The beast of Bourbon

Poem by Dag Harald Rautio

The beast of Bourbon

He’s struttin’ down Saint Wall Street
night is dark, the scents are sweet
shoes are shiny on his feet

leads him straight to the bar
its sign is dim, like a fading star
yet there he goes, the barkin’ bastard

load the barrel, beam some Jim
make him lean and mean like him
yes the bullets, he feels them kickin’

time for Daniel’s, make it seven
takes him halfway up to heaven
bring in the band and let him hear’em

slow the beat and blow the bone
rip the sound to Kingdom come
lifts him up, dog gone stoned

here’s the hour and he needs more
now of Roses, serve him four
then throw him flat, through the door

Illustration by C. Fjeldavli: «Baron with a bad hangover»

Changing of the guards

Poem by Dag Harald Rautio

Changing of the guards

I heard people of power
telling lies to the nation
I saw trains bound for glory
leaving the stations
I saw a working man lending
a hand to his neighbour
I saw a business man rich
beyond his own labour
I heard scientists preaching
their cermon was hollow
I heard a band of angels
I would die to follow

I saw a poor man arrested
defending his integrity
I saw a rich man admired
he was trading in bribery
I saw great fields of barley
with no one to reap it
I saw a boy baking bread
and no one would eat it
I heard a wise man’s words
with nobody listening
I heard our politicians rant
and the masses applauding

I heard promises of a future
of prosperity and plenty
I saw children of poverty
their stomachs all empty
I saw people in search
but none of them seeing
I saw people in wealth
and none of them sharing
I heard a prophet’s vision
of changes and hope
her followers found hung
from the end of a rope

I heard the destitute protesting
with no one to lead them
I saw their children all homeless
and our welfare in mayhem
I saw a nation of people
degraded by greed
I saw continents starving
with billions in need
I saw the will of the few
become the law of the many
I saw its purpose was hidden
the enforcement was shady

I heard salvation of mankind
was increase of consumption
I saw scars from the rape
beyond hope of redemption
I saw a halo of light
surround a young girl
now is she the one
gonna change our world
she lectures the people from
the Parliaments pulpit
– will she learn her own song
before she start sing it ?

The sweet kill

Dag Máthenjárga har sendt meg et nytt dikt, inspirert av de tre durkdrevne falkene som nå sitter i forhandlinger. Jeg har ikke trent meg opp til å tegne denne trioen, men lover å legge inn en illustrasjon etterhvert. Foretrekker egentlig fyldigere modeller.

The sweet kill

how bold they came the falconers
to find me hooded, waiting here
they never could control my flight
my true intentions, for the fight

why should I hunt and kill for them
a slave and servant, of their whim
at the whistle of their last command
I spread my wings, from their hand

eyes unblinking and talons sharp
poised and aimed, at their hearts
the leash they used to keep me tied
around their neck, when they died

Eit siste farvel

Tekst: Andreas Lund

Andreas Lund ved varden på Gudbrandsfjellet. Foto: Eli S.Lund

EIT SISTE FARVEL! Det er søndag ettermiddag og kalenderen viser 5. september. Eg sit på toppen av Gudbrandsfjellet, midt i området for Tysvær vindkraftverk, og tårene renn! Det er snaut halvanna år sidan anleggsarbeidet starta opp og eg vart med i Camp Cleng-gjengen. Eg som gjennom eit langt liv, aldri hadde delteke i ein einaste demonstrasjon, kom brått så langt bort frå eiga komfortsone, som eg trur var mulig.

Utover våren 2020 vart det mange tidlege turar til campen i Hersdalen. Mange timar med fyr i bålpanna saman med folk av ulik bakgrunn og politisk ståstad. Men ein ting hadde me felles, me var alle opptekne av å prøva å redda Tysvær-naturen som nå var sterkt trua. Hubro og kongeørn, flaggermus og frosk, ja sjølv det vesle linerlereiret måtte reddast. Og eg er i dag veldig takknemlig over å ha fått blitt kjent med kvar og ein av desse flotte folka. Det å vera med å stoppa store anleggsmaskinar, var for oss alle ei ny oppleving. Og gå sakte-turane oppover den vakre Hersdalen med alle Risa-bilane som haleheng, vil nok bli hugsa i lang tid! Ofte fekk me jo også besøk av politiet! Me hadde jo lenge håp om at me skulle få stoppa arbeidet, men det viste seg jo å vera umuleg. I slutten av august 20, hadde eg siste turen opp i det som då var blitt eit stort anleggsområde. Heile det vakre naturområdet var då blitt så øydelagt og sundsprengt, at eg kjente det var best å halda seg borte. Motvind arbeidet heldt fram på ulike arenaer, men personleg kjende eg både på motløyse og depresjon.

Gudbrandsfjellet er jo ikkje det fjellet eg har vandra mest i, men opp gjennom åra har det blitt nokre turar. Eit nydeleg landskap med mykje kystlynghei og fantastisk utsikt over Hervikfjorden, og malaren Hertervig sitt rike. Favorittområdet mitt her, er nok området rundt den idylliske Gudbrandstjødna. Heile det siste året har eg tenkt at eg laut manna meg opp og ta ein siste tur, EIT SISTE FARVEL. Og det må seiast at idyllen frå tidlegare turar var borte. Uansett kva veg ein snudde seg, når ein stod på toppen ved varden, så var det halvferdige eller ferdige vindturbinar som dominerte bildet. Saman med 7- 8- 9 og oppimot 10 meter breie anleggsvegar. Og sjølv på denne søndagen var det aktivitet. I sørleg retning kan ein sjå Kårstø-anlegget, som til samanlikning verka veldig lite, sett opp mot dette gedigne vindindustriområdet. Det får meg til å tenkja på desse som meiner at vår skepsis til vindturbinar, kan samanliknast med datidens «dommedagsprofetiar» i samband med Kårstø-utbygginga. Der var heilt sikkert gode grunnar til å vera imot den utbygginga også, men der er ein viktig forskjell om du spør meg.

Kårstø-anlegget har gitt mange gode arbeidsplasser og store inntekter til stat og kommune. Medan dette svære området som nå vert nedbygd, gir tilnærma ingen arbeidsplasser, om ein ser bort ifrå anleggsarbeidet. Og om det skulle bli inntekter ut av etableringa, noko dei «grøne sertifikata» er med og sikrar, så har nok australske Macquarie Group rutinar på korleis dei skal få pengane med seg ut av landet og inn i eit skatteparadis. Dessutan trur eg nok at fuglane har lært seg å halda avstand til flammetårna. Meir bekymra er eg nok då for at  ein del av fuglane våre kan bli offer for turbinvengespissar med hastighet på 2-300 km i timen.

Eit farvel vil alltid vera knytt opp mot sterke kjensler. Ofte vil det nok vera sett saman av både godt og sårt. Kanskje kan eit farvel også vera ein nydeleg uforgløymeleg augneblink som bringar med seg håp! Men dette siste farvel som eg etter fattig evne har prøvt og delt litt av, er eit augneblinksbilde som eg skulle ynskja berre var ein vond draum! Likevel er eg så heldig at eg kan reisa heim og vera skåna frå å ha turbinane midt i synet frå heimen. Mi store medkjensle går til alle dykk som får utsikt, fred og nattero øydelagt av slike nye naboar.

Aktuelle spørsmål heilt til slutt er: Har kampen for å redda Hersdalen og Tysværfjella vore mislykka? Og har alt arbeidet som Camp Cleng-gjengen og alle andre Motvind-tilhengarar har lagt ned, vore forgjeves? Mitt svar er eit klart NEI! Tida og energien som alle naturelskande Motvind-folk har brukt, over det ganske land, er kjempeviktig. Ein del fjell har blitt redda, i vår kommune gjeld det Dalbygda Vindkraftanlegg som ikkje vart bygd. Og at det no vert ein pause i landbasert vindkraft utbygging trur eg heilt klart er eit resultat av at Motvind seglar i medvind. Så sjølv om eg kjente tårene pressa på under turen rundt Gudbrandsfjellet, så veit eg at: DET NYTTAR Å KJEMPA MOT DENNE URETTEN

Appell fra La Naturen Leve

Eidsvolls plass 4. september 2021

Motvind Norge hadde i dag en markering mot vindindustri foran Stortinget, og jeg fikk æren av å fremføre en appell på vegne av La Naturen Leve.

Foto: Jan Gunnar Berg

Kjære alle fremmøtte!

Mitt navn er Christina Fjeldavli og jeg er her på vegne av La Naturen Leve, hvor jeg er styremedlem. La Naturen Leve er en riksdekkende organisasjon som har jobbet mot utbygging av landbasert vindindustri i Norge siden 2013.

Med forferdelse har vi sett hvordan vindindustrien har rasert det som tidligere var noen av våre mest intakte naturområder. Hubroens jaktmarker på Frøya, i Bjerkreim og på Sørmarkfjellet. Smølalirypas siste gjemmesteder. Sanglerkas rike på Haramsfjellet, hvor man flyttet grensene for fuglereservatet for å få realisert et vindkraftprosjekt som aldri burde sett dagens lys. Nærmere hundre vindkraftkonsesjoner rakk Norges vassdrags- og energidirektorat å dele ut uten at vi i forkant hadde en åpen, offentlig debatt om vindkraft.   

Norske myndigheters satsning på ustabil vindkraft i vannkraftlandet Norge går hardt utover reindriften, en bærebjelke i samisk kultur. Symboltungt blir det når turbintransporten i Vefsn må passere statuen av Elsa Laula, den samiske rettighetsforkjemperen. Lokalpolitikerne i kommunehuset bak henne har gjort lite eller ingenting for å beskytte de rettighetene som Elsa Laula kjempet for. Bak meg her jeg står, har vi et stortingsflertall som unnlater å protestere, som tier og som stemmer ja til fortsatt vindkraftutbygging i Sápmi.

På Fosen er både Storheia og Haraheia tapt for reindriften. Saken var nylig oppe i høyesterett, i storkammer med elleve dommere. Regjeringsadvokaten stilte opp, som partshjelp for utbyggeren og mot Fosen reinbeitedistrikt. Akkurat nå vurderer Norges vassdrags- og energidirektorat om de skal gi konsesjon til Davvi vindkraftverk. Planen er å plassere 100- 267 digre turbiner midt i verdifulle reinbeiteområder på Finnmarksvidda. Det må ikke skje! Vi som er samlet her i dag må samarbeide for å hindre det.

Ifølge Grunnlovens § 108 skal de statlige styresmaktene «leggje til rette for at den samiske folkegruppa kan tryggje og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv». I Naturmangfoldloven § 1 heter det at «naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur». Om lovene virkelig ble fulgt, ville man aldri kunnet åpne opp for den vindkraftutbyggingen som foregår i dag.

Vindkraften er svært arealkrevende. De 277 turbinene som er installert på Fosen ruver i terrenget. I tillegg kommer milevis med internveier, som kan være opptil ti meter brede, oppstillingsplasser på størrelse med en halv fotballbane og trafostasjoner. I 2019 varslet FN om at over en million arter er truet som en direkte følge av arealendringer. Den globale oppvarmingen forverrer situasjonen. Det å ofre natur for å «redde klimaet», slik det heter i Trys reklame for Norsk Vind, kan ikke være svaret når økosystemene truer med å kollapse. Vindkraftutbyggingen kan heller ikke forsvares samfunnsøkonomisk, noe daværende statsminister og samfunnsøkonom Jens Stoltenberg advarte om allerede i 2006. Bare på Fosen er 7 milliarder overført til utbyggingen i form av statlige tilskudd til grønne sertifikater. Reineierne på Fosen forstod hvor ødeleggende utbyggingen ville bli. Reineier Arvid Jåma har forsøkt å advare siden 1999. Hvorfor ble han ikke hørt?

I Norge er vi i dag selvforsynte med vannkraft. Oppgradering av allerede eksisterende vannkraftverk vil, i kombinasjon med energieffektivisering, kunne dekke det økende kraftbehovet i kommende tiår, uten naturødeleggende vindkraft. Per i dag har vi kraftoverskudd og kan derfor bidra med fornybar kraft til det europeiske kraftmarkedet. Vi har ikke noe akutt behov for kraft som kan forsvare de dramatiske naturødeleggelsene.

Camilla Wærenskjold var på plass på vegne av kultur-Norge. Foto: Christina Fjeldavli

Påstanden om at den gjennomførte og pågående vindkraftutbyggingen i Norge har en positiv klimaeffekt blir stadig gjentatt av utbyggere. Dette er en udokumentert påstand. Mye tyder på at vindkraftutbyggingen i Norge kan ha negativ klimaeffekt fordi naturødeleggelsene er så massive. Industrialiseringen ødelegger naturens evne til å lagre drivhusgasser som karbon og metan. Man kan pakke det inn i fagre ord. Uanstendig er det likevel, det som foregår. Uanstendig og lovstridig. Det å ta vare på naturen er det beste vi kan gjøre for klimaet, ifølge Norsk institutt for naturforskning. Og forbruket må ned.  

Myndighetene har foreslått å innføre en avgift som skal tilfalle kommunene ved bygging av landbasert vindkraft. La Naturen Leve ser det som sannsynlig at en slik økonomisk belønning vil gi økt press på naturen. Det er ikke gitt at det til enhver tid sitter representanter i kommunestyrene som har den kunnskapen som skal til for å vurdere fordelene opp mot ulempene. Hvis kommunepolitikere og grunneiere lar seg lokke til å avstå arealer til vindindustrien, vil resultatet bli kortsiktig gevinst og et langsiktig tap, som den enkelte kommunepolitiker ikke kan forventes å ha den fulle oversikten over. Nå må vi være våkne! Vi må aktivt oppsøke grunneiere og politikere og opplyse om vindkraftbransjens fremgangsmetoder. Alle nye prosjekter bør stanses i fase 0, altså i den fasen hvor utbyggere lusker rundt og forsøker å lage avtaler med grunneiere.

La Naturen Leve registrerer at norske myndigheter har unnlatt å innføre EUs 2012-direktiv om energieffektivisering, noe som var et ønske fra Energi Norge. Når norske myndigheter nå, som nevnt, foreslår en avgift som vil gjøre det mer fristende for kommunepolitikere å si ja til å avstå arealer til vindindustrien, får Norwea det som de har ønsket. Både Energi Norge og Norwea har som oppgave å sikre de økonomiske interessene til noen få. Myndighetene bør sikre fellesskapets interesser.

Den norske vindkraftutbyggingen kan ikke forsvares ut fra et miljøperspektiv, og den kan heller ikke forsvares samfunnsøkonomisk. En samlet vurdering gjør at vi i La Naturen Leve anser denne satsningen for å være et miljø- og energipolitisk blindspor. La oss nå gå sammen om å stanse alle kommende prosjekter i fase 0!

På vegne av La Naturen Leve

Christina Fjeldavli, styremedlem