Eventyret om Bubo Bubo og fjellandet

oznorCO
Det var en gang en hubro som het Bubo Bubo. Han levde i et merkelig fjelland som ble styrt av ei oppblåst heks. Illustrasjon: Christina Fjeldavli (en versjon i farger legges ut seinere i dag eller i morgen)

Det var en gang en hubro som het Bubo Bubo. Bubo Bubo bodde i et merkelig lite fjelland som ble fjernstyrt av ei oppblåst heks. Høyt over tretoppene svevde hun, omgitt av et kobbel med småhekser og trollmenn som lydig fulgte hennes minste vink. Ingen av borgerne kunne huske siste gang Statheksa hadde bakkekontakt. “Er vi ikke heldige som lever i verdens beste demokrati!” sa de til hverandre, og de veivet ivrig med de små flaggene sine, for slik skulle det være. 

En dag Bubo Bubo kom hjem fra smågnagerjakt, oppdaget han til sin store forskrekkelse at reiret var borte. Hele reirplassen var dekket av grus og betong, og fjellknausene var sprengt i stykker. Han kjente seg ikke lenger igjen. Slik ble Bubo Bubo en fremmed og en flyktning i sitt eget land.

Så hendte det at hele verden ble rammet av en fryktelig pest. Bubo Bubo var ikke selv i faresonen, men mange sapienser fryktet for livene sine, over hele jorden. Statsheksa hadde i grunnen ikke tenkt så nøye på denne pesten. Tross gjentatte advarsler fra Verdens helseorganisasjon, hadde hun valgt å tenke at problemet nok kunne trylles bort, om det skulle bli behov for det. Smittestoffet var uansett bare bittelite, faktisk mindre enn en prikk. Fra de ytre skylagene, hvor heksa befant seg, var problemet umulig å få øye på. 

En dag skjedde det noe som fikk sjefsheksa til å steile. Ei dansk heks fikk plutselig alles oppmerksomhet rettet mot seg da hun, kontant og selvsikkert, “tok grep”, som de sier. Dette var en kalddusj midt i fjeset på Sjefsheksa. Brått oppfattet hun at fjellandet kallet, og befant seg plutselig, til stor forbauselse fra omverdenen, på et slags bakkeplan. 

At kriser kan utnyttes for å bryte ned demokratiske grunnprinsipper, er noe enhver diktatorspire, med respekt for seg selv, er fullstendig klar over. Skuffelsen var derfor stor da trassige fjøsnisser tviholdt på den gammeldagse tredelingen av makten, godt hjulpet av obsternasige jurister. I stedet for komplett diktatur, måtte Statsheksa og Justis- og beredskapsheksa nøye seg med et slags halvdiktatur.

Pestutbruddet var ute av kontroll lenge før Statsheksa bestemte seg for å gjøre noe med det, og som ventet ble det full panikk da det viste seg at det ikke fantes smittevernutstyr. Flere av innbyggerne ble desperate og ropte og skrek at heksene skulle ta mer kontroll. “Gjerne for meg”, tenkte Sjefsheksa, og hun smilte lurt for seg selv mens hun låste dem inn, isolert fra hverandre med Glava og gipsplater. «Så hyggelig, koselig og deilig vi har det i verdens beste demokrati!» sa de til hverandre, og oppslutningen om Sjefsheksa økte fordi hun utstrålte slik trygghet i den akutte krisesituasjonen. 

Innbyggerne var kanskje trygge innenfor husets fire vegger, men utenfor drønnet gravemaskiner og betongbiler. Trollmenn og hekser, som kunne fremsi de riktige trylleformularene, skulle selvfølgelig fortsatt få ture fram, akkurat som før. Det hadde Justis- og beredskapsheksa sørget for. Alle hubroegg ble inndratt av myndighetene, og vingespenn på mer enn tretti centimeter ble forbudt. Bubo Bubo banket hardt på vinduer og dører, for å vekke befolkningen, men til ingen nytte. Der inne satt de, med store klokker over ørene og knasket i seg ostepop, mens de stirret apatiske på den ene nyhetssendingen etter den andre, med Sjefsheksa i hovedrollen. 

Årene gikk og innbyggerne i landet ble vant til å leve i skjul. Noen gikk i kjelleren. Andre koste seg med flere skjermer samtidig, og rikelig tilgang på toalettpapir. Da det ikke var mer igjen å ødelegge, var det heller ikke noe poeng for Statsheksa å være der. Nesten umerkelig smøg hun seg bort. Poff, så var hun kun å se på den internasjonale stjernehimmelen.

Så kom den dagen da dørene gled opp. Noen borgere ble bare sittende i de såkalte godstolene sine, stive og ubevegelige som gråstein. Andre beveget seg etter hvert ut av husene, sjanglende og ustø etter den lange dvalen. Med sløve øyne kikket de rundt seg. På hver eneste knaus var det plassert roterende kniver. Myrer, skoger og enger var erstattet av grus og betong. Det merkelige var at nesten ingen av dem la merke til det. «Vi elsker naturen!» sa de til hverandre, og så kledde de seg opp i staselige nasjonaldrakter. Da Bubo Bubo fløy bort, la han merke til et revnet flagg som var heist til topps. Det var det siste han så av fjellandet.

 

Eventyret om Maria Andrea og de tre små grisene

Griser_redigert_av_Magdalena
Munkegribben Maria Andrea Brinzola og de tre små grisene. Illustrasjon: Christina Fjeldavli. Digital redigering:  Magdalena Fjeldavli

Det var en gang en vakker munkegribb som ble født av ville foreldre i Spania. Da hun som ungfugl kom til å skade seg, ble hun tatt vare på av snille sapienser som gav henne navnet Maria Andrea Brinzola. Høsten 2018 var hun klar for å utforske verden, og ble da utstyrt med en GPS-sender. En optimistisk og livsglad munkegribb la ut på en fantastisk reise, fra Spania til Norge.

I Spania hadde Andrea Maria opplevd sapienser på sitt beste. Stor var derfor overraskelsen da det viste seg at sapiensene i Norge hadde latt overlatt makten til en råne og to purker som innbilte seg at de kunne sveve over den europeiske stjernehimmelen. For at ingen skulle merke at de egentlig ikke kunne fly, hadde grisene bestemt seg for å brekke vingene på alle fugler, og knuse alle egg. Bare kinderegg var lov, og disse ville purkene ruge på og klekke ut selv, uten innblanding fra Stortinget.

Det er uvisst hvorfor Maria Andrea valgte seg ut Norge som reisemål. Kanskje hadde foreldre eller besteforeldre fortalt henne om hvor vakker og urørt naturen var i dette rare fjellandet? Munkegribben kunne ikke vite noe om de store ødeleggelsene. Hun fløy på instinkt, hun fløy som munkegribber alltid har gjort, i tusener av år. Hvordan kunne hun ane at griske og grådige griser nettopp hadde røvet til seg siste rest av villmark?

En svart dag skjedde det som ikke skulle skje. Maria Andrea kom til å fly rett inn i et påbegynt vindkraftanlegg. I tre dager og tre netter lå hun alene og led, med brukket vinge, før hun på den fjerde dagen ble funnet av en feltornitolog. Da hadde de spanske vennene etterlyst henne. Maria Andrea fikk komme til en dyktig veterinær, men dessverre viste det seg at det ikke var mulig å reparere den ødelagte vingen. Aldri kom hun til å fly igjen.

Kilde: https://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=2575

Kan vi lære noe av Maria Andrea Brinzola i koronaens tid?

oznorCO

Den spanske munkegribben Maria Andrea Brinzola ble i forrige uke funnet alvorlig skadet i et påbegynt vindkraftanlegg i Bjerkreim. Feltornitolog Egil Ween “fant henne sittende i en steinur med brukket vinge” (www.birdlife.no, 22.03.20). Dessverre viste det seg, under operasjonen denne uken, at vingen måtte amputeres som en følge av skadene. Det at vi sapienser ikke har nok respekt for andre arter skaper store problemer, og ikke bare for Maria Andrea. Forskere peker på klare sammenhenger mellom sykdommer som Ebola, HIV, Sars og Korona, og vårt forhold til naturen. Vi har tøyd strikken så langt at det slår tilbake på oss selv. 

Olje-og energidepartementet (OED) inviterte 2. mars til møte om vindkraftutbygging 11. mars. 10. mars ble møtet avlyst på grunn av koronavirusets inntog, og vi opplever nå en unntakstilstand med stengte skoler, stengte arbeidsplasser for mange og forbud mot å møtes i større forsamlinger. Samtidig foregår det en frenetisk aktivitet inne i kontorlokalene til OED. Med vindkraftmotstandere i karantene, har man bestemt seg for å ofre både Haramsøya og Stadlandet. I tillegg vil man true livsgrunnlaget for fuglene ved Runde, med havvindanlegget Havsul 1. “Havsul I vindkraftverk bryter med det som internasjonalt har vært poengtert som det første og viktigste tiltaket for å unngå store, negative følger av vindkraftutbygging, nemlig å unngå samlokalisering med områder med stor verdi for, og stor aktivitet av, fugl”, skriver Norsk Ornitologisk Forening på sine nettsider. NVE har her gitt konsesjon til et prosjekt som bryter med internasjonale konvensjoner (https://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=2445). 

Naturvernere over hele landet registrerte med glede at Andmyran-prosjektet ikke ble gitt utvidet frist. Vi håper dette betyr at området vil bli bevart som det er i dag. Det er bra at OED har tatt kunnskap om myras betydning med i betraktningen i behandlingen av denne enkeltsaken. Dette burde skape presedens også i andre saker. Det uforståelige er at OED samtidig har landet på at Haramsfjellet, Stadlandet og fuglene ved Runde skal ofres. Disse avgjørelsene tyder på en skjødesløs og faglig svak saksbehandling, hvor interessene til noen få prioriteres fremfor naturen og fellesskapets beste. At avgjørelsene tas når naturvernere er forhindret fra å demonstrere, og uten at man har gjennomført det møtet som var planlagt, forsterker den uhyggen som nylig oppstod da Regjeringen forsøkte å oppheve Grunnlovens maktfordelingsprinsipp gjennom sitt første utkast til koronalov. 

Den kyniske vindkraftbransjen presser nå på for å få unntak fra koronabestemmelsene, med påstander om at bygging av vindindustri er “samfunnskritisk”(BT, 24.03.20). For at eieren skal sitte igjen med mest mulig profitt, benyttes det østeuropeiske arbeidere. Vindkraftbransjen ber om at disse skal slippe karantenetiden på 14 dager. Dette bør OED blankt avvise. I Norge produserer vi mer kraft enn vi trenger selv, og vindkraftutbygging er derfor på ingen måte samfunnskritisk nødvendig. Tvert imot er denne industrialiseringen kritisk samfunns- og naturødeleggende. 

Koronapandemien har vist oss at vi må ta vare på naturen. Pandemien har også demonstrert for oss at det går an å gjøre aktive og modige valg for å komme seg ut av en knipe. Dessverre er det for seint for Maria Andrea Brinzola. Hun vil aldri kunne fly igjen. Kanskje vi kan forsøke å lære noe av det hun måtte oppleve? 

Kilder

https://www.nrk.no/klima/viruset-kan-vaere-framprovosert-av-mennesker-1.14957874

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/avslar-klager-pa-haram-vindkraftverk/id2694720/

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/stadfester-planendring-for-okla-vindkraftverk/id2694721/

https://www.birdlife.no/naturforvaltning/nyheter/?id=2445

https://www.bt.no/nyheter/okonomi/i/y3j1jK/Vindkraftselskaper-ber-om-unntak-fra-korona-regler

https://www.nrk.no/rogaland/floy-fra-spania-_-ble-kvestet-i-vindkraftverk-1.14957047

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/opan6V/vindkraft-er-ikke-samfunnskritisk-virksomhet

 

Kunstauksjon for Maria Andrea Brinzola

oznorCOI artikkelen “Munkegribben Brinzolas ublide møte med industrialisert norsk natur”, som ble publisert på nettsidene til Norsk Ornitologisk Forening 22. mars 2020, forteller Egil Ween om den GPS-merkede munkegribben Brinzola som nylig kom til skade i et påbegynt vindkraftanlegg i Bjerkreim (https://www.birdlife.no/). Da hadde hun fløyet helt fra Spania til Norge.

Egil Ween beretter at han “fant henne sittende i en steinur med tydelige problemer”. Hun hadde “smelt den ene vingen inn i en wire”, og slik pådratt seg to åpne brudd. Selv om fuglen nå blir tatt vare på, og vil bli operert, er det uvisst om hun noen gang vil kunne fly igjen. “Ingen må tro at industrialiseringen av naturen vår ikke utgjør en fare for våre ville fugler, og rovfugler spesielt!” skriver Ween, som samarbeider med Wild Fauna Hospital i Madrid om denne vonde saken.

Norges vassdrags- og energidirektorat forsøker i sine utredninger å gi inntrykk av at man tar hensyn til fugleliv når konsesjonssøknader behandles, men i realiteten er det dessverre slik at man, bevisst eller ubevisst, ofte overser de dramatiske konsekvensene vindkraftutbyggingen får for fuglelivet.

Motvind SørVest, ved kampanjeleder Jan Helge Vassbø, har startet en innsamlingsaksjon til støtte for Brinzola og andre fugler som havner i en lignende situasjon. Jeg oppfordrer alle til å støtte aksjonen. Mer informasjon finner dere her: https://www.spleis.no/project/101775

Kunstauksjon

Tegningene i dette blogginnlegget auksjoneres bort til inntekt for den spleisen som det er referert til ovenfor. Send e-post til christina.fjeldavli@vtfk.no dersom du vil legge inn et bud. Formatet er A3. Det er brukt kull, akvarellfarger og collage (dvs. at noe er klippet og limt). Auksjonen varer til og med 15. april kl. 22:00

oznorCO

Christina Fjeldavli, naturverner og billedkunstner (utdannet fra Goldsmiths College, University of London)

Screenshot_20200325_090943

Anbefalte lenker:

https://www.facebook.com/bfrnorge/

Ikke et forsøk på statskupp

“Det var ikke et forsøk på statskupp, det var et forsøk på å få hverdagen til å fungere”, sier Erna Solberg etter at en revidert versjon Koronaloven ble vedtatt av Stortinget lørdag 21. mars. Regjeringen arbeidet i hemmelighet fram en Koronalov med vide fullmakter, men ble kontant satt på plass av ledende jurister.

Når klimakrisa kan brukes til å rasere naturen, så kan vel koronakrisa brukes til å rasere demokratiet? Det må være lov å prøve seg. Innbyggerne i landet er uansett bare et sammensurium av EU-motstandere og globalister som insisterer på at vi skal være selvforsynte. 

https://www.nrk.no/norge/enighet-i-stortinget-om-den-nye-_koronaloven_-1.14955254