20. juli 1969 lander Neil Armstrong, som første homo sapiens-mann, på månen. En hel verden holder pusten i det den modige astronauten stiger ned i det golde landskapet. Et lite steg for en enkelt mann, men samtidig «a giant leap», et stort sprang, for menneskeheten, slik Armstrong selv beskriver det. Astronauten får æren av å stikke det amerikanske flagget dypt ned i den jomfruelige månesanden.
27. desember 2020 sitter en homo sapiens-mann med oppbrettet t-skjorte inne på et sykehjem på Oslos østkant. En sykepleier med munnbind stikker en sprøyte med Pfizers mye omtalte koronavaksine inn i mannens overarm. Statsminister Erna Solberg, og helse- og omsorgsminister Bent Høie, følger med på vaksineringen via en storskjerm som er rigget opp for anledningen. Et høyt antall avisredaksjoner sørger for at landets befolkning får med seg hver minste detalj. «En frigjøringsdag», proklamerer Solberg. «Lyset er på vei tilbake», konkluderer Høie, som bedyrer at vaksinering skal være frivillig. «Dette er den første av ca. 10 millioner vaksiner som skal settes i Norge», påpeker Erna Solberg.
Når 2,5 millioner doser av Pfizer-vaksinen og 3,3 millioner doser av Oxford/ AstraZeneca-vaksinen allerede er bestilt, regner man nok med høy grad av frivillighet. «FHI anslår at rundt 75 prosent vil takke ja til en vaksine, noe som gjør at vi i praksis kan ha dekket vaksinebehovet i Norge», skriver VG 20. desember. Leder for Legemiddelindustrien i Norge, Karita Bekkemellem «forventer konsekvenser om du ikke tar vaksinen» og får 28. desember hele VGs forside til å proklamere dette.
Hvis den mannen i månen som landet i Norge 12. mars, nå innbiller seg at korona er det eneste viruset på planeten Tellus, bør vi ikke klandre ham for det. Koronasaken har fått god dekning i landets aviser, for å si det mildt. Glem nazistenes nederlag 8. mai. Det er den første koronavaksineringsdagen som er vår nye frigjøringsdag. Glem Jesu oppstandelse. Det er koronavaksinen som skal få oss til å se lyset. Svein Andersen, beboer ved Ellingsrudhjemmet i Oslo, treffer virkelig spikeren på hodet når han med glimt i øyet sammenligner det første vaksinestikket med NASAs månelanding. En liten sprøytespiss og en liten dose med vaksine, men et stort sprang for legemiddelgiganten Pfizer.
Gratulerer til alle som sikret seg Pfizer-aksjer i god tid, og godt nyttår fra en fullvaksinert, ettervaksinert og svineinfluensavaksinert borger i Norge!
Tekst og tegning: Christina Fjeldavli. Digital redigering: Magdalena Fjeldavli
Denne utmerkelsen deles ut til en bedrift som i løpet av 2020 har viste seg spesielt hensynsløs og brutal gjennom uetisk utbygging av industriell vindkraft, på bekostning av uerstattelige naturverdier og uskyldige menneskers livskvalitet.
Trofeet er et håndlaget naturprodukt, framstilt av saktevoksende fjellbjørk fra oppe ved tregrensen i et planområde i Midt-Norge. Den er overflatebehandlet med naturprodukter som er godkjent for næringsmidler, og er sånn sett sikker både for utvortes og innvortes bruk. Følgelig er dette trofeet både miljøvennlig, bærekraftig og svært holdbart selv under røffe forhold.
Bortsett fra de nevnte egenskapene har vi tilstrebet oss å utforme trofeet slik at det skal speile vindindustriens natur så konkret som mulig; Anvendelse av produktet vil utvilsomt kreve bruk av tvang og vil medføre store ødeleggelser lokalt. Offeret må forvente kraftige smerter, omfattende skader og varige plager. For å få offeret til å gi samtykke til slik bruk kan det være en fordel med listig en-til-en-kommunikasjon der ulempene bagatelliseres. Løgn, trusler og bestikkelser kan være nødvendig.
Umiddelbart legger man merke til at trofeet er stort og stygt – men vi skal jo ikke henge oss opp i estetikk. Tuppen av trofeet framstår glatt og vennlig, men bak en syltynn forkledning av følsomhet og gode hensikter ligger det her en virkelighet der krig er underholdning og nådeløse forretningsinteresser regjerer.
Til tross for eventuelt samtykke kan du oppleve store protester idet trofeet skal presses inn i offeret. Da er det viktig å stå i det, og vise til tidligere fattede vedtak. Hold en rolig og saklig dialog, og slå knallhardt ned på eventuelle krasse utspill fra offeret. Tett samarbeid med gode venner vil være avgjørende for gjennomføringen, derfor er trofeet utstyrt med et praktisk og ergonomisk utformet tohåndshåndtak for optimal styring. Videre er den forsterket med et slagfast bakstykke, slik at den kan bankes inn på svært små steder med mye motstand.
Vinneren av Årets TreKuk 2020 er: ZEPHYR
som har utmerket seg ved blant annet å dundre inn i Haramsøya med full styrke, godt hjulpet av NVE og OED, mens Norwea fornøyd jubler dem fram.
Vi gratulerer!
Vær oppmerksom på at bruk vil være forbundet med alvorlige lovbrudd.
Som koronaminister burde Bent Høie være i fokus twentyfour seven. I året som gikk opplevde han likevel, gang på gang, at Storesøster stjal showet. Nå er nok nok. Koronaministeren finner seg ikke lenger i å spille statistrollen når det avholdes pressekonferanser i koronakratiet Gnore. Koronatronen skal vinnes tilbake før julen ringes inn, og koronaministeren vet hvordan han skal få det til. På Facebook.
11. desember slipper Bent en kortfilm inne på sin egen Facebook-side. En blond tenåringsgutt, kledd i hvit penskjorte, lener seg hostende over en vask. “Er du sikker på at du skal gå i det juleselskapet?” roper en skingrende kvinnestemme fra et tilstøtende rom. Lysluggen er opprørsk og akter tydeligvis å sosialisere med andre, til tross for irritasjonen i luftveiene.
I en koronarammet verden holder det ikke å kun vaske hendene. Også hjernen må vaskes og skrubbes og skylles. En fremmed mann dukker derfor opp, som av intet, inne på det hvitflisede badet. Unggutten forstår instinktivt at dette må være Storebror i egen Høie person. Storebror som alle elsker, og samtidig frykter. “Er det virkelig deg, SB? Hva vil du med meg, her inne på badet? Har jeg vært slem gutt?”
“De store juleselskapene må vente”, forklarer Storebror. “Først må vi vaksinere oss”.
Coca Cola Company har, gjennom en årrekke, investert store summer for at folk flest skal assosiere julehøytiden opp mot en brunfarget, sukkerholdig drikk. I et Facebook-innlegg publisert 17. desember, velger koronaministeren å presentere en frostrykende fersk Pfizer-reklame som en slags arvtager til den kjente og kjære Cola-reklamen.
Den norske fjøsnissen har forlengst blitt erstattet av en diabetesrammet Santa svøpt i syntetiske tekstiler. Kan legemiddelfirmaet Pfizer oppnå samme kultstatus som Coca Colas Santa? Det må være lov å drømme stort, og det må være legitimt for en norsk koronaminister å reklamere litt for et uskyldig farmasiselskap på Facebook, uten at han skal få kritikk fra surmagede grinebitere av den grunn. Come on, folkens! It’s Xmas.
Julen er høytiden for lys og varme. Love is all around, og er du godt integrert i mainstream-kulturen, er alt duket for et gjensyn med julefilmklassikeren Love Actually. I koronaministerens egen versjon, publisert på Facebook 19. desember, handler det først og fremst om kjærligheten til et fremtidig vaksinasjonsprogram. Lengselen etter julens magi sublimeres i 2020 til en lengsel etter eksperimentell farmakologi. Før innholdet i sprøyten pumpes inn i tusener av arme små, i blålyse grender, kan du kun drømme om “de store festene”. Er du snill gutt eller jente, skal du få lov til å ha ti gjester to ganger i løpet av julen, men da må du møte færre folk de andre dagene. Det har Storebror sagt. Han ser deg hele tiden og kan dukke opp når som helst, både på Facebook og inne på ditt eget bad.
George Orwells dystopiske roman 1984 (1949) handler om det diktatoriske regimet Oceania som styres av den allestedsnærværende Storebror. Romanens hovedperson, Winston Smith, kjemper for å beholde sin egen kritiske sans, men blir til slutt tvunget til å akseptere at to og to er fem. Innbyggerne manipuleres, skremmes og tvinges til å dobbeltenke (eng. doublethink), som vil si at man aksepterer noe som er ulogisk og selvmotstridende.
Det å dobbeltenke er kanskje mer utbredt enn vi liker å tro. I Norge er det for eksempel mange som har blitt manipulert til å tenke at vi må ofre naturen for å «redde klimaet». Det å ødelegge natur skal altså kunne redde naturen. Denne typen dobbeltenk blir utfordret av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som i rapporten «Karbonlagring i norske økosystemer» (2020) konkluderer med at det beste vi kan gjøre for klimaet er å ta vare på naturen.
Ifølge FNs naturpanel er en million arter nå i fare, på grunn av menneskelig aktivitet (IPBES, 2019). Både forurensning og klimaendringer truer artsmangfoldet. Imidlertid er arealendringer den aller største trusselen, både globalt og nasjonalt. Ifølge Miljødirektoratet er det i Norge veibygging og kraftutbygging som gir de mest dramatiske arealendringene. De 93 vindkraftkonsesjonene som Norges vassdrags- og energidirektorat allerede har gitt, vil resultere i at rundt regnet 2000 kvadratkilometer natur ødelegges. En liten økonomisk elite er tjent med at denne faktainformasjonen underkommuniseres. Som Aftenposten nylig avslørte, velger representanter for vår politiske elite å se bort fra faglige råd når lobbyister fra NHO og Norsk Industri banker på døra, eller sender tekstmeldinger tidlig om morgenen.
Også i Orwells Oceania er forskning, og uavhengige fagmiljøer, på vikende front. Romanens hovedperson, som husker tiden før diktatoren Storebror kom til makten, må innse at «vitenskap i gammel forstand nærmest [har] opphørt å eksistere»(side 318). For å gjøre det vanskelig for å innbyggerne å forstå hva som skjer i samfunnet, har makthaverne innført et forvrengt og skjønnmalende språk, kaltnytale (eng. newspeak) som brukes i politisk propaganda. I Sannhetsdepartementet forfalskes historien. Fredsdepartementet har ansvar for krigføring. Makthaverne tar kontroll gjennom å endre ordenes innhold.
Selv om Orwells 1984 er en oppdiktet roman, er nytale et kjent fenomen, også i norsk offentlighet. Når Sørmarkfjellet sprenges i stykker, slik at hubroen mister sine jaktområder, er det «et grønt skifte». Når hydraulikkoljen lekker fra vindturbinen, er det likevel «ren og utslippsfri kraft» som blir produsert. Når et fjellområde må stenges for publikum på grunn av fare for iskast, er det likevel «en vindmøllepark». Vindindustrien er «samfunnsøkonomisk lønnsom» til tross for at flertallet taper. Selv om koronareglene tilpasses ønskene til NHO og Norsk Industri, er det likevel «de gamle og sårbare» som prioriteres.
Når «grønt skifte» kan bety total rasering av lerkefuglenes reirområder på Haramsfjellet, er det ikke godt å vite hva «bærekraft» kan bety. Til tross for et omfattende lovverk, med mange imponerende ord og uttrykk, viser det seg at naturen i realiteten er rettsløs i møte med vindindustrien. Myndighetene skal nemlig nå «bærekraftmålene», og da er alt lov.
Kilder
Orwell, G. (1949). 1984 (B. A. Hermann, Overs., 3. opplag 2009). Gyldendal.
Bare så dere vet: Apen og koalaen er i samme kohort og er klemmevenner. Da gjelder ikke enmetersregelen. Dessuten var det juleselskap. Koalaen er forøvrig importert arbeidskraft og har en spesiell avtale med Norsk Industri. Tekstmeldinger er utvekslet mellom Nordmarka og Løvebakken🎄🎀🎄
Tusen takk til Dyrebeskyttelsen i Oslo & Omegn og til medlemsbladet Dyrenes stemme for publisering. En spesiell takk til dyreverner Heidi Stokke ved Dyrenes hus 🐾 Dyrebeskyttelsen ønsker å komme i kontakt med flere skribenter med interesse for dyrevern og dyrs rettigheter.
Dyr er rettsløse i møte med vindindustrien
I den kjente, dystopiske romanen 1984 (1949) skriver George Orwell om fenomenet “doublethink”. Romanens hovedperson blir tvunget til å akseptere at fred er krig, og at to pluss to blir fem. I vår egen tidsalder har et høyt antall ellers oppegående mennesker blitt narret til å tro at klimaet kan reddes gjennom å ødelegge natur. Denne typen “doublethink” blir imidlertid utfordret av Norsk institutt for naturforskning (NINA), som i rapporten “Karbonlagring i norske økosystemer” (2020) konkluderer med at naturen stabiliserer klimaet. Det beste vi kan gjøre for klimaet er å ta vare på naturen. Krig er ikke fred. To pluss to blir fire.
Vi homo sapienser har gjort oss selv til herskere over jordkloden. Ifølge FNs naturpanel er én million arter nå i fare, på grunn av menneskelig aktivitet (IPBES, 2019). At mennesker truer andre arter er ikke noe nytt, og det har ikke stoppet oss tidligere. I 2020 er det imidlertid mange som begynner å innse at vi sager av den greina vi selv sitter på. Tegnene blir tydeligere og tydeligere. Vi trenger de andre artene mer enn de trenger oss.
Både forurensning og klimaendringer truer artsmangfoldet. Imidlertid er arealendringer den aller største trusselen, både globalt og nasjonalt. En arealendring innebærer at vi mennesker gjør store eller små inngrep i naturen som forstyrrer eller ødelegger økosystemene. Noen ganger er naturødeleggelsene så store at skadene blir irreversible. Ifølge Miljødirektoratet er det i Norge veibygging og kraftutbygging som gir de mest dramatiske arealendringene.
Vindindustrien er svært arealkrevende. En turbin på 200 meter krever en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Et turbinfundament består av 400-1100 tonn armert betong, med bolter som kan gå 20 meter ned i underlaget når det monteres i fjell. I tillegg må det bygges enorme veianlegg for å få fraktet tunglasten. Skyggekast, infralyd, blinkende lys og iskast gir betydelig helserisiko for dyr, fugler, insekter og mennesker innenfor store områder. Turbiner inneholder giftstoffer som kan lekke ut i naturen. Også produksjon og frakt gir utslipp. I tillegg produseres det massive mengder med avfall som man ikke har noen plan for å håndtere.
Da Norsk institutt for naturforskning, et par år tilbake, skulle undersøke hvordan vindkraft påvirker fuglelivet, ble det funnet circa hundre havørn drept av turbiner i Smøla vindkraftanlegg. I tillegg viste det seg at arter som kongeørn, dvergfalk, vandrefalk, tårnfalk og enkeltbekkasin hadde omkommet i møte med anlegget. Rundt 200 liryper hadde også måttet bøte med livet. Disse hadde flydd rett inn i mastene. Dessverre må også insektene betale en høy pris for at homo sapiens skal få smykke seg med sitt “grønne skifte”. Forskning viser at om lag 1200 tonn med insekter dør årlig i tyske vindkraftanlegg.
Det er Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE, underlagt Olje- og energidepartementet) som deler ut konsesjoner til vindkraftutbygging. NVEs konsesjonspraksis blir av seniorrådgiver Svein Grotli Skogen i Miljødirektoratet beskrevet som «slepphendt». «Det vi har gjort til nå, har vært for dårlig, det tror jeg vi kan si helt uten å diskutere», hevder han i et intervju med nettavisen for energibransjen. Grotli Skogen mener også at myndighetene har lært «forbløffende lite om fugl» gjennom de vindkraftprosjektene som allerede er igangsatt (Energiteknikk, 17.06.19). Hvorvidt det har skortet på evne eller vilje, vites ikke. Faktum er at man unnlater å ta hensyn til ville dyr, fugler og insekter. Når Solberg-regjeringen, NHO og Equinor ivrer for vindkraft, handler det verken om å verne natur eller om å kutte ned på det fossile. Tvert imot er planen å fullelektrifisere norsk sokkel for å forlenge oljealderen.
Verdens urfolk blir hardt rammet når naturen angripes. I Norge er det den samiske befolkningen som kjenner vindkraftutbyggingens konsekvenser hardest på kroppen. Den pågående koloniseringen av Sápmi føyer seg inn en lang og vond overgrepshistorie. Som kjent forsøkte norske myndigheter å avvikle samisk kultur gjennom den såkalte fornorskingspolitikken fra midten av 1800-tallet. Fra 1968-1982 hadde vi Alta-utbyggingen, som endte med at samiske interesser måtte vike for majoritetsbefolkningens krav. Nå på 2000- tallet legger norske myndigheter til rette for rasering av det ene reinbeitedistriktet etter det andre, gjennom vindkraftutbygging. Det er til nå gitt 33 konsesjoner til vindkraft i reinbeiteområde. Hvert av disse betyr redusert livsgrunnlag for reinflokker og for familier som lever av reindrift. Samtidig arbeider vindindustrien systematisk med å kartlegge reindriftsområder for nye vindkraftsøknader (om lag 100 prosjekter tilsammen).
At landbasert vindkraft truer ville dyr, fugler og insekter er godt kjent fra flere land hvor man har lang erfaring med vindkraft. Disse erfaringene har ikke norske myndigheter tatt i betraktning. Solberg-regjeringen planlegger nå i tillegg en massiv satsning på havvind, helt uten hensyn til livet i havet. Det at havvind truer både sjødyr, fisk og sjøfugl blir ganske enkelt utelatt fra regjeringens regnestykker. Havvindprosjektet Havsul I vil, hvis det ikke stanses, sammen med påbegynte Haram vindkraftverk, dekke et tverrsnitt på circa 10 kilometer midt i det mest konsentrerte fugletrekket langs kysten, mellom åpent hav og fastlandsfjell. Lunden er blant artene som da vil få sitt eksistensgrunnlag truet. Havsul 1 vil dessuten ødelegge verdifulle gyteområder for fisk. Norsk Ornitologisk Forening beskriver prosjektet som “sjokkerende”.
Vindkraftverk produserer strøm når vinden blåser, som er circa en tredjedel av tiden. Når det ikke blåser, er det vannkraften som leverer strøm i Norge. Vannkraft fungerer som balansekraft. I Europa hvor man har kull, atom og gasskraft, er det disse energikildene som leverer kraft når det ikke blåser. Vindkraft er kostbar energi. Selv om turbinene er blitt mer effektive, kreves store investeringer i distribusjon, nettstasjoner og kraftlinjer. Norske forbrukere finansierer disse kostnadene. Vindkraft er subsidiert gjennom såkalte grønne sertifikater, betalt av norske strømkunder via nettleien. Stortinget har i tillegg vedtatt gunstige avskrivningsregler som gjør at investeringer i vindkraft blir vesentlig mer interessant for investorer enn oppgradering av allerede eksisterende vannkraftverk.
Ordningen med de grønne sertifikatene «tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler», forutså Jens Stoltenberg allerede i 2006 (Stoltenberg, Mitt privatliv, s. 421-422). Vår tidligere statsminister kjempet imot vindkraftutbyggingen, men ble dessverre ikke hørt av sine kollegaer. Når villfarne miljøvernere, med romantiske forestillinger om “vindmølleparker”, slår seg sammen med industrien, dannes en sterk allianse. Stoltenberg kaller dette for “det miljøindustrielle kompleks”.
I Norge har vi i dag kraftoverskudd, og ettersom de fleste av oss sløser med strømmen, har vi mye å gå på når det gjelder energiøkonomisering. Videre har vi, ifølge forskningsinstituttet HydroCen ved NTNU, gode muligheter til å få ut mer kraft fra eksisterende vannkraftverk. Det er forøvrig den stabile vannkraften som er attraktiv for utlandet. Det er vannkraften Tyskland vil ha, og den skal de også få rikelig tilgang til, ifølge Regjeringens Tyskland-strategi. Vannkraften har gitt norske bedrifter et viktig konkurransefortrinn, og dette står vi nå i fare for å miste.
De 93 vindkraftkonsesjonene som Norges vassdrags- og energidirektorat allerede har gitt, vil resultere i at rundt regnet 2000 kvadratkilometer natur ødelegges. Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne det skje? Vi har jo flere fine paragrafer både i Grunnloven og i Naturmangfoldloven som skal beskytte naturen. Imidlertid har vi ikke noe miljøombud, ingen miljødomstol og heller ingen naturvernminister. Politiske myndigheter og internasjonale kapitalkrefter har erstattet ordet “natur” med ordet “klima”, i tilnærmet orwellsk stil. Til tross for et imponerende lovverk, viser det seg at ville dyr, fugler og insekter er rettsløse i møte med vindindustrien. Buheii-dommen, som Tor Punsvik viser til i sin artikkel “Norsk natur er rettsløs”, avslører at selv ikke rødlistede arter blir vernet. Man skal nemlig “redde klimaet”, og da er alt lov. Når Norges vassdrags- og energidirektorat lager sine utregninger for å finne ut om et vindkraftprosjekt er lønnsomt for samfunnet eller ikke, er naturens verdi satt til kroner null.
Vi homo sapienser hersker over de andre artene. Det vår politiske ledelse glemmer, er at vi trenger de andre artene mer enn de trenger oss.
Mens jeg forbereder meg mentalt på å analysere Espen Barth Eides (EBE) 1. desember-tale om vindkraft i detalj, legger jeg ut talen i sin helhet. Kom gjerne med tips til ting som bør nevnes i analysen. Jeg ser for meg å skrive en tradisjonell retorisk analyse, hvor jeg blant annet diskuterer EBEs doxa (virkelighetsforståelse).
Doxa kan, ifølge Store norske leksikons definisjon, oversettes med begrepene “antagelse” eller “tro”. Platon ser på doxa som “en subjektiv overbevisning basert på sanseerfaring, som” står i motsetning til sikker viten (episteme)”. I analysen vil jeg forsøke å utforske hvilke antagelser Barth Eide baserer sin virkelighetsforståelse på. Hvordan ser han på” de der ute” når han sammenligner med den gruppen han selv tilhører, som han kaller “vi her inne”? Er Barth Eides syn på “de der ute” forenelig med en demokratisk tankegang?
Jeg planlegger videre en komparativ analyse hvor jeg vil sammenligne det Barth Eide sa i Stortingssalen 1. desember med det han skrev på sin egen Facebook-side 2. desember.
Espen Barth Eide (A) []: “Jeg har lyst til å slutte meg til alle dem som i innleggene har påpekt at dette har vært både en god prosess og en god debatt. Og det mener jeg vi skal være glad for. Det foretas nå en helt nødvendig kursjustering i tråd med innspill og engasjement som vi har sett der ute. Det legges betydelig mer vekt på natur. Det legges betydelig mer vekt på lokal involvering. Det strammes inn på konsesjonspolitikken i forhold til både tiden det kan gå fra konsesjon blir gitt til utbygging skjer, og hvor store avvik man kan tillate. Denne kursjusteringen er riktig og fornuftig, og det er klokt å lære underveis.
Jeg har også lyst til å understreke at det vi får til her nå og den ganske brede enigheten som tross alt er, med noen nyanser, markerer seg som en ganske skarp forskjell fra mye av den debatten vi møter der ute, der det har vært mange som har engasjert seg på en slik måte at man enten må være helt for eller helt mot, og hvor det ikke finnes andre standpunkter, alle standpunkter må vendes i samme retning. Det er jo slik med denne saken, som med mange saker, at det ikke alltid egner seg så godt, for vi skal og må gjøre avveininger. All fornybar kraft krever plass, som det er blitt sagt – vannkraft krever plass, solcelle krever plass, vindkraft krever plass.
Vi kommer til å trenge mer fornybar kraft, det er derfor Arbeiderpartiet er opptatt av at vi ønsker en god debatt om framtidige kraftbehov på sikt i Norge. Vi skal drive nye ting med strøm, vi skal nyindustrialisere Norge med ren kraft, og vi skal erstatte en stor fossilandel som vi faktisk også har i vårt eget land. Da trenger vi en debatt som tar hensyn til alle disse faktorene samtidig, og det er det å få til egnede avveininger som er viktig. Det mener jeg vi i stor grad har klart i denne prosessen, og at de fleste av oss har klart å avstå fra fristelsen til å henge seg på de litt forenklede resonnementene som av og til har fått prege debatten der ute. Det er ingenting galt med det sterke engasjementet, men når man – her er jeg faktisk enig med statsråden, og har lyst til å si det – vender sin aggresjon mot det man ser som feilslått politikk, som utmerket godt kan være feilslått, mot lojale byråkrater i embetsverket, mot lokale folkevalgte, mot anleggsarbeidere eller kommunestyrerepresentanter omtrent som om de skulle representere fanden selv, så er det noe alvorlig på gang, og jeg oppfordrer alle som engasjerer seg i denne debatten, til å reflektere litt rundt hvordan den tonen har blitt til i debatten.
Derfor er jeg glad for at det er såpass mange her som innser at vi skal ta hensyn både til lokal medvirkning, til klima – men også til natur – og en forståelse av hvor Norge skal på lengre sikt. Norge er et land som er blitt bygd på ren energi, og det må vi også gjøre i framtiden. Vindkraft kommer til å være en del av det, men da må vi vite hvordan vi forvalter den på den klokest mulige måten.”
Espen Barth Eide på sin egen Facebook-vegg 2. desember 2020:
“Nominasjonsprosessen i Oslo Arbeiderparti er i mål!
Jeg er ydmyk og dypt takknemlig for å blitt enstemmig nominert til 3. plassen på Stortingslista, sammen med et svært dyktig lag bestående av Jonas Gahr Støre, Kamzy Gunaratnam, Trine Lise Sundnes, Frode Jacobsen, Siri Gåsemyr Staalesen, Agnes Nærland Viljugrein, Jon Reidar Øyan, Farukh Qureshi og mange andre flotte partikamerater. Flotte folk hver for seg, til sammen et lag som speiler byen vi skal representere de neste fire årene på en utmerket måte. En fantastisk by, men også det stedet i Norge der de sosiale forskjellene er aller størst.
Jeg ser fram til en god valgkamp med fokus på hva Arbeiderpartiet vil med Norge på vei inn i en tid som virkelig vil kreve politisk handlekraft.
I dette tiåret må vi ta ledelsen i å bygge en fornybar, sirkulær og bærekraftig økonomi samtidig som vi skaper jobber, styrker fellesskapsløsningene, står opp mot ulikhet og tar hele landet i bruk. Og vi må gjøre alt dette mens vi navigerer klokt i en urolig verden der etablerte sammenhenger ikke lengre kan tas for gitt. Da må vi tørre og evne å tenke utenfor boksen, ta tydelige valg, for så å stå opp for dem. Også når det blåser.
Dette er virkelig ikke en tid for enkle løsninger, for å sette “oss” opp mot “dem”, eller for å utstede fagre løfter om å bringe fortiden tilbake, slik populismens profeter prediker. Tvert i mot: Arbeiderbevegelsen har alltid vært og må alltid være en framtidsbevegelse. Vår kraft ligger i at vi vet at skal et sted. Fremad, men aldri glemme, vi i bygger landet, vi går inn i vår tid og sikter mot nye mål, mål som bare kan nås om vi løfter i flokk. Det er den stolte arven vi som lever og virker i dag skal ta videre inn i neste epoke. Slik kloke kvinner og menn gjorde i generasjonene før oss da de gikk inn i sin tid.
Jeg takker for tillitten nominasjonsmøtet har vist, og gleder meg til å ta fatt.”
Viser til mail nedenfor sendt til kollega Mona Bothner i dag, samt til tidligere mail med redegjørelse om klagesaken som skal være sendt direkte til medlemmene i familie- og kulturkomiteen.
Familie- og kulturkomiteen har ikke mulighet til å behandle en klage på avslått behandling i Kringkastingsrådet, eller instruere Kringkastingsrådet om saksbehandlingen.
Komiteen behandler bare saker oversendt av Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 22 sjuende ledd.
Kringkastingsrådet er kun et rådgivende organ. Rammene for visksomheten fremgår av kringkastingsloven § 7-1. Rådet gir råd til kringkastingssjefen om programvirksomheten. Kringkastingssjefen står fritt til å følge rådene. Rådet har altså ingen formell myndighet over redaksjonelle beslutninger.
Kanskje dere skulle prøve å sende klagen til Kringkastingsrådet en gang til?
2. desember i år tok naturverner Helga Gilberg kontakt med Sannhets- og forsoningskommisjonen, Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Gilberg fikk da vite at kommisjonen gjerne tar imot innspill utenfra. Sekretariatsleder Liss-Ellen Ramstad oppfordrer folk til å «melde inn saker som de mener handler om fornorskningspolitikk og urett til kommisjonen. Kommisjonens mandat går helt fram til i dag, det betyr at også konsekvenser av dagens politikk som kan føre til fornorsking kan meldes inn til kommisjonen». Ønsker du å skrive til kommisjonen, kan du bruke følgende e-postadresse: kommisjonen@uit.no
Oppfordringen er herved videreformidlet!
Brev til Sannhets- og forsoningskommisjonen fra Helga Gilberg, 2. desember 2020
«Jeg er klar over at sannhets og forsoningskommisjonen har fått i oppdrag å se på ettervirkningene av det historiske forløpet av fornorskningspolitikken. Det er likevel ubegripelig at en kommisjon som skal søke etter et eventuelt potensiale for forsoning, ikke har ett ord å si om den pågående raseringen av reinbeiter, samisk livsgrunnlag og kultur. Kommisjonen kan mene hva den vil om vindkraft, men dagens angrep på samiske områder og liv kan umulig legge grunnlag for forsoning. Dette er noe som etter min mening må angå kommisjonens arbeid – også sett i sammenheng med tidligere overgrep.
Kommisjonen skal holde et åpent møte i Tromsø i morgen 3. desember. Jeg utfordrer kommisjonen til også å ta opp dagens situasjon for reindrift og samer under møtet. En uttalelse ville også være på sin plass!»
Innlegget er publisert i Facebook-gruppene Medlemmer i Motvind Norge, Motvind – Bevar Øyfjellet og Motvind Nord – Vuostebiegga Davvin
Svar til Helga Gilberg fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, datert 04.12.2020:
«Hei Helga, Takk for ditt innspill som også ble sendt de aktuelle medlemmene i kommisjonen i forkant av det åpne møtet i Tromsø. Det er en del dagsaktuelle temaer vil berøre områder kommisjonen er satt til å granske. Uten å ta stilling til de aktuelle sakene på dette tidspunkt, og før kommisjonen offentliggjør sin rapport, oppfordrer vi folk til å melde inn saker som de mener handler om fornorskningspolitikk og urett til kommisjonen. Kommisjonens mandat går helt fram til i dag, det betyr at også konsekvenser av dagens politikk som kan føre til fornorsking kan meldes inn til kommisjonen.
Vh. Liss-Ellen Ramstad Sekretariatsleder Sannhets- og forsoningskommisjonen
Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner»
Dette innlegget skrev Helga Gilberg etter å ha sett Sannhets- og forsoningskommisjonens nettmøte 3. desember:
SANNHET OG FORSONING
#Sannhets- og forsoningskommisjonen #Erna Solberg
Jeg har vært på åpent møte i Tromsø med Sannhets- og forsoningskommisjonen. (Det er én eneste god ting koronaen har ført med seg: Møter og arrangement som blir streamet på nettet slik at alle som vil, kan være med, se, høre.) I går sendte jeg brev til kommisjonen og ga uttrykk for at det er ubegripelig om en kommisjon som skal finne muligheter for forsoning ikke nevner den raseringen vindkraftutbygginga medfører, – først og fremst for reindriftssamene. Møtet i kveld minnet meg på at flere enn reindrifta får merke de ødeleggelsene vindkraftanleggene fører med seg: samer generelt, kystsamer, kvener, norskfinner, samt de som ikke er en del av kommisjonens arbeid: skogfinnene. De fleste av dem har vindkraftanlegg i nærheten.
Kommisjonen skal ha honnør for et utmerket møte i Tromsø. Det ga god og interessant informasjon om arbeidet. Vi fikk innblikk i hva en kvensk minoritet strir med. Gode fortellinger om hvordan det er for voksne og unge å ta tilbake språk og kultur som fornorskningspolitikken tok fra besteforeldrene og foreldrene deres. Det var også et møte med mye medmenneskelig varme.
Det er ikke vanskelig å forstå at arbeidet til kommisjonen er uhyre viktig. At det er nødvendig at fortellingene om hva storsamfunnets overgrep gjennom år har ført med seg. Samtidig er det totalt uforståelig at dette blir belyst uten at kommisjonen nevner at dagens styresmakter utsetter disse gruppene for enda større overgrep: Igangsatt og planlagt vindkraftutbygging ødelegger for evig og alltid den naturen som er grunnlaget for samer og kveners liv og kultur.
Det bør være et tankekors for kommisjonen og ikke minst for regjeringa som har satt ned kommisjonen og gitt dem oppdraget: Sannhet og forsoning.
Innlegget er publisert i Facebook-gruppene Medlemmer i Motvind Norge, Motvind – Bevar Øyfjellet, Motvind Nord – Vuostebiegga Davvin og Nei til vindindustri i Rennebu
Christina fjeldavli 