Norske myndigheter tråkker på Elsa Laulas minne. Ettersom olje- og energiministeren ikke kan forsvare sin egen politikk, sender hun den stadig glisende statssekretær Tiller, og skylder ellers på gale avgjørelser som er tatt før. En minister som ikke tar ansvar for egne valg, er ikke stillingen verdig.
Tekst og foto: Kathrine Bakkevig
Aksjonsgruppa Stopp Tysvær Vindkraftverk har omdøpt Herdalsvegen, som nå brukes som anleggsvei for vindindustrien, til Tina Brus vei. “I do it my vei”, lyder Brus røst i det fjerne. Hun lovet å komme til Tysvær før saken skulle opp til behandling, men brøt løftet sitt.
Broen på vegen vurderer vi å kalle Tinas Bru, eller alternativt Stamford Bridge. På Stamford Bridge stod slaget mellom den norske og den engelske kongen i 1066. I 2020 kjemper skjoldmøyer og vikinger i Tysvær MOT engelske Green Investment Group. Slaget står i Hersdalen.
Vi slåss for å beskytte fjellene, økosystemene, det biologiske mangfoldet, folkehelsen, hubroen, kongeørnen, havørnen, den fredede buttsnutefrosken og en sjelden elvemusling. Vi vil kjempe for å beholde vårt vakre fjordlandskap, som ble udødeliggjort av maleren Lars Hertervig. Skulle vi tape, blir konsekvensene katastrofale. Derfor gir vi ALT.
Kilder
Fotografiet av maleriet er hentet herfra: https://www.google.no/imgres
Motvind Norges faktaside om Tysvær-saken: https://motvind.org/tysvaer/
https://nkl.snl.no/Lars_Hertervig
Turbin- og distriktsminister søkes
Er du lei av maset om urfolk i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner? Er du komfortabel med etnisk rensning av minoriteter? Irriterer du deg over samisk tale på tv og radio? Er du fullstendig blåst og uten skrupler? Da kan dette være jobben for deg.
Kraftkoloniregjeringen i Gnore søker etter ny turbin- og distriktsminister. Vi ser etter en politisk broiler, uten arbeidserfaring, uten skamvett, uten selvinnsikt, uten faglig innsikt og uten ryggrad.
For turbin- og distriktsdepartementet er systematiske lovbrudd et hovedsatsningsområde. Vi ser derfor etter deg som tør å bryte gjeldende lovverk, fordi du ennå ikke har forstått at du personlig risikerer å måtte stå til ansvar for dine synder, og unnlatelsessynder, i en fremtidig rettsprosess.
Nå i 2020 tar vi sikte på å bryte Grunnlovens § 108, som fastslår at statlige styresmaktene skal «leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv». Som turbin- og distriktsminister får du ansvar for å kolonisere samtlige reindriftsområder. Lykkes vi med å utradere reindriften, vil også flere av de samiske språkene stå for fall, noe som vil være svært positivt for effektiviseringen av kolonien.
En annen lov du vil få ansvar for å bryte, er Naturmangfoldlovens § 1. Her heter det at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur». Om vi skulle fulgt disse lovene, ville vi aldri kunnet åpne opp for den vindkraftutbyggingen som foregår i dag. Søkkrike individer, som tradisjonelt støtter kolonistyret, ville dermed gått glipp av milliardinntekter.
At urfolk irriterer og plager majoritetsbefolkningen er ikke særegent for Gnore-kolonien. Urfolk over hele verden har, i frimureraktig fellesskap, sørget for internasjonale avtaler for å beskytte egne særinteresser. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (International Labour Organization, ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. ILO-konvensjon nr. 169, som Gnore, ved en feiltagelse, har skrevet under på, er en folkerettslig bindende avtale utarbeidet for å gi urbefolkninger verden over et spesielt vern. Ifølge ILO-konvensjon 169, artikkel 13, skal landets styrende myndigheter respektere urbefolkningens «forhold til landområder og/eller territorier der de lever eller på annen måte bruker». Artikkel 15 fastslår at urbefolkningens «rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt». Hvis du som turbin- og distriktminister blir beskyldt for å bryte internasjonale konvensjoner, er det viktig at du likevel smiler- særlig i sosiale medier. Om du bare smiler pent nok, vil få merke at det skurrer.
Kvinner oppfordres til å søke. Kolonistatens strategi er å plassere unge damer på toppen i hierarkiet, som gallionsfigurer, da hvite forretningsmenn som pusher femti, seksti og søtti ofte foretrekker å operere mer i det skjulte. Du må tåle at naturvernere hamrer løs på deg, for formelt er det jo DU som har ansvaret, selv om du, i realiteten, mest av alt er en marionett og en nikkedukke i systemet. Det at du er kvinne, vil få kolonistyret til å fremstå som feministisk, noe propandamaskineriet vårt har anbefalt.
Ta kontakt med Turbin- og distriktsdepartementet dersom du har spørsmål til stillingen.
Rett utenfor kommunehuset i Vefsn, hvor flertallet har avgjort at man skal tillate seg å bryte både Grunnloven, Naturmangfoldloven og internasjonale konvensjoner, står det en statue av den samiske nasjonalheltinnen Elsa Laula Renberg, en pionér i arbeidet for samiske rettigheter. Natt til frigjøringsdagen 8. mai ble skulpturen kneblet med rødt munnbind, og surret inn med lasso. Ordfører i Vefsn, Berit Hundålå, trodde først det dreide seg om russestreker. Imidlertid viser det seg at kneblingen er å regne som en kunstinstallasjon, og en kunstnerisk protestaksjon.
Hva skal man gjøre når saklige argumenter ikke blir lyttet til, når drektige reinsimler forstyrres av meningsløs industrialisering, når nasjonalt og internasjonalt lovverk tråkkes ned i søla og når landskapet fylles av blinde anleggsmaskiner, med åpne gap og rumlende mager? Undertrykkelsen er så total at kunsten blir livsviktig. Som en logisk respons på vindkraftutbyggernes planer om å sprenge i stykker hele reindriftsområdet, serveres det kunst med sprengkraft- i gangavstand fra maktens korridorer.
Det symboltunge kunstuttrykket som ble skapt utenfor Vefsn kommunehus, natten til frigjøringsdagen, handler nok ikke om russefeiring, noe ordføreren også forstod da hun fikk tenkt seg om. Jeg tror det handler om undertrykkelse, om systematisk fortrengning av en minoritet, om etnisk rensning (etter Store norske leksikons definisjon av begrepet), om korttenkthet, om feighet, om falskhet, om grådighet, og om et rent angrep på de samiske rettighetene som Elsa Laula kjempet for.
Det er ikke til å undres over at kommunens maktpersoner hastet med å fjerne den nyskapende og utfordrende installasjonen som ble skapt i nattens mulm og mørke. Kunstverket kan tolkes som en direkte kommentar til makthavere, både lokalt og sentralt. Det er klart at dette kan oppleves som ubehagelig for enkelte. Kunstens oppgave er imidlertid ikke å, til enhver tid, behage. En kneblet Elsa Laula-skulptur er et kunstverk som beveger, og som i tillegg har en opplysende funksjon.
Olje- og energiminister Tina Bru har så langt ikke latt seg påvirke av faktabasert argumentasjon i Øyfjellet-saken. Nasjonale lover og internasjonale konvensjoner hopper hun bukk over. Klarer ikke Bru å ta innover seg at hun personlig kan bli stilt til ansvar i et rettsoppgjør? Er det stas å ha “medvirkning til etnisk rensning” på CVen? Kan vi klare å få ministeren til å våkne litt, ved synet av en symboltung kunstinstallasjon? Det er verdt et forsøk. Oppfordringen er herved gitt.
Kilder
https://www.nrk.no/sapmi/kneblet-samisk-nasjonalhelt-for-a-vise-motstand-mot-vindkraft-1.15009510
https://vefsnno.no/trodde-det-var-russestreker/08.05-04:51
https://www.nrk.no/kultur/xl/et-liv-i-kamp-for-samefolkets-rettigheter-1.13351401
Tekst: Irene Gjellestad. Foto: Ådne Njå og Irene Njå-Gjellestad. Film: Ådne Njå
Vi er på gjestevisitt i et for oss svært vakkert og henimot eksotisk landskap. Breathtaking, ville vi sagt dersom vi var engelske eller amerikanske turister. Men – vi er norske rogalendinger, glade i naturen, samt avhengig av naturen for å overleve som art. Og når sant skal sies ER vi natur (selv rogalendinger er det).
Det hogg tak i oss, etter å ha sjokket gjennom einer, over tuer og steiner og frem til Homstjødna, som lå og blinket under det vakre, særpregede Buheii-fjellet; dette kunne vært en Disney-film, en perle i sentrum av et fantastisk redd-naturen-eventyr. Det er det jo selvsagt ikke. I stedet er det en naturperle i en virkelighet som var fantastisk, men som akkurat nå er i ferd med å sprenges, endevendes og maltrakteres.
Buheii er en del av den naturen noen av oss prøver å redde, selv de av oss som ikke eier den, som ikke en gang kjenner den, men som akter den likevel, fordi den eier seg selv. Den er en del av det totale samspillet her på jorden. En del av Europas grønne lunge. Vi er små og ubetydelige i dette, men tenker at støtten vi kan gi kanskje kan føre til at noen lokale bautasteiner kjenner at de er ikke alene. Vi er mange som står sammen i dette.
Litt lengre oppi bakken luktet det utslipp fra den sønderrevne skogbunnen, i stedet for den friske, litt tunge eimen av forråtnelse, mose og kommende, ungt liv. Vi er midt i hekketiden, midt i et unikt landskap, og vi er triste; hvordan kunne dette skje, Agder? Naturen i nærheten er allerede merket av gruvedrift og vannkraftindustri, så hvorfor vindindustri midt i det urørte?
Den tynne, verdens mest klimavennlige lille sti vi omsider fant, forsvant under grove gravemaskinspor i svart mold, omgitt av oppgravde, nakne steiner. Naturen var ikke vakker lengre oppe i lia. Den var et anleggsområde. I sjokk.
Hvorfor? For knapper og glansbilder? Hva med ettertida, dersom alt vi har av natur skal nedbygges eller doneres til et umettelig energibehov i Europa? Naturen har ikke bedt om dette. Hvorfor ofre den?
Takk til Laila Årli Risnes, Knut og Pappa Omlie for raus og gjestfri mottakelse, guidet tur og for en imponerende inkludering på alle måter. Dere er ekte mennesker med integritet. Buheii kan ikke få bedre forsvarere enn dere.
Våre korttenkte politikere har dessverre planlagt og iverksatt et grønt skifte som innebærer at sjeldne arter mister sine siste leveområder. Statsminister Erna Solberg og olje- og energiminister Tina Bru har en felles visjon om å utrydde både kongeørn, gaupe, villrein og hubro. Carl Omlie finner seg ikke i det. Derfor er han på post i Buheii (Buheia) som ligger i Sirdalsheiene i Agder.
Carl Omlie, eller Pappa Omlie som mange kaller ham, vet at vi ikke kan redde klodens klima gjennom å ødelegge naturen. Dette forstod han lenge før Norsk institutt for naturforskning kom med rapporten “Karbonlagring i norske økosystemer” (NINA, 2020). Carl har voktet over Buheii i 26 døgn nå, og har ikke tenkt å gi seg med det første. Det er viktig at noen er der og markerer, med hele seg, at det som skjer nå ikke er greit. Faktisk er det en forbrytelse. Det er ran på høylys dag, med myndighetenes velsignelse.
Natta mellom 24. og 25. april hadde Carl et fryktelig mareritt. Han våknet svett og fikk ikke sove mer. I drømmen stod Tina Bru, Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide foran hoveddøra inn til Stortinget med en ny miljø- og naturvernlov. Drømmer pleier gjerne å forsvinne raskt fra bevisstheten, men denne har liksom festet seg. Hvordan skal vi tyde drømmen?
Slik situasjonen er i dag, har naturen flere lover på sin side. Problemet er at myndighetene ikke følger de lovene som skal beskytte økosystemene. Hva skjer hvis Arbeiderpartiet og Høyre bestemmer seg for å endre jussen på dette området? Hva kan vi naturvernere da slå i bordet med? Dette er en skremmende tanke.
“Ta den ring og la den vandre”, heter det i en kjent sanglek. Også vindkraftverkene vandrer “fra den ene til den andre”. Eierskapet kan i perioder være skjult, “det synes ei”. Nettopp nå er det australske Macquarie-eide selskapet Green Investment Group, eiere av Buheii-prosjektet. Utbyggingen er igangsatt uten at man har de nødvendige tillatelsene på plass, og er derfor ulovlig. “Nordisk vindkraft AS og Hybrid Tech AS […] glemte å søke dispensasjon fra flere av de bestemmelser det må dispenseres fra”, skriver Motvind Norge på sine nettsider. At vindkraftutbyggere setter i gang uten å ha det juridiske på plass, er en gjenganger.
Som kjent er Norge et land med rike vannkraftressurser. De indre heiområdene i Agder er tungt berørt av omfattende vassdragsreguleringer, med tilhørende kraftlinjer og veier. Nye planlagte kabler til utlandet legger et ytterligere press på inngrepsfrie områder. Vindkraftutbyggingen kommer på toppen av alt dette. Resultatet er tunge terrenginngrep og brede veier i tidligere uberørte naturområder. Dessverre er det slik at hvert kraftverk har blitt vurdert isolert, uten tanke på den samlede belastningen.
Vindkraftutbyggingen rundt Sirdalsvatnet fører til dramatiske naturødeleggelser. Intakte økosystemer ødelegges på måter NVE ikke kan rette på med sine «avbøtende tiltak». Tross protester fra flere hold, velger man å ignorere hensynet til Europas sydligste villreinstamme. Buheii Vindkraftverk vil medføre en ytterligere nedbygging av det samme viktige heiområdet, og forsterke de negative konsekvensene for villreinen, som i likhet med tamreinen, har et roterende beitesystem.
Sirdalsheiene regnes som et område av nasjonal betydning for flere fuglearter. Registrering av drepte fugler i vindkraftanlegget på Smøla, viser høye dødstall for ryper. Sirdalsheienes rypebestand er en viktig årsak til at de vestlige delene av Agder-fylkene, og spesielt Sirdalsheiene, har de siste restene av en levedyktig hubrostamme i Sør-Norge. Vindkraftutbygging ødelegger hubroens jaktområder. Hubroen, med sitt brede vingespenn, er i tillegg svært sårbar i møte med kraftlinjer og vindturbiner. Den rødlistede hubroen kunne tidligere leve over hele landet, men er nå fortrengt til noen få områder. I Buheii lever også tårnfalken, hønsehauken, rødstilken, heiloen og kongeørnen.
Carl Omlie har, gjennom sine 26 døgn på post, blitt kjent med et hekkende kongeørnpar, som Motvind har døpt Olav og Märtha. Akkurat i hekketiden må vindkraftutbyggerne ta en ørliten pause, men det tar ikke lang tid før maskinene fortsetter naturmassakren. Vil Olav og Märtha få oppleve at barna deres lærer å fly? Vil kongeørnbarna noen gang få se det området som skulle vært deres?
Selv om det kan kjennes tungt å være aktiv naturverner døgnet rundt, opplever Carl Omlie mye fint i Buheii. Folk stopper bilen og vinker, tar bilder og viser tommel opp. Lokale innbyggere fra Knaben, Risnes og lenger nede i dalen opptrer støttende. Også representanter for Naturvernforbundet, og ornitologer fra Evje, Lyngdal og Lindesnes, har vært på besøk flere dager. Selv om riksdekkende medier ikke speiler det, er motstanden mot vindkraftutbygging massiv.
Carl Omlie ønsker å oppfordre alle aktive naturvernere til å ikke miste motet. Vi må vise at vi står samlet, og vi må bare ikke gi oss. I 2021 er det nytt stortingsvalg. Da får vi sjansen til å stemme inn flere politikere som ser verdien av natur og miljø, slik at Mammons tjenere ikke får overtaket igjen.
Referanser
https://www.kvinesdal24.no/nyheter/i/jd2BVo/anleggsarbeiderne-faar-fortsette
https://artsdatabanken.no/Rodliste2015/rodliste2015/Norge/3859
Vil du bidra økonomisk?
motvind 