https://www.tv2.no/a/11246756/

Et sammensurium er, ifølge Store Norske Leksikon, en rotete eller forvirret blanding. Ordet kommer fra nedertysk (sammelsuur) og betyr opprinnelig «en sur blandingsrett av matrester». Å ta vare på middagsrester må vel kunne sies å være en bærekraftig og klimavennlig handling. Sjefspådriver for FNs bærekraftsmål, den grønnkledde Erna Solberg, velger likevel å bruke dette ordet for å beskrive Folkeopprøret mot klimahysteriet. Statsministeren vil ha seg frabedt sure matrester i form av klimafornektere og innvandringsmotstandere. Disse tar hun nemlig fullstendig avstand fra, når de ikke slumper til å være ministere i hennes egen sammensuriumsregjering.

I Solbergs regjeringskjøleskap finner vi isbiter som sprekkeferdige av stolthet åpner helt nye oljeplattformer, og en oppdrettslaks som vil deponere gruveslam i fjorder, «for å lykkes med det grønne skiftet». I grønnsaksskuffen finner vi den kjerneløse løken fra Ibsens Peer Gynt, som, i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat, vil sprenge i stykker intakte økosystemer, utrydde rødlistede fugler og drenere myrer. Grunnet plassmangel er reinkjøttet erstattet med en kjøleskapsmagnet med bilde av samegutten Ante, fra NRK-serien ved samme navn. Mer skal det ikke til for å ivareta urfolks rettigheter.

Som sjefspådriver for FNs bærekraftsmål, er den grønnkledde forførerinnen programforpliktet til å snakke høyt om klimaproblemer. Det underlige er at FN ikke stusser over sjefens klimasammensurium på hjemmebane. FNs klimapanel oppfordres herved til å ta en titt bak Solbergs kjøkkenpanel.

(PS: Jeg har selv ikke signert oppropet Folkebevegelsen mot klimahysteriet, blant annet fordi jeg mener bruken av ordet “klimahysteri” er uheldig.)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (International Labour Organization, ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. ILO-konvensjon nr. 169, som norske myndigheter ratifiserte i 1990, er en folkerettslig bindende avtale utarbeidet for å gi urbefolkninger verden over et spesielt vern. Konvensjonen består av 44 artikler og er undertegnet av 23 land. Dessverre kan det virke som om norske myndigheter har glemt sentrale deler av avtalen. Ifølge artikkel 2 skal regjeringen verne urbefolkningens “rettigheter og […] garantere at deres integritet blir respektert”. Snarere er det vel det motsatte som skjer på Fosen akkurat nå, når Fosen Vind, etter å ha ødelagt viktige beiteområder, inviterer reindriftseiere til å underholde ved åpningen av Storheia vindkraftanlegg. At våre styrende myndigheter har tilrettelagt for dette, er en stor skandale.

Ifølge ILO-konvensjon 169, artikkel 13, skal regjeringen respektere urbefolkningens “forhold til landområder og/eller territorier der de lever eller på annen måte bruker”. Likevel ser vi nå at naturødeleggende vindindustri truer reindriften, fra Øyfjellet i Vefsn i nord, til Stokkfjellet i Selbu i sør. Artikkel 15 fastslår at urbefolkningens “rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt”. Mener regjeringen at Repparfjorden sikres gjennom dumping av gruveslam? Sametingspresident Aili Keskitalo mener det motsatte, men henne vil regjeringen tydeligvis ikke lytte til, ikke når de samiske interessene kolliderer med storkapitalens interesser.

Erna Solberg, hva skal vi med en klimakur som inneholder gruveslam, betong, mikroplast, sprengte fjell, kvestede fugler, barnearbeid i Kongos koboltgruver, oljeleting i nordområdene, flyreiser til klimatoppmøter med World Economic Forum og vindturbinhydraulikkolje? Kan vi få tak i en ny farmasøyt?

Anbefalt lesning:

https://www.dagbladet.no/kultur/de-blottlegger-arrogansen/72175086?fbclid=IwAR0umRJNLSks8mIt7zbW8EjaJU6mxeG1suuZIfIjYH_kZ6LLN_vlxuhY6Gs

https://www.sametinget.no/Nyhetsarkiv/PRM-30-aar-siden-ILO-konvensjon-nr.-169-om-urfolks-rettigheter-ble-vedtatt

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/76AlV/vil-norge-ta-fra-samene-retten-til-land-og-vann

Norske myndigheter forsøkte å fjerne det samiske språket på 1800- og 1900-tallet, gjennom den såkalte fornorskingspolitikken. Nå trues selve reindriften, en bærebjelke i samisk kultur, av vindkraftprosjekter fra Øyfjellet i Vefsn i nord, til Stokkfjellet i Selbu i sør. Ord som «bærekraft» og «klimavennlig» misbrukes for å kamuflere naturødeleggelsene som “grønt skifte”. Eva Maria Fjellheim ved Senter for Samiske Studier (UiT, Norges Arktiske Universitet), forsker på dilemmaet mellom klimapolitikk og urfolks rettigheter i fornybar energiutbygging. «Reindrift etterlater seg et ubetydelig fotavtrykk. Den er grønnere og mer bærekraftig enn de fleste former for arealbruk», skriver hun i artikkelen “Ærede lagmannsrett” (2020). Landet blir ikke mer bærekraftig når vi fortrenger den tradisjonelle reindriften, snarere tvert imot.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (International Labour Organization, ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet. ILO-konvensjon nr. 169, som norske myndigheter ratifiserte i 1990, er en folkerettslig bindende avtale utarbeidet for å gi urbefolkninger verden over et spesielt vern. Konvensjonen består av 44 artikler og er undertegnet av 23 land. Dessverre kan det virke som om norske myndigheter har glemt sentrale deler av avtalen. Artikkel 2 lyder slik: “Regjeringene skal ha ansvaret for utvikling av, med deltakelse av vedkommende folk, samordnede og systematiske tiltak for å verne disse folks rettigheter og for å garantere at deres integritet blir respektert”. Snarere er det vel det motsatte som skjer på Fosen akkurat nå, når Fosen Vind, etter å ha ødelagt viktige beiteområder, inviterer reindriftseiere til å underholde ved åpningen av Storheia vindkraftanlegg. At våre styrende myndigheter har tilrettelagt for dette, er en stor skandale.

Ifølge artikkel 13 skal regjeringen respektere urbefolkningens “forhold til landområder og/eller territorier der de lever eller på annen måte bruker”. Artikkel femten lyder slik: “Vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene.” Hvordan kan regjeringen tillate dumping av gruveslam i Repparfjorden når sametingspresident er tydelig på at dette strider med samiske interesser? Hvordan kan Erna Solberg, som er leder for FNs bærekraftskomité, velge å se bort fra sentrale punkter i en viktig internasjonal avtale? Antagelig er det bare et spørsmål om tid før de pågående overgrepene mot urbefolkningen blir slått stort opp i utenlandsk presse.

Kilder

https://www.harvestmagazine.no/pan/aerede-lagmannsrett

https://www.regjeringen.no/no/tema/urfolk-og-minoriteter/samepolitikk/midtspalte/ilokonvensjon-nr-169-om-urbefolkninger-o/id451312/

https://www.fn.no/Om-FN/Avtaler/Urfolk/ILO-konvensjonen-om-urfolks-rettigheter

Animasjonsfilm laget av Magdalena, 22. februar 2020.

Animasjon laget av Magdalena

https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/motvind-fra-alle-kanter-1.1664333

Hun husker ikke nå hvorfor det ble nettopp turbiner og muslimer. Kunne det kanskje like gjerne vært turbiner og tulipaner, eller turbiner og turnips? Både redaktøren og annonsøren nikket megetsigende mot henne, og så kom bare ordene flommende, som de pleier, for det er jo gaven hennes dette, at hun har ordet i sin makt.

Turbiner og muslimer. Begge fremmede i landskapet. Begge hatobjekter for høyreekstreme. Så har vi altså kommet dit, at miljøengasjement næres av fremmedfrykt. Den politiske analysen skrev seg nesten selv, kraftig inspirert av en dystopisk film hun hadde sett kvelden før: “The age of stupid”. Den stupide vindkraftmotstanden. Det stupide muslimhatet. Alt falt på plass. Likevel var det noe som skurret. Langt inne i den mentale tåka var det noe som protesterte. Hun lukket øynene, trakk pusten dypt og telte langsomt til Zero.

Blikket hans da de tilfeldig passerte hverandre på Karl Johan. Hun, den talentfulle politiske kommentatoren. Han, den lovende partilederen. Dirringen i luften. De hete kinnene. De fyldige leppene. Var det i dag det skulle skje, på selveste Valentinsdagen? Skulle de endelig? Men, nei. Tåken lettet, og den nye innsikten sved henne brutalt i øynene. “Dæven, han er jo motstander av landbasert vindkraft, han”, fôr det i henne. Pulsen galopperte, og hun kom til å bite seg hardt i underleppen, i ren forbitrelse. Feil fløy. Feil farge.

Hun kjenner suget i magen i dét blikket hans viker fra henne. Skammen over å vite at det er hun som har spolert kjærlighetssjansen. Det at hun har stemplet ham som høyreradikal, han, som er langt ute på venstre fløy. Hvordan kunne hun? Det brenner i halsen og gråten presser på. Feil fløy. Feil farge. Drømmen om å rulle rundt i glatte lakener med Stortingets vakreste mann. Bare å glemme det nå. Lederen for den selvutnevnte miljøstiftelsen står uansett klar. Det finnes ingen planet B, men det finnes opplagt en plan B for kåte skribenter.