er bra for verden. Vi som følger saken, vet godt at det er klimaargumenter som er brukt for å selge inn vindkraften som en del av «et grønt skifte». Stjern avstår fra å bruke klimaargumentasjon. Det at Åfjord kommune har hatt økonomisk gevinst i utbyggingsfasen er det hun nevner først, og det er også dette hun ser ut til å ha mest kunnskap om. Andre gevinster blir ikke nevnt.
Ordstyrer Sandvik responderer på Stjerns innledende redegjørelse med å gjengi noe ordføreren tidligere har sagt, om at «det gikk fra en klapp på skulderen til et klaps i ansiktet». På direkte spørsmål på om hun nå angrer, svarer Vibeke Stjern benektende.
Stjern: «Nei, jeg har aldri angret meg for at vi sa ja. De vi har oppnådd er både jeg og de fleste i Åfjorden, på en måte, fornøyde med. Men det har vært vanskelig. Jeg har selv stilt til valg og må stå for det jeg har sagt politisk, det jeg har ment og det jeg har stemt for. Det som gjør at jeg kanskje noen ganger har angret meg, handler om at det har vært så tøft for så mange. Ordskiftet og debatten har blitt så innmari vanskelig. Det er vanskelig å snakke sammen. Steile fronter. Jeg synes det er vanskelig å se på når egne innbyggere får mye pes».
Vibeke Stjern angrer ikke på at hun har støttet vindkraftutbyggingen i Åfjord. Det faktum at reineiere har blitt tvunget til å gi fra seg viktige beitearealer, nevner hun ikke. Når hun noen ganger har kjent på anger, er det fordi det har vært tøft å møte så mye motstand. Innbyggere i kommunen fått «pes» på grunn av utbyggingen, og det har vært «vanskelig å se på». «Jeg er i hvert fall glad for at vi snakker sammen om det i dag», kommenterer ordstyrer Siv Sandvik og smiler. Maja Kristine Jåma smiler ikke. Hvorvidt partene faktisk «snakker sammen om det» i Kirkehagen kan nok diskuteres. På scenen er det få meter mellom partene, men den mentale avstanden ser ut til å være stor.
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Sandvik: «Maja Kristine Jåma, din familie har aldri vært med på de heiaropene som muligens var [der] i starten. Dere er en av tre samiske familier som driver med rein i Sør-Fosen reinbeitegruppe og har hele veien kjempet imot planene, og tapt. Hvordan har utbyggingen på Storheia påvirket reindriften som din familie driver med der?»
Jåma: «Det har vært en veldig lang og krevende prosess. Vi har jobbet imot denne storslåtte vindkraftutbyggingen i over tjue år. Det er en seigpining å være så få familier imot så store krefter: imot myndighetene som har bestemt at det skal ofres reinbeiteareal til utbygging av vindkraft, imot investorer som er med på det og som tenker kapital, og imot kommuner og ordførere som faktisk er villige til å ofre reinbeiteareal, for å gjennomføre «det grønne skiftet». I begynnelsen var situasjonen en helt annen enn det den er nå. Vi følte oss veldig alene i debatten. Vi var de eneste som så at dette her er en katastrofe for naturen, først og fremst, men også for reindriften.
Vi har måttet gi fra oss mye areal, beiteareal, mot vår vilje. Vi har ikke gitt vårt samtykke til dette. Det har vært krevende. Men at vi har tapt, det stemmer nok ikke. Naturen er ødelagt og rasert oppe på Storheia, med åtti turbiner og seks mil vei, men vi har ikke tapt ennå. Vi har jo en sak som skal opp for høyesterett 25. august, der vi stiller spørsmål om denne utbyggingen i det hele tatt er i tråd med våre rettigheter som urfolk og reindriftssamer. Så den kampen er ikke over, selv om det har vært tjue år med seigpining. I denne sammenhengen har jeg lyst til å trekke frem noe min far, John Kristian Jåma, sa til Adressa, i forbindelse med en ekspropriasjons-skjønnssak, i 2018: «Dette er landtyveri. I Amerika skjøt de indianerne, men her blir vi pint i hjel. Bit for bit forsvinner landet vårt [spontan klapping fra publikum]» (Adresseavisen, 2018).
Sandvik: «Jeg ser det berører deg veldig sterkt».
Jåma: «Ja. Når det snakkes om reindrift utenifra, blir det typisk fremstilt som utelukkende en næring, men det er jo mye mer enn det. Reindrift er livene våre, det er livsstilen vår, noe vi er oppvokst med og det som vi kjenner best. Det er bærebjelken for språket vårt, tradisjonene våre og kulturen vår. Tenk på all den unike kunnskapen som ligger i reindrift, som har blitt overført fra generasjon til generasjon! Dette er noe vi vil føre videre».
Sandvik: «Tror du dere kan det, der, nå?»
Jåma: «Det er ikke noen tvil om at reindriften på Fosen er truet på grunn av den enorme vindkraftutbyggingen, ikke bare i Sør-gruppen, men også i Nord-gruppen. Det dreier seg om enorme ødeleggelser og enorme tap til vindkraft. I tillegg oppstår en indre krise. Det du er oppvokst med, og det du har tenkt å fortsette med, står i fare».
Sandvik: «Stjern, når du hører Jåma fortelle nå, tenker du fortsatt at det var verdt det?»
Stjern: [umiddelbart] «Ja. Helt fra jeg ble med, har det handlet om vindkraft i kommunestyret. [Som fersk ordfører] hadde jeg ikke engang sett på en kraftledning. Den kunnskapen jeg hadde om reindrift på Fosen, samisk kultur og samisk språk var [begrenset]. Men jeg har lært masse, kanskje spesielt av Terje Haugen fra Nord-Fosen. Noe han sa, som brant seg inn i meg, var at det handler ikke bare om det ene vindkraftanlegget. Det husker jeg så godt han sa. Det handler om totaliteten i det du sier ja til. Vindkraft er én ting, så er det skogsbilveien, så er det hyttefeltene og så er det alt det andre som sammen innskrenker grunnlaget for reindriften. Haugen nevnte også det Maja er inne på, at reindriften ikke bare er en næring. Det er noe mer bak. Så hvordan kan man da si at man allikevel ville gjort det samme i dag? Hele Åfjord-miljøet har alltid spurt seg: Hva betyr dette for reindriften? Og vi må forholde oss til det retten sier, og det Maja sier, om at hun ønsker å drive med reindrift, selv om det blir bygget ut vindkraft».
På direkte spørsmål om Stjern synes at vindkraftutbyggingen har vært «verdt det», svarer hun raskt ja, uten å begrunne svaret sitt. Hun forklarer ikke hvorfor det er «verdt det», men av det hun forteller, forstår vi at vindkraftplanleggingen var i gang allerede før Stjern ble ordfører. Det kan virke som om hun i utgangspunktet hadde lite praktisk kunnskap om kraftutvinning. Hun hadde ikke engang «sett på en kraftledning». Stjern innrømmer at hun som fersk ordfører hadde lite kunnskap om reindrift på Fosen, lite kunnskap om samisk kultur generelt og lite kunnskap om samisk språk. Kanskje visste hun ikke hvor viktig reindriften er for å bevare det sørsamiske språket? Hvorvidt hun er klar over dette i dag, får vi ikke vite, for hun sier ikke noe om det.
Etter å ha gjort det klart at hun ble valgt som ordfører uten å ha kunnskap om sørsamisk kultur, og uten å ha «sett på en kraftledning», begir Stjern seg ut på en beretning om sin egen utvikling. Hun nevner Terje Haugen i Nord-Fosen som skal ha vært en viktig person i denne forbindelse. Blant annet skal Haugen ha forklart henne at det ikke bare er vindkraftutbygging som ødelegger reinbeiteområder, men også andre ting, som skogsbilveier og hyttefelt. Akkurat dette «brant seg inn i» henne. Det å påpeke at også andre ting, «som skogsbilveier og hyttefelt», truer reinnæringen, kan tolkes som en form for skjult argumentasjon. Gjennom å vise til andre trusler mot det samiske, får ordføreren flyttet fokuset. Plutselig handler det ikke bare om vindkraft, men om trusler mot naturen generelt.
Når Stjern forteller at det Terje Haugen fortalte «brant seg inn i» henne, er målet kanskje å fremstå som ydmyk og lyttende. Selv om den nyervervede kunnskapen ikke ser ut til å ha påvirket ordførerens handlingsmønster, får hun kommunisert at hun, på et tidspunkt, har lyttet. Det er noe paradoksalt og selvmotsigende over denne argumentasjonen.
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Sandvik: «Apropos det retten sier, så er jo både Storheia og Haraheia gått tapt som seinvinterbeiteområder for reindriften på grunn av utbyggingen. Og så sier du at dere har hatt dette med i prosessen, og jeg har sett i et tidligere intervju, før turbinene stod der, at du var spent på hvordan dette ville slå ut for reindriften. Er det da rett å si at dere visste ikke, men at dere gamblet på at det gikk bra?»
Stjern: «Nei. Vi gamblet ikke. En av de tingene som var veldig ok kom, for vår del, var at man tok et grep fra Sør-Trøndelag fylke. [I utgangspunktet skulle jo hele] Trøndelag bombarderes med vindkraft. Det som var veldig ålreit for oss som skulle si ja eller nei til å avstå areal, var at Sør-Trøndelag fylke sa at på østsiden av fylkesveien [ler], man må nesten være lokalkjent for å vite om det, men på den siden skal det ikke være noe vindkraft i det hele tatt, og da valgte vi å si ja til de arealene som nå står ferdig utbygd. Og så er det et gigantisk industriprosjekt, og store industriprosjekter klarer aldri alle å bli enige om, og aldri alle å få det som man vil med».
Når ordføreren uttaler seg om rettens avgjørelse, blir argumentasjonen hennes igjen selvmotsigende. Hun sier at hun respekterer rettens avgjørelse. Samtidig er hun tydelig på at hun ville sagt ja til denne vindkraftutbyggingen på nytt, hvis hun fikk valget i dag. Hvor stor er da respekten for rettens avgjørelse? Frostating lagmannsrett har neppe ment at det er legitimt å ødelegge reinbeiteområder bare man betaler nærmere 90 millioner i etterkant, i erstatning.
Stjern oppgir at de «gamblet ikke». Dette kan tolkes som en påstand om at lokalpolitikerne i Åfjord kommune visste hva de gjorde. De visste at naturødeleggelsene ville bli store.
Stjerns lille latterutbrudd kan tolkes som et uttrykk for nervøsitet. Det kan også tolkes som et forsøk på å ufarliggjøre situasjonen og lette stemningen. Kanskje oppleves alvoret som ubehagelig. Alternativt kan det hende at ordføreren faktisk ikke forstår hvor alvorlig det er å være medskyldig i brudd på urfolks rettigheter, slik disse rettighetene er definert av FN.
Stjerns forsøk på å få frem det komiske med at man må være lokalkjent for å forstå hva hun snakker om geografisk sett, faller ikke i god jord i den retoriske situasjonen. Det er ingen andre enn Stjern selv som ler av dette. Sandvik forholder seg nøytral. Blant publikum ser vindkraftmotstanderne ut til å være i flertall. En høy andel av personene som sitter i Kirkehagen har på seg t-skjorter med påskriften «Nei til vindkraft på Frøya». Flere holder plakater mot vindkraft og mot debattens innledende premiss om at stormen skal være over.
Sandvik: «Jåma, Stjern var jo litt inne på det, at det er jo ikke bare vindkraften som truer interessene til reindriften. Du nevnte i stad at bak nesten hver en sving så møter dere noe som truer dere som reindriftssamer. Kan du fortelle litt mer om det?»
Jåma: «Landområdene våre, som vi har brukt til reindrift i over hundre år, innskrenkes år for år, prosjekt for prosjekt, en bit her på hvert et hjørne, hver en sving, så mister vi landareal. Som reindriftssame på Fosen blir jeg betenkt når jeg hører det Stjern nå sier. Hun er ordfører i den største reindriftskommunen på Fosen, og så synes hun det er greit at det har blitt gjort så store inngrep i naturen. Nå har jeg en klar forventning om at resterende areal vernes, ikke bare fra store prosjekter som vindkraft og vannkraft, men også fra veibygging, hyttebygging, kraftlinjer, turiststier og generell tilrettelegging for ferdsel. Samlet sett er det mye».
Sandvik: «Selv om enkelte inngrep isolert sett ikke er så store, så blir det massivt til sammen, slik som jeg skjønner det. Da kan jo du svare på den utfordringen da, Stjern. Nå har [Åfjord kommune] tillatt store inngrep i reinbeiteområder på grunn av vindkraft. Vil dette påvirke fremtidige vurderinger, når dere får andre saker på bordet, som er i områder der det er reinbeite?»
Stjern: «I de fleste kommuner, og også i Åfjorden, blir samiske interesser alltid forespurt hvis det skal brukes areal. Det legges frem saker slik at de kan komme med uttalelser».
Sandvik: «Vil du høre mer på dem heretter, og ikke bare høre med dem?»
Stjern: «Jeg kan jo snakke bare for meg selv, men jeg må jo innrømme, og jeg sa jo det i forgårs [smiler] at det som han Terje lærte meg, og det som vi snakket om, det har påvirka meg. Men å være politiker nå og si at det ikke vil bli flere utbygginger, det er helt umulig å si for meg [smiler]».
Igjen forsøker Stjern å avvæpne med humor. Vi som er tilhørere skal smile eller le av dette, at hun som politiker ikke kan si nei til ytterligere rasering av beiteområdene. Igjen trekker hun frem Terje Haugen, som hun omtaler med fornavn. Hun poengterer at hun har lært av ham, og at han har påvirket henne. Likevel kan hun ikke love å ta hensyn til reindriften, for hun er først og fremst politiker. Resonnementet røper et syn på sin egen rolle som er godt egnet til å fremme politikerforakt blant tilhørerne. Det at reinbeiteområder går tapt ser ikke ut til å bekymre henne.
Sandvik: «Tror du dere blir hørt i større grad, Jåma? For du har jo tidligere sagt at det verste i prosessen her har vært at dere har følt dere usynliggjort».
Jåma: «Vi har jo alltid forhåpninger om at det blir bedre. Vi er resultat av et folk som har kjempet mange kamper oppigjennom. Vi vil fortsette med å kjempe for våre landarealer, for vi er helt avhengige av naturen. Vi lever jo med naturen, og så klart, vi har jo et håp [om å bli hørt mer]».
Jåma presiserer at samiske reindriftsutøvere lever «med» naturen, og ikke bare av den. Hun er tydelig på at «vi er helt avhengige av naturen», noe som får henne til å fremstå som en genuin naturverner. Jåma er også bevisst sin historie. Hun vet at folket hennes har «kjempet mange kamper oppigjennom». Det kan virke som om bevisstheten om dette gjør henne trygg på at hun selv kan klare å stå i kampen for å beholde det som nå er igjen av natur. Selv om hun blir intervjuet som enkeltindivid, snakker hun på vegne av et «vi», et større fellesskap, som antagelig også gir styrke.
Sandvik: «Det overordnede temaet for Olavsfest i år, er rettferdighet. Jeg skal stille samme spørsmål til dere begge, og jeg starter med deg, Stjern. Har vindkraftutbyggingen i Åfjorden vært rettferdig?»
Stjern tar en tenkepause på drøye seks sekunder.
Stjern: «Himmel og hav, det er et vanskelig spørsmål»
Sandvik: «Ja, det er det».
Stjern: «Rettferdig for hvem? Noe som har falt bort i debatten her [selvmedlidende tone], som på en måte, som jeg føler er kjempevanskelig, det er rett og slett at når motstanden øker, for det har den jo gjort, sant, debatten har endra seg, og det skjedde for noen år tilbake, [frustrert tone, puster tungt, kirkeklokkene begynner å ringe i bakgrunnen]. Vi hadde altså et storting, og vi hadde en regjering, som sa at her skal Norge forplikte seg til å bygge ut mer fornybar energi. Så sa de at en del av det skal komme gjennom landbasert vindkraft. Da skjønner alle sammen i utgangspunktet at det skjer ikke i Nordmarka, det skjer ikke på Byåsen. Det skjer der det er mye land, mye vind og lite folk. Mange kommuner ble spurt om å avstå areal for å nå de nasjonale målene, og så er det en enorm prosess, og det er en enorm ny næring.
Det som skjedde da motstanden økte og man begynte å stille spørsmål, og det skal man gjøre, om hvorvidt dette er klokt, er det riktig, at det ble jo oss ordførere som stod i fronten der da [smiler] og skulle på en måte forsvare det som Stortinget hadde bestemt. Det som føles urettferdig, hvis det er lov til å si det, det er kanskje lettere å snakke om det [smiler, kniser], er at man har handlet i god tro, og mange av oss som har stått i dette mener fremdeles at vi ville gjort det samme igjen [nikker].
Som med enhver annen industriutbygging, er det noen som føler at det ikke er rettferdig: Her er man overkjørt, her har man mistet noe. Det er forferdelig vanskelig å svare på om [Fosen-utbyggingen] er rettferdig eller ikke, og for hvem? Maja kan sikkert svare mye enklere på det, om det her er rettferdig eller ikke».
Stjern kan ikke på noen måte vedgå at vindkraftutbyggingen har vært urettferdig for de samiske reindriftsutøverne. Det eneste hun kan se, er at hun selv og andre ordførere har måttet stå i en storm. Først fikk de skryt. Så fikk de plutselig kjeft. Stjern opplever dette som urettferdig. Hun sier at de har handlet «i god tro», og skaper dermed et inntrykk av at de ikke visste bedre. Imidlertid har hun tidligere i dialogen vært tydelig på at de «gamblet ikke». Altså visste de hva de gjorde. Stjern har videre poengtert at hun ville valgt det samme i dag, med den kunnskapen som nå ligger på bordet.
Mot slutten av resonnementet forsøker Stjern å flytte fokuset bort fra Fosen-saken og over på industriutbygginger generelt. Det ville alltid være noen som «føler at det her er ikke rettferdig», og dermed kan man ikke ta hensyn til det.
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Jåma: «Nei. Det har ikke vært rettferdig i det hele tatt [spontan applaus fra publikum], og det er heller ikke rettferdig å bli overkjørt og usynliggjort. Når du snakker om vindkraftutbygging på Fosen, så må du nevne reindriften. I begynnelsen ble vi ikke nevnt i det hele tatt, verken av myndighetene, av ordføreren eller i media. Ingen plasser. Det har jeg kjent veldig mye på, denne usynliggjøringen, og denne urettferdigheten. Og nei, det er ikke rettferdig at reindriften gang på gang må gi fra seg arealer til andre interesser. Det er ikke rettferdig at reindriften og samenes stemme ikke kommer frem, og det er ikke rettferdig at vi må betale prisen for gjennomføringen av «det grønne skiftet». Det er ikke rettferdig at våre rettigheter bare står på et papir, men ikke blir respektert i virkeligheten [applaus fra publikum]».
Sandvik: «Så du føler at dere blir invitert i noen prosesser, men ikke lyttet til, at det har vært en slags skinnprosess?»
Jåma: «Skal man ha en dialog med reindriften, så må den være reell. Standpunktet må ikke være tatt på forhånd».
Sandvik: «Hva tenker du om det, Stjern?»
Stjern: «Jeg kjenner meg ikke igjen i det at man ikke har hatt med reindriften i prosessen. Jeg har vært i møter og jeg har hatt reindriften i kommunestyret. Min oppfatning er at reindriften har hatt mulighet til å bli tatt med. Man er sett og man er hørt, men det er ikke det samme som at man alltid får det som man ønsker [kirkeklokkene ringer i bakgrunnen]. Så jeg har en litt annen oppfatning av at man er, nå husker jeg ikke nøyaktig hva slags ord Maja brukte?»
Jåma: «Usynliggjort».
Stjern: «Usynliggjort. Jeg klarer ikke å se det, jeg, at man er usynliggjort i prosessen, som jeg kjenner til da, på Fosen».
Dette med usynliggjøring av samiske interesser og samiske stemmer er ikke noe som ligger langt framme i Stjerns bevissthet. Likevel går hun langt i å benekte usynliggjøringen. Når Stjern ikke husker «nøyaktig hva slags ord Maja brukte», og Jåma svarer henne at det var ordet «usynliggjort», blir det nesten parodisk. Dette er for øvrig eneste gang gjennom debatten at det er en direkte dialog mellom Stjern og Jåma.
Stjerns oppfatning er at Jåma-familien og de to andre reindriftsfamiliene på Fosen har blitt både sett og hørt. Imidlertid kan de ikke forvente å «alltid» få det som de ønsker, mener ordføreren. Dette er et historieløst utsagn som vitner om at Stjern ikke har tatt innover seg grovheten i overgrepene som den norske majoritetsbefolkningen har utsatt den samiske minoriteten for. Ordføreren tillater seg her å kommunisere til representanter for reindriften nesten som om de var bortskjemte barn.
Sandvik: «Du snakket litt om at dere følte dere alene, at det var ingen som snakket med dere og ingen som så protestene deres i starten. Det var kanskje en liten notis. Nå er vindkraftmotstanden langt fra noen notis. Vi ser jo her at blant dem som er i Kirkehagen, er det mange i gule trøyer som sier nei til vindkraft på Frøya, og der har det jo vært en opprivende debatt. Hva tenker du fremover nå som dette har blitt en sak som engasjerer mange flere enn tre samiske familier på Fosen?»
Jåma: «Det er godt å se at det har snudd. I begynnelsen handlet det om å snu opinionens syn på hvordan «det grønne skiftet» blir gjennomført i praksis. Jeg er glad for at det er flere og flere som innser at det å ofre natur ikke er noe godt klimatiltak. Det er jo galskap».
Sandvik: «Snart kommer lederen i TrønderEnergi og to rikspolitikere opp på scenen. Jåma, du skal få siste ord, med en konkret oppfordring til dem».
Jåma: «Jeg er interessert i å høre hvordan de mener urfolks rettigheter er ivaretatt i områder der det skjer vindkraftutbygging. Vi ønsker oss en garanti for vern av reindriftens arealer i utbyggingssaker. Jeg vil vite om de er villige til å endre på lovverket for å sikre dette».
Sandvik: «Takk for at dere kom, Vibeke Stjern og Maja Kristine Jåma».
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Er Åfjord-ordføreren representativ for Arbeiderpartiet i vindkraftsaken?
Arbeiderpartiet skriver på sin nettside at de «vil bygge ut vindkraft på steder der det er gode vindforhold, der naturhensyn blir ivaretatt og der det samtidig er lokal støtte til utbyggingen». I Åfjord kommune har utbyggingen lokal støtte. Flertallet i kommunestyret synes det er riktig ofre fjellene, selv om samiske reinbeiteområder går tapt. Når Vibeke Stjern ivrer for vindkraft, kan det handle om at Åfjord har hatt økonomisk gevinst i utbyggingsfasen, men det kan også handle om Arbeiderpartiets syn på vindkraft.
At Arbeiderpartiet ikke vil la hensynet til samiske interesser veie tyngre enn vindkraftutbyggernes interesser er godt dokumentert. 19. juni 2020 foreslo Une Bastholm (MDG) at Stortinget skulle be regjeringen trekke tilbake gitte vindkraftkonsesjoner som «er i konflikt med urfolks rettigheter slik de er definert i FNs urfolksdeklarasjon» (forslag nr. 3). Rødt og SV stemte for dette forslaget. Høyre, Krf, Fremskrittspartiet, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet (Ap) stemte imot (Stortinget, 2020). Både fra sentralt hold og lokalt har Ap-politikere stemt for vindkraft i reinbeiteområder, fra Fosen i sør til Varanger i nord.
Espen Barth Eide, Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann, har argumentert for vindkraftutbygging ved en rekke anledninger. Også Ap-leder Jonas Gahr Støre har markert seg som en aktiv pådriver. 28. januar 2021 stilte han følgende spørsmål til olje- og energiminister Tina Bru (Høyre): «Hva vil regjeringen gjøre for å sikre at Varanger kraft AS får beholde sin konsesjon for Raggovidda vindkraftpark i Berlevåg kommune, som forutsatt i begrunnelsen for utvidelsen av nettkapasiteten til Øst-Finnmark, slik at man kan sikre økt forsyningssikkerhet og tilgang på kraft til forbruksutviklingen i Øst-Finnmark i henhold til forutsetningene for Statnetts nettutbygging?» Her ser vi at Ap-lederen presser på for å bygge ut vindkraft, uten at «naturhensyn blir ivaretatt». Urbefolkningen blir fullstendig overkjørt og usynliggjort. Kanskje er Vibeke Stjern i Åfjord kommune først og fremst en ordfører som er lojal mot partiets toppledelse?
Innspillingen av spillefilmen «La elva leve» begynner nå i august, ifølge NRK. Som tittelen antyder, handler det om Alta-aksjonen. Det handler altså om hvordan norske myndigheter tok seg til rette og tråkket på samisk kultur fra 1968-1982, omtrent som de gjør akkurat nå, i Kvalsund (hvor Repparfjorden ligger), i Vesterfjellan (Øyfjellet-saken) og i Åfjord kommune på Fosen (hvor Windpark Fosen Vind har ødelagt både Storheia, Haraheia og mye mer). En av forskjellene er at det i dag dreier seg om mye større arealer. En annen forskjell er at de fleste nordmenn i dag er likegyldige og/ eller uvitende om det som foregår, mye fordi pressen ikke prioriterer å skrive så mye om det.
Da jeg gikk på Åsvang barneskole i Trondheim på åttitallet, var Alta-saken godt kjent. Det som skjedde i Kautokeino opptok og opprørte oss. I dag har vi en situasjon hvor et høyt antall norske barn bryr seg om klimaet løsrevet fra naturvernet. Dette tror jeg aktører som Norwea, Norsk Vind, TrønderEnergi, Freyr, Fosen Vind, Zero og NHO ser seg tjent med. Både Høyre og Arbeiderpartiet klapper i hendene. Og så har vi alle dem som applauderer eller tier, enten fordi de tjener på utbyggingen eller fordi de av en eller annen grunn foretrekker å være “nøytrale”. Er man egentlig nøytral hvis man stilltiende aksepterer at den samiske kulturen blir fortrengt til fordel for et hyklerisk grønt skifte?
Ella Marie Hætta Isaksen som skal spille hovedrollen i “La elva leve” er en av flere naturvernere som akkurat nå forsøker å redde Repparfjorden. Tenk at det finnes stjerner som henne, som bruker stemmen og statusen sin i naturvernets tjeneste. Takk!
Havgul Nordic AS har, som kjent, kastet sitt blikk på Larvik kommune og har som mål å bygge ut vindindustri der. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) mottok i 2018 en søknad datert 21. november, om konsesjon til Larvik vindkraftverk ved Malerød, nord for E18. Ifølge NVE er det “søkt om tillatelse til å etablere tre vindturbiner med en samlet installert effekt på inntil 10 MW. Anlegget er planlagt tilkoblet eksisterende nett ved motorveien E18 med en ca 0,6 km lang 22 kV jordkabel.” Havgul Nordic ber om ekspropriasjonstillatelse i fall de ikke skulle komme til enighet med grunneierne i området.
Mange i Larvik kommune vil måtte kjenne de negative konsekvensene på kroppen, og også på lommeboka, hvis Havgul Nordic skulle få viljen sin med dette prosjektet. Når nærnaturen ødelegges, kan det gå hardt utover både dyreliv, fugleliv og folkehelse. Vindkraftutbygging fører også til dramatiske prisfall i boligmarkedet.
Larvik kommune er helt sikkert kjent med ordføreropprøret mot vindindustri. Både lokalpolitikere og grunneiere i en rekke kommuner angrer i dag bittert på at de sa ja til vindkraftutbygging. Sluttresultatet kan nemlig avvike en god del fra det man blir forespeilet når prosjektene selges inn. Det er ikke sikkert at det man ser på papiret, vil ligne så mye på et eventuelt sluttresultat. Vindkraftbransjen selger seg gjerne inn med at de skal skape «grønne arbeidsplasser». Automatiserte vindkraftanlegg gir imidlertid få arbeidsplasser, hovedsakelig knyttet til vedlikehold.
Bamble kommune avviste nylig vindkraftselskapet Norsk Vind i en tidlig fase. Hør gjerne med dem hvordan og hvorfor de landet på sin kloke avgjørelse. Vi i La Naturen Leve tilbyr også for hjelp, helt vederlagsfritt. Vi har rådgivere med spisskompetanse på området, og det koster ingenting å få råd fra oss.
Vennlig hilsen Christina Fjeldavli styremedlem i La Naturen Leve
Høringssvar – Avgift på landbasert vindkraft. Ref. 2021/1129
Myndighetene har foreslått å innføre en avgift som skal tilfalle kommunene ved bygging av landbasert vindkraft. Vennligst motta La Naturen Leves høringssvar vedrørende dette. La Naturen Leve ser det som sannsynlig at en slik økonomisk belønning vil gi økt press på naturen og kan derfor ikke anbefale forslaget.
Ofte er det kommuner med store arealer, mye tilnærmet inngrepsfri natur og beskjedne innbyggertall som blir verter for vindindustrien. Det er ikke gitt at det til enhver tid sitter representanter i kommunestyrene som har den kunnskapen som skal til for å vurdere fordelene opp mot ulempene. Med få innbyggere synker sjansen for at den nødvendige kompetansen er på plass. Vi ser det som sannsynlig at kommunepolitikere vil kunne la seg lokke av pengene til å si avstå arealer til vindindustrien. Resultatet vil bli kortsiktig gevinst og et langsiktig tap, som den enkelte kommunepolitiker ikke kan forventes å ha den fulle oversikten over. Det logiske ville være å premiere bevaring av natur fremfor å premiere naturødeleggelser.
I 2019 varslet FN om at over en million arter er truet som en direkte følge av arealendringer. Den globale oppvarmingen forverrer situasjonen. Det å ødelegge enda mer naturareal kan ikke være løsningen når tap av naturareal er en så stor trussel mot naturmangfoldet. Vindindustrien er både arealkrevende og materialkrevende. Et pengebeløp i form av en avgift vil ikke kunne veie opp for de mange ulempene en vindkraftutbygging fører med seg, i form av tapt natur og tapt livskvalitet.I vannkraftlandet Norge har vi allerede kraftoverskudd. For å sikre en fossilfri fremtid, mener vi i La Naturen Leve at det bør satses mer på energiøkonomisering.
I 2013 vurderte norske politikere å innføre EUs direktiv for energieffektivisering. Energi Norge motsatte seg dette, og fikk gehør for sitt syn. Energi Norge er ifølge egne nettsider «en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon som representerer selskapene som produserer, transporterer og leverer fornybar energi» i Norge. Også i 2019 protesterte Energi Norge mot EUs mål for energieffektivisering. Selv om norske myndigheter pleier å være raske med å innføre EU-direktiver, har man ennå ikke vedtatt å følge 2012-direktivet om energieffektivisering. Når Energi Norge går imot ENØK-tiltak og heller ivrer for naturødeleggende vindkraftutbygging, er det naturligvis økonomisk motivert. Fellesskapet er ikke tjent med denne utviklingen.
Norge har i dag et skattesystem som gjør det økonomisk tungt å foreta tekniske oppgraderinger av allerede eksisterende vannkraftverk. I stedet for å øke effektiviteten i eksisterende anlegg, har myndighetene valgt å stimulere vindkraftutbygging i områder som fra før av var tilnærmet uberørte. Dette til tross for at vind er en ustabil kraftkilde, som ikke kan fungere uten balansekraft. Norske strømkunder betaler dyrt for dette. Vi mister naturen vår, og i tillegg blir fellesskapet belastet økonomisk med beløp i milliardklassen. Boligprisene synker dramatisk i områder hvor det bygges ut vindindustri.
Konkrete alternativer til å bygge ut vindindustri er å oppgradere eksisterende vannkraft og satse mer på jordvarme. Videre må vi sørge for at den kraften vi produserer forvaltes på en fornuftig måte. En systematisk satsning på energiøkonomisering (ENØK) er foreslått av flere naturvernorganisasjoner. Planene om å fullelektrifisere norsk sokkel bør legges bort, da dette kun er å regne som et symbolsk klimatiltak.
Påstanden om at vindkraften er utslippsfri, fornybar og «grønn» blir ikke mer sann bare fordi aktører fra vindkraftbransjen til stadighet gjentar den. Vindturbiner er blinkende, støyende og forurensende installasjoner som medfører stor helserisiko for både fugler, insekter, dyr og mennesker. «Hver enkelt vindturbin trenger i gjennomsnitt 475 tonn stål, 36 tonn kobber, 2,6 tonn bly, 1,3 tonn aluminium, 400 kilo nikkel, 400 kilo neodym og 80 kilo dysprosium», ifølge Norges geologiske undersøkelse (Løvø, 2017). «Vindturbiner av størrelsen som [brukes] på Frøya inneholder ca. 1500 liter hydraulikkolje og ca. 1000 liter girolje» (Nordskag, 2019). Ennå finnes det ikke gode planer for håndtering av avfallet som hoper seg opp. En samlet vurdering gjør at vi i La Naturen Leve anser den norske satsningen på landbasert vindkraft for å være et miljø- og energipolitisk blindspor.
La Naturen Leve registrerer at norske myndigheter har unnlatt å innføre EUs 2012-direktiv om energieffektivisering, noe som var et ønske fra Energi Norge. Videre foreslår norske myndigheter nå en avgift som vil gjøre det mer fristende for kommunepolitikere å si ja til å avstå arealer til vindindustrien, noe som har vært et ønske fra Norwea. Både Energi Norge og Norwea har som oppgave å sikre de økonomiske interessene til noen få. Landets myndigheter bør sikre fellesskapets interesser. Det er i det norske fellesskapets interesser at vi bruker naturressursene våre på en fornuftig måte. Å satse på landbasert vindkraftutbygging kan ikke forsvares ut fra et miljøperspektiv, og det kan heller ikke forsvares samfunnsøkonomisk.
10. og 11. august er der duket for EnergiRikekonferansen, som arrangeres for 20. gang i Haugesund. Ifølge arrangøren skal konferansen belyse den betydningen «energitilgang og energibruk har for verdiskaping, det grønne skifte, kompetanseutvikling, innovasjon, sysselsetting og næringsutvikling».
Erna Solberg, statsminister, Tina Bru, olje- og energiminister, Arne Christian Mohn, ordfører i Haugesund kommune, Anders Opedal, CEO for Equinor, Børge Brende, president for World Economic Forum, Knut Kroepelien, CEO for Energi Norge, Anniken Hauglie, CEO for Norsk olje og gass, Ole Erik Almlid, CEO for NHO, Frode Alfheim, forbundsleder for Industri Energi, Tiril Fjeld, CEO for Haugaland Næringspark AS, Siri Kalvig, CEO for Nysnø Klimainvesteringer, Børre Jacobsen, CEO for Northern Lights JV, Siv Juvik Tveitnes, konserndirektør for Schibsted News Media, Morten Halleraker, direktør for Norsk Hydro Batteries, Kari Ertresvåg, informasjonssjef for Hydro Batteries, Rolf Barmen, CEO for Fjordkraft, Mette Nygård Havre, bærekraftssjef for Fjordkraft, Knut Vassbotn, CEO for Deep Wind Offshore, Ole Løfsnes, energisjef for Alcoa Norden, Lars Petter Maltby, CTO for Eyde-klyngen, Paal Frisvold, EU-ekspert, Tone Grindland, regiondirektør for NHO Rogaland, Lisbet Kallevig, kommunikasjonsleder for Gassco og styreleder for EnergiRike og Ingebjørg Sveen Brunborg, daglig leder for EnergiRike, er de annonserte deltagerne.
Når noen av landets mektigste personer møtes for å snakke om hvilken betydning «energitilgang og energibruk har for verdiskaping, det grønne skifte, kompetanseutvikling, innovasjon, sysselsetting og næringsutvikling» er det viktig at vi naturvernere følger godt med. Allerede i forkant av konferansen ønsker vi å presentere noen saklige argumenter mot den planlagte satsningen på havvind. Send melding til Christina Fjeldavli via Messenger eller Signal hvis du ønsker å signere følgende opprop mot havvind. Angi fullt navn og bostedskommune. Om du representerer en naturvernorganisasjon, eller har en utdanning, eller et yrke, som er relevant for saken, kan du gjerne oppgi det også. Det beste er hvis du kan oppgi alt sammen i én og samme melding. Vi naturvernere jobber stort sett dugnadsbasert og må være effektive med tiden vår.
Dirigenten på Runde. Foto: Per Einar Rekdal
Opprop mot vindindustri i havet
Massiv satsning uten konsekvensutredninger
Den pågående vindkraftutbyggingen på land er svært naturødeleggende og uten dokumentert klimaeffekt. Tvert imot er det mye som tyder på at klimaeffekten i sum vil være negativ. Nå har vindkraftbransjen kastet sitt grådige blikk på havet, vårt største fornybare matfat, uten at de nødvendige konsekvensutredningene foreligger. Både havforskere, naturvernere og representanter for fiskerinæringen protesterer.
Fornybart, utslippsfritt og «grønt»?
Påstanden om at vindkraften er utslippsfri, fornybar og «grønn» blir ikke mer sann bare fordi aktører fra vindkraftbransjen til stadighet gjentar den. Vindturbiner er blinkende, støyende og forurensende installasjoner som medfører stor helserisiko for både fugler, insekter, fisk, dyr og mennesker. «Hver enkelt vindturbin trenger i gjennomsnitt 475 tonn stål, 36 tonn kobber, 2,6 tonn bly, 1,3 tonn aluminium, 400 kilo nikkel, 400 kilo neodym og 80 kilo dysprosium», ifølge Norges geologiske undersøkelse (Løvø, 2017). «Vindturbiner av størrelsen som [brukes] på Frøya inneholder ca. 1500 liter hydraulikkolje og ca. 1000 liter girolje», ifølge Jørn Nordskag, daglig leder i Offshore og Marin Hydraulikk AS (Nordskag, 2019).
Mikroplast som slites fra turbinbladene inneholder bisfenol A, et hormonforstyrrende stoff som kan spre seg oppover i næringskjeden. Fordi turbinblader har en begrenset levetid, og ikke lar seg resirkulere, hoper det seg opp store mengder med avfall, som man ennå ikke har noen plan for å håndtere. Også frakt av turbindeler medfører utslipp. Ser man på det totale regnestykket, kan ikke vindkraften regnes som fornybar. Til det er naturødeleggelsene for store og materialbruken for omfattende. Faren for giftige utslipp er sterkt tilstede.
Norske strømkunder taper
Norge har i dag et skattesystem som gjør det økonomisk tungt å foreta tekniske oppgraderinger av allerede eksisterende vannkraftverk. I stedet for å øke effektiviteten i eksisterende anlegg, har myndighetene valgt å stimulere vindkraftutbygging i områder som fra før av var tilnærmet uberørte. Dette til tross for at vind er en ustabil kraftkilde, som ikke kan fungere uten balansekraft. Norske strømkunder betaler dyrt for dette. Vi mister naturen vår, og i tillegg blir fellesskapet belastet økonomisk med beløp i milliardklassen. Boligprisene synker dramatisk i områder hvor det bygges ut vindindustri.
Forskere advarer
Ifølge Havforskningsinstituttet (HI) kan både bunnfast og flytende havvind «skada flora og fauna på havbotnen, inkludert fiskeartar som lever og gyter der», både i installasjonsfasen og i driftsfasen. Vindturbinstøy kan «forstyrra kommunikasjonen mellom marine organismar som til dømes brukar lyd under gyting». Kablene som fører strømmen fra vindturbinene og inn til land lager elektromagnetiske felter på havbunnen, noe som kan «påverka orienteringssansen til fisk og andre dyr som er følsame for elektromagnetiske signal, blant anna bruskfisk som skate og hai». HI mener det er «behov for fleire akustiske målingar for å kartlegga kor høg støyen frå anlegga er, kor langt han rekk og korleis han påverkar fisk og dyr» (Havforskningsinstituttet, 2021).
Også Det Internasjonale Energibyrået (IEA) poengterer at naturmangfoldet bør utredes før man vurderer å ofre et område til kraftproduksjon. En rekke sjøpattedyr, fisker, trekkfugler og sjøfuglarter er allerede utrydningstruede grunnet forsøpling, forsuring av vann, overfiske og global oppvarming. Vindkraftutbygging til havs vil gjøre en allerede vanskelig situasjon enda vanskeligere.
Hva er alternativene?
Konkrete alternativer til å bygge ut vindindustri er å oppgradere eksisterende vannkraft og satse mer på jordvarme. Videre må vi sørge for at den kraften vi produserer forvaltes på en fornuftig måte. En systematisk satsning på energiøkonomisering (ENØK) er foreslått av flere naturvernorganisasjoner. Planene om å fullelektrifisere norsk sokkel bør legges bort, da dette kun er å regne som et symbolsk klimatiltak.
I 2013 vurderte norske politikere å innføre EUs direktiv for energieffektivisering. Energi Norge, kraftselskapenes interesseorganisasjon, motsatte seg dette, og fikk gehør for sitt syn. Også i 2019 protesterte Energi Norge mot EUs mål for energieffektivisering. Selv om norske myndigheter pleier å være raske med å innføre EU-direktiver, har man ennå ikke vedtatt å følge 2012-direktivet om energieffektivisering.
Føre var
Vi blir stadig flere mennesker på jorda, og forbruket øker, noe som gir mer og mer press både på landområder og havområder. I 2019 advarte FN om at over en million arter er truet som en direkte følge av arealendringer. Den globale oppvarmingen forverrer situasjonen. Det å ødelegge enda mer naturareal kan ikke være løsningen når tap av naturareal er en så stor trussel mot naturmangfoldet.
Det å ødelegge naturen er katastrofalt, og vil ikke lønne seg i lengden, heller ikke økonomisk. Fordi vi nå allerede har ødelagt så mye, både på land og i havet, bør naturvernfaglige råd heretter veie tyngre enn de kortsiktige økonomiske interessene til noen få. Vi tar til orde for et sterkt føre var-prinsipp i naturforvaltningen og sier derfor nei til vindkraft på land, i fjæra og til havs.
Signert av
Therese Drabløslid Aksnes, Vanylven kommune
Anne Guri Andresen, Skien
Kjersti Aspheim, Oslo, daglig leder for Eco Equality, leder for Naturvernforbundet Oslo Sør
Anne Berit Bergo, Oslo, styremedlem i Naturvernforbundet Oslo Nord
Anders Bjørklund, Volda, cand. mag. i biologi/ geologi, ingeniør av yrke
Torill Johansen Bondø, Nærøysund kommune
Ola Bredal, 5567 Skjoldastraumen
Dag Bremnes, Kongsberg, realfagslærer
Lillian Bremnes, Frøya, medlem av Norges Miljøvernforbund
Steven Crozier, Frøya, spes. allmennmedisin, medlem i Norges Miljøvernforbund og representant Rødt i Frøya kommunestyre
Bente Tone Damli, medlem av Rødt Enebakk, Enebakk kommune
Anette Ellingsen, 4878 Grimstad
Ellinor Fields, Bergen
Christina Fjeldavli, Tønsberg, medlem av Norges Miljøvernforbund og Rødt Tønsberg
Hildegunn Flengstad, Tysvær
Synneva Margrethe Frøynes, Haugesund, medlem av Norges Miljøvernforbund, Motvind Norge, grunnlegger og leder av NEI til havvind ved Utsira, Bokn og Karmøy på Haugalandet
Irene Njå-Gjellestad, Stavanger
Arne Roger Hansen, Trondheim, regionleder i Midt-Norge og styremedlem i hovedstyret i Norges Miljøvernforbund
Arvid Hanssen, Harstad, medlem i Den norske turistforening og Norges Miljøvernforbund
Siv Aanestad Haraldsen, 4070 Randaberg
Marianne Haugen i Nordre Follo, Viken, medlem av Motvind Norge, Norges Miljøvernforbund og Naturvernforbundet
Sarah Synnøve Hiorth, 5560 Nedstrand
Torkjell Hjertvik, Sande kommune i Møre og Romsdal, medlem av Motvind Norge
Trond Hovda, Tysvær, medlem av Motvind Norge, Besteforeldrenes klimaaksjon og Dream Team
Siri Fjeseth, 1820 Spydeberg, medlem av Motvind Norge/Folkehelse- utvalget, Norges Miljøvernforbund, Norsk Ornitologisk Forening. Yrke/utdanning: Sykepleier og lærer i videregående skole
Tommy Fredriksen, Gloppen kommune, terapeut, medlem av Motvind Norge
Pål Christian Frenning, Brøttum, Hedmark
Ingvard Frøyland, Vindafjord
Helga Gilberg, Rennebu kommune, naturverner, pensjonert journalist, medlem av Motvind Norge
Stig Brandvik Gressgård, Karmøy kommune
Ragnfrid Vidnes Haram, Haramsøy i Ålesund kommune, barnehagelærer
Karsten Heide, Halden, tidligere naturfagslærer i ungdomsskolen
Julia Helgesen, Valdres
Torbjørn Hillersøy, Bergen
Sarah Synnøve Hiorth, medlem av Motvind Tysvær
Merethe Presthus Holden, Sandefjord
Anders Honningsvåg, Bærum kommune. Røtter på Stad.
Rita-Elin Hovde, Frøya, medlem av Nei til vindkraft på Frøya, Motvind Norge og Naturvernforbundet
Jan Jansen, 2770 Jaren
Marcus Johannessen, Herøy kommune (MR)
Reidar Klungervik, 7207 Ytre Snillfjord
Rolf Kristensen, 8410 Lødingen, pensjonist og fhv. rådmann
Anna Kristina Kvåle, Hjellestad, Bergen
Bjørn Lien, Trondheim
Marianne Sol Levinsen, Karmøy, naturverner
Ellinor Liljedal, 9350 Sjøvegan, pensjonist
Merete Moy, Stavanger, medlem av Motvind Sørvest og Rødt Stavanger
Heidi Therese Nordstrøm, Asker, jurist med miljørett, medlem av Norges Miljøvernforbund og Motvind Norge
Anita Haukås Oppedal, Bergen
Stig Anders Ohrvik, Kristiansund, samfunnsfaglærer
Lisbeth Otterlei, Oslo
Margit Pedersen, 4596 Eiken, medlem av Motvind Norge, Norges Miljøvernforbund og La Naturen Leve, hjelpepleier
Solveig Næss, Randaberg, naturverner
Tonje Robberstad, Nesodden, Viken fylke, medlem av Motvind Norge og Norges Miljøvernforbund
Håkon Rønneberg, Sandnes
Ernst Wiggo Sandbakk, Trondheim
Liv Marie Sandve, Sandnes, lærer
Solfrid Glørstad Sandvik, Frøya, sykepleier, medlem av Norges Miljøvernforbund og Motvind Norge
Nina Skoglund, Asker kommune, medlem i Rødt
Alf Skogsfjord, Ringsaker, medlem av Motvind Norge og Norges Miljøvernforbund
Line Skår, 6013 Ålesund, medlem av INP Ålesund, Norges Miljøvernforbund, Norsk Ornitologisk Forbund og Motvind Norge
Lisbeth Solheim, Bømlo, adjunkt og medlem i Norges Miljøvernforbund
Odd Stensholt, Molde, medlem av Rødt Molde og Motvind Norge
Vidar Svendsen, Bergen, medlem av Motvind Norge og Norges Miljøvernforbund. Utdannet i forsvaret (og sivilt) som flymekaniker innen Avionics, ingeniør innen telekommunikasjon og teknisk sikkerhet
Kristin Straume, Bygland, medlem av Nei til vindkraft i Agder
Brage Sæther, Melhus, elektriker
Nina Taralrud, Asker
Kari og Hans Petter Thue, Haramsøy, ledere for naturvern- og menneskerettighetsorganisasjonen Ja til Livskvalitet
Liv Vangsnes, Høyanger, medlem av Motvind Norge og Norges Miljøvernforbund
Tone Veiulfsen, 3619 Skollenborg, Viken
Kari Vik, Andøy kommune, cand. real. i botanikk
Jan-Erik Weinbach, Sogndal, medlem av Norges Miljøvernforbund og Motvind Norge
Camilla Wærenskjold, Oslo, kunstner
Raine Olaf Ørsnes, Flatanger
Per Inge Østmoen, Oslo, leder av Motvind Oslo og Viken
Rettferdighet er i år tema for Olavsfestdagene i Trondheim, og i denne forbindelse arrangerer Adresseavisen en debatt om vindkraft, under overskriften “VINDKRAFT: ETTER STORMEN – HVA NÅ?» Debatten vil foregå i Kirkehagen, torsdag 29. juli kl. 14:00, og vil bli ledet av Siv Sandvik, Adresseavisens politiske redaktør. Det er foreløpig annonsert at følgende fem debattanter vil delta: Vibeke Stjern (Ap), ordfører i Åfjord, Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi, Tony Christian Tiller (H), statssekretær i Olje- og energidepartementet, Lars Haltbrekken, stortingsrepresentant for SV, og Maja Kristine Jåma, reindriftssame og kandidat til Sametingsvalget for NSR. Er dette et debattpanel med en rettferdig balanse?
Vibeke Stjern har som ordfører i Åfjord medvirket til at Fosen-utbyggingen ble en realitet. Til NRK sier hun at hun “ville gått for vindkraftutbygging på nytt, hadde hun fått valget i dag”. Lars Haltbrekken tilhører, slik flere oppfatter det, den vindkraftpositive fløyen i sitt parti. Han har imidlertid vært kritisk til noen av de mest kontroversielle utbyggingene. For ordens skyld må det nevnes at SV har moderert seg i vindkraftspørsmål. Partiet sier nå “nei til videre utbygging av storskala vindkraft på land” og nei til “bunnfaste anlegg nær kysten”. Ståle Gjersvold er ansvarlig for de kontroversielle utbyggingene på Frøya, på Stokkfjellet og på Sørmarkfjellet. Maja Kristine Jåma, kjent fra Fosen-saken, er den eneste paneldeltageren som helt konsekvent har kjempet imot vindkraftutbygging.
Journalist Sæba Bajoghli i Adresseavisen skriver til meg i en e-post at “VINDKRAFT: ETTER STORMEN – HVA NÅ?» skal være en todelt debatt. “Den første halvtimen handler om konsekvensene vindkraftutbyggingen har for reindrifta og den samiske kulturen på Fosen”. Her deltar Stjern og Jåma. I neste del deltar kun Tony Tiller, Lars Haltbrekken og Ståle Gjersvold. Disse tre skal “innom konsekvensene for reindrifta, men tema vil også være hvordan regjeringspartiet Høyre, opposisjonspartiet SV og utbygger Trønder-Energi ser på vindkraftas rolle i det grønne skiftet i årene fremover”. Til mitt forslag om å invitere representanter for noen av naturvernorganisasjonene, svarer Bajoghli at “[p]anelet for denne debatten er satt […]”.
Det er påfallende at arrangøren, i den avsluttende delen av programmet, ikke har inkludert debattanter som går konsekvent imot vindkraft. Ville det ikke være mer demokratisk, og mer interessant for publikum, om man kunne inkludere representanter for dette synet? Det finnes både naturvernere, ingeniører og økonomer som går imot vindkraftsatsningen helt og holdent. Hvorfor slipper de ikke til?
Inntrykket man får er at arrangøren godtar premisset om at vindindustrien skal være en del av det såkalte “grønne skiftet”. Selv om “programmet er satt”, er det kanskje likevel mulig å gjøre noen endringer? Er det egentlig rettferdig å gjennomføre en debatt om vindkraft hvor pådrivere for vindkraft, som til dels har økonomiske interesser, er i flertall?
I forbindelse med Olavsfestdagene i Trondheim arrangerer Adresseavisen en debatt om vindkraft, under overskriften “VINDKRAFT: ETTER STORMEN – HVA NÅ?». Debatten vil foregå i Kirkehagen, torsdag 29. juli kl. 14:00, og vil bli ledet av Adresseavisens politiske redaktør Siv Sandvik. Det er foreløpig annonsert at følgende fem debattanter vil delta: Vibeke Stjern (Ap), ordfører i Åfjord, Ståle Gjersvold, konsernsjef i Trønderenergi, Tony Christian Tiller (H), statssekretær Olje- og energidepartementet, Lars Haltbrekken (SV) og Maja Kristine Jåma, reindriftssame og kandidat (NSR) til Sametingsvalget.
Arrangøren skriver i sin forhåndsomtale at “vindkraftutbyggingen “har skapt steile fronter i Trøndelag. I 2022 skal det stå 15 vindkraftverk i fylket. Protestene har vært mange, men nå står de fleste av vindmøllene der. Hva nå?”
Journalist Sæba Bajoghli i Adresseavisen skriver til meg i en e-post at debatten er todelt. “Den første halvtimen handler om konsekvensene vindkraftutbyggingen har for reindrifta og den samiske kulturen på Fosen. Her deltar Stjern og Jåma. I neste del deltar Tony Tiller, Lars Haltbrekken og Ståle Gjersvold. De skal også innom konsekvensene for reindrifta, men tema vil også være hvordan regjeringspartiet Høyre, opposisjonspartiet SV og utbygger Trønder-Energi ser på vindkraftas rolle i det grønne skifte i årene fremover. Panelet for denne debatten er satt, og dette blir helt sikkert ikke den siste debatten vi har på temaet.”
Inntrykket man får er at arrangøren godtar premisset om at vindindustrien skal være en del av det såkalte “grønne skiftet”. Selv om “programmet er satt”, er det kanskje likevel mulig å gjøre noen endringer? Rettferdighet er i år valgt som tema for Olavsfestdagene. Er det egentlig rettferdig å gjennomføre en debatt om vindkraft hvor pådrivere for vindkraft, som til dels har personlige økonomiske interesser, er i flertall?
Telemarksavisa melder 15. juni at Norsk Vind A/S ønsker et møte med Porsgrunn kommune, noe som vekker stor bekymring både i og utenfor kommunen. Mange vil måtte kjenne de negative konsekvensene på kroppen, og også på lommeboka, om kommunen skulle åpne opp for utbygging. Når nærnaturen ødelegges, kan det gå hardt utover både dyreliv, fugleliv og folkehelse. Vindkraftutbygging fører også til dramatiske prisfall i boligmarkedet.
Porsgrunn kommune er antagelig kjent med ordføreropprøret mot vindindustri. Både lokalpolitikere og grunneiere i en rekke kommuner angrer i dag bittert på at de sa ja til vindkraftutbygging. Sluttresultatet kan nemlig avvike en god del fra det man blir forespeilet når prosjektene selges inn. Det er ikke sikkert at det dere ser på papiret, vil ligne så mye på et eventuelt sluttresultat. Vindkraftbransjen selger seg gjerne inn med at de skal skape «grønne arbeidsplasser». Automatiserte vindkraftanlegg gir imidlertid få arbeidsplasser, hovedsakelig knyttet til vedlikehold.
Bamble kommune avviste nylig Norsk Vind i en tidlig fase. Hør gjerne med dem hvordan og hvorfor de landet på sin kloke avgjørelse. Hvis Porsgrunn kommune vurderer å snakke med Norsk Vind om en eventuell utbygging, vil jeg i tillegg råde dere til å søke råd fra La Naturen Leve i forkant. Vi har rådgivere med spisskompetanse på området, og det koster ingenting å få råd fra oss.
Vennlig hilsen Christina Fjeldavli styremedlem i La Naturen Leve
motvind 