Christina fjeldavli

Om å oppleve vindkraftutbyggingen på Fosen, på nært hold

Tekst og foto: Tove Karoliussen

Her ante jeg fred og ingen fare og flyttet fra Oslo til Fosen. Hvorfor? Stillheten. Den urørt naturen. Hvorfor? Fordi jeg tenkte det ville være verdifullt for barna, og hele familien, å leve enklere og kanskje rikere, med lavere forbruk. Jeg verdsetter byen og smeltedigelen av mennesker fra overalt, men valgte nærhet til vårt gull naturen.

Mormor var veiviser i barndommen og viste meg gullet, kystlandskap forent med evige fjell. Vi, barnebarna, kalte henne fjellgeita. Jeg er glad hun ikke vet hva som skjer nå med fjellene hun var så glad i og forent med.

Johan Galtung har et poeng, når han hevder at «Nordmenns sanne religion er naturen. Våre guder heter Fjellet, Vidda og Havet.»” Vi blir frarøvet vår identitet og naturen blir rasert i det grønne skiftes navn. Jeg er nå omringet av en grønn løgn, en grønn illusjon.

Natursorgen er lammende. Eneste utvei er å være tilstede og tidsvitne til denne abnorme grønnvaskingen av et subsidiert industrieventyr, som uhyrlig nok har klart å få på seg merkelappen “det grønne skiftet”. Vi redder aldri klima ved å rasere naturen, aldri. Naturen har ingen stemme i det grønne skiftes navn.

Små kommuner må ofre natur for å få sårt tiltrengte velferdsgoder og folk splittes. Enkelte natur- og klimaforkjempere taler med splittet tunge. Allemannsrett har blitt til allebruksrett, for en skitten industri som har satt på seg grønn merkelapp. Dette skaper store sår i folk og natur.

Det å bo i en så kalt ja-kommune smerter, da ingen klare stemmer roper ut. Keiserens nye klær bæres av mange, men i kriker og kroker sørges det. Noen  innser verdien av stillhet for første gang, fordi den nå er tapt- både stillhet for øye og for øre. Å hvile blikket i evige fjell er historie. Å lytte til stillhet er å lytte til skjærende sus av turbin blader. Det er en underkommunisert og snikinnført industri Det er ikke møller, parker og grønn energi men turbiner, industriområder og grønn butikk.

Jeg ser den grønne løgnen i hvert et dyretråkk som blir rasert, i fuglelivet som blir møtt med kjøttkverner og i hver ei tue og myr som graves opp. Flere hundre år gamle furuer ligger veltet om – alt dette i det grønne skiftes navn. Evige fjell sprenges til pukk. Er du en fjellrygg, er du ikke trygg. Jeg ser det hver dag. Fjell etter fjell, område etter område raseres og sprenges i filler. Jeg er et tidsvitne.
Gamle varder smadres lik vår naturkultur og naturen med.

Vi trenger ikke mer energi, men mindre konsum. Det var jo derfor jeg flyttet hit, for å hvile blikket i evige fjell, bli styrket og inspirert av evighet større enn meg. Hvile sjelen i naturens stillhet.

Fjellene får vi aldri tilbake. Å leve enklere, å konsumere mindre, å
vandre ut i natur uten å forbruke noe som helst, har blitt en drøm som smuldrer opp.

Men jeg er ingenting verdt om jeg ikke ser ødeleggelsene i hvitøyet. Jeg vet hva jeg ser, og merkelappen grønt er den styggeste løgnen jeg har vært vitne til. Masseforbrukets epoke er over, og vi velter oss i mye og vil ha mer og mer. Overmette av velferd lar vi dette historiske overtrampet finne sted.
Det eneste rettferdige med det jeg er vitne til, er at nå berører verden også oss. Det er ikke bare mine venner i Latin -Amerika som blir rammet av multiinternasjonale selskaper og frarøvet sin identitet , sin natur og demokrati. Nå skjer det her også, i vårt velferdssamfunn. Det smuldrer opp rett foran øynene våre med gruslagte fjell.

Jeg reddet ei lita furu fra anleggsveien på bildet for noen år siden da jeg så faretruende orange merker på furu og fjell. Veien på bildet fører oppover i et landskap
som var tenkt som kystnasjonalpark for sin storslagne natur. En av tusenvis av furuer, og annet dyr, natur og fugleliv har blitt slukt av de enorme anleggsmaskinene. Den lille furua er robust etter noen år og står i all slags vær og vind her ute i havgapet hos meg. Den er mitt lille håp.

Mer om vindkraftutbyggingen på Fosen

Motvind Norge om Fosen mm.

Arrogant overkjøring av samiske rettigheter