Vestfold Høyres Lene Westgaard-Halle besøkte nylig Alcoa Mosjøen og benyttet da anledningen til å reklamere for både EØS-avtalen og Øyfjellet vindkraftverk, via Facebook. Vindkraftutbyggingen i Vesterfjellan (Øyfjellet-saken) er en av de aller mest kontroversielle fordi industrialiseringen ødelegger for reindriften, en bærebjelke i samisk kultur.
Når Lene Westgaard-Halle velger å rosemale vindkraftutbygging i Sápmi, blir det i praksis en form for usynliggjøring av det samiske perspektivet. Westgaard-Halle er stortingsrepresentant og burde være klar over vindindustriens negative innvirkning på natur og samisk kultur. Hun burde være kjent med at sametingspresident Aili Keskitalo betegner dette som “grønn kolonisering”.
Lene Westgaard-Halle har gjentatte ganger fremstilt seg selv som miljøengasjert, via Facebook. I en kommentar til hennes Facebook-innlegg valgte jeg derfor å spørre henne om hun ikke bekymrer seg for hvordan utbyggingen påvirker reindriften. Dette svarte hun ikke på. Responsen hennes var å blokkere meg.
Nå i ettertid ser jeg at Lene Westgaard-Halle har omtalt meg på svært lite flatterende måter inne på Facebook. Blant annet påstår hun at jeg har utsatt henne for “massiv spam over lengre tid”, noe som ikke medfører riktighet. Det stemmer at jeg delte Facebook-innlegget hennes fra Alcoa Mosjøen-besøket tre eller fire steder og at jeg tagget henne i den forbindelse. Utover dette har jeg knapt tagget henne. Jeg tagger ofte Høyre, statsminister Erna Solberg og olje- og energiminister Tina Bru, men ikke stortingsrepresentant Westgaard-Halle.
Westgaard-Halle påstår i kommentarer inne på Facebook at jeg driver med “hets” og “personangrep” uten å konkretisere hva hun sikter til. Hun skriver det ikke direkte til meg, men til andre personer. Blir ikke dette en form for baksnakking? Er det slik den offentlige debatten skal foregå?
Kjære Lene Westgaard-Halle! Jeg ser at du, i en diskusjonstråd som omhandler vindkraft, forsøker å svekke etosen til en meningsmotstander ved å omtale ham som “kommunist” og “vaksineskeptiker”. Her tar du mannen og ikke ballen. Er ikke dette selve definisjonen på et personangrep? Kan vi ikke heller holde oss til saken?
Mitt opprinnelige spørsmål til deg lød som følger: “Du bekymrer deg ikke over overkjøringen av de samiske interessene?” Dette vil jeg gjerne at du skal svare på. Jeg ser forøvrig at du omtaler Hogne Hongsets bidrag i vindkraftsaken i gåsetegn, slik: “bidrag”. Vil du forklare hva du mener med det?
Text: Sara van der Moer/ Photo: Per Helge Rygh/ Extinction Rebellion
Sitting down in the middle of the road is the last thing I want to do. However, I feel it is my moral duty to stand up and speak out, in order to wake people up. As long as those in power do not wish to protect nature because they value money higher than Life itself, I will continue to rebel for all life. Out of love and respect for all nature and living beings we share this planet with.
En protest mot naturødeleggelse for kortsiktig profitt
Landskapsmaleriet på bildet viser natur som vil bli ødelagt av planlagt firefelts motorvei mellom Kolltveit og Ågotnes. Det å ødelegge maleriet er en symbolsk protest mot veibyggingsplanene. Kunst-performancen kan i tillegg tolkes som en generell protest mot naturødeleggelse for kortsiktig profitt.
Sara van der Moer planlegger nå å lage en serie bilder for å illustrerer de ulike måtene norsk natur blir ødelagt på.
Rødt, SV, MDG og Venstre har den beste miljøpolitikken, ifølge Naturvernforbundet. Når Maria (11 år) “vil ha svar fra norske politikere” i klimasaken, velger Aftenposten Junior likevel å kun la Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, MDG og Fremskrittspartiet komme til orde. Hvorfor er Rødt, Venstre og SV utelatt?
Mest sannsynlig vil du da få et autosvar fra statsministerens kontor hvor man skylder på stort arbeidspress grunnet sushimiddager på Geilo.
Til:
Christina Fjeldavli
Vi bekrefter at din e-post er mottatt av Statsministerens kontor.
Statsministerens kontor har som følge av det pågående koronautbruddet svært stort arbeidspress.
Som en konsekvens av dette kan svar på henvendelser, behandling av saker og innsynsspørsmål, ta noe lengre tid enn vanlig. Dette vil også bety at de frister som er i lovverket vil kunne bli brutt. Statsministerens kontor beklager dette, men håper på deres forståelse.
Vi vil samtidig understreke viktigheten av åpenhet i den situasjonen vi nå er i, og åpenhet vil være førende for Statsministerens kontors arbeid både nå og fremover i tid.
Vi stadfestar at din e-post er motteken av Statsministerens kontor.
På grunn av det pågåande koronautbrotet har Statsministerens kontor svært stort arbeidspress.
Som ein konsekvens av dette kan det ta noko lenger tid enn vanleg å få svar på spørsmål og å få behandla saker og innsynssaker. Dette vil også bety at fristane i lovverket vil kunna bli brotne. Statsministerens kontor beklagar dette, men håpar på forståing for situasjonen.
Me vil samtidig understreke kor viktig det er med openheit i den situasjonen me er i, og openheit vil også vere førande for Statsministerens kontors arbeid både no og framover i tid.
Mii duođaštat ahte Stáhtaministara kantuvra lea ožžon du e-poastta.
Stáhtaministara kantuvrras lea dál hui ollu bargu Koronaroasu geažil.
Váikkuhus dás lea ahte mii soaitit ádjánit guhkit go dábálaččat vástidit go minguin váldá oktavuođa. Áššiid meannudeapmi ja geahčadanjearaldagaid vástideapmi sáhttá maid ádjánit guhkit go dábálaččat.Dát mearkkaša maid ahte mii soaitit fertet rihkkut áigemeriid mat leat lágas. Stáhtaministara kantuvra šálloša dán, ja sávvá ahte dii ipmirdehpet dán dili.
Mii háliidit seammás deattuhit man dehálaš rabasvuohta lea dan dilis mas mii dál leat. Stáhtaministara kantuvrra barggus lea dál, ja ovddas guvlui, rabasvuohta guovddážis.
We hereby confirm that your e-mail has been r eceived by the Office of the Prime Minister.
Due to the ongoing outbreak of the corona virus, the Office of the Prime Minister is experiencing significantly increased workload.
As a consequence, it may take longer than usual to respond to inquiries, process cases and answer requests under the Freedom of Information Act. This also means that legally determined deadlines may be broken. The Office of the Prime Minister regrets this, but hopes for your understanding.
We will at the same time emphasize the importance of transparency in the current situation. Transparency is, and will continue to be, a guiding principle in the work of the Office of the Prime Minister.
Tungtransport med turbindeler til vindkraftverket passerer en statue av den samiske rettighetsformkjemperen Elsa Laula. Den sørsamiske reindriften blir nå fortrengt av grådige industriherrer, under dekke av et “grønt skifte”. Vestfold Høyres Lene Westgaard-Halle bidrar til å usynliggjøre de samiske interessene. Foto: Tom Kvitnes
Alcoa Mosjøen hadde for en knapp uke siden besøk av Vestfold Høyres Lene Westgaard-Halle, som med begeistring videreformidlet bedriftens EØS-avhengighet. “Vi trenger vindkraft og vi trenger EØS”, var den tydelige beskjeden som Westgaard-Halle påtok seg å videreformidle, via Facebook. Alcoa Mosjøen “får snart 1/ 3 av strømmen sin fra Øyfjellet ved siden av Mosjøen (som det har vært flertall for i kommunestyret flere ganger før bygging, for dere som lurer)”, kunne hun videre berette, etterfulgt av en slags latter-emoji. Det stemmer at flertallet i Vefsn kommunestyre har stemt for utbygging. Den sørsamiske reindriften har man tillatt seg å valse over.
Å bruke en latter-emoji for å beskrive vindkraftutbygging i Sápmi er langt fra passende. Da jeg gikk inn på Lene Westgaard-Halles Facebook-innlegg, valgte jeg likevel å overse emoji-valget. Det var viktigere for meg å påpeke det faktum at Høyres representant kun tok industriherrenes perspektiv i vindkraftstriden.
Målet mitt var å synliggjøre usynliggjøringen av de samiske interessene. “Du bekymrer deg ikke over overkjøringen av de samiske interessene?” spurte jeg derfor. Westgaard-Halle unnlot å svare på dette. Hun responderte imidlertid positivt da Høyre-politikeren Narve E. Endresen skrev: “Vindkraft er nødvendig for å elektrifisere samfunnet slik at vi får kuttet utslippene og begrenset den globale temperaturstigningen. Om dette hersker det ingen tvil”. Jeg etterlyste dokumentasjon og kommenterte at jeg ser det som alvorlig at han feilinformerer en yngre kollega. I tillegg delte jeg Westgaard-Halles Facebook-innlegg videre og oppfordret andre naturvernere til å realitetsorientere henne i Øyfjellet-saken. Mer skulle det ikke til før hun blokkerte meg inne på Facebook. Også flere andre naturvernere ble blokkert, etter å ha argumentert mot vindindustri.
Etter å ha kommet i unåde hos en av Vestfold Høyres mest aktive Facebook-brukere, trodde jeg først at dialogen var over, men der tok jeg feil. Uten å tagge meg, eller informere meg på annet vis, valgte Westgaard-Halle brått å forklare sin sensureringspraksis, i kommentarfeltet etter et Facebook-innlegg publisert av Motvind Norges styreleder, Eivind Salen. Hadde ikke naturverner Ann Jorun Hillersøy informert meg, ville jeg muligens ikke oppdaget det.
I sin forklaring skriver Westgaard-Halle følgende: “Hei Christina, jeg redigerer pagen min ganske stramt. Det er fordi jeg ønsker å ha en page hvor alle føler seg komfortable med å kommentere og diskutere. Det betyr at folk som bare kommer inn en enkelt gang for å hause opp stemningen, kommenterer på instruks for å kjøre kampanjer, hetser andre, personangriper, sverter eller annet som ødelegger debattklimaet, kan gjøre det på andre steder enn min page. Det er viktig for meg at også folk som ikke er aksjonister kommer til. Det er folk som ofte ikke sender mailer eller er like aktive som du er. Innspill til meg direkte kan mer enn gjerne sendes til lene.westgaard-halle@stortinget.no. Mailen min kan gjerne deles i aksjonsgruppene du har oppfordret folk til å bedt legge igjen kommenter på siden. 😊Så forstår jeg at det kan virke strengt, men det er sånn jeg har valgt å håndtere min page. Ha en fin dag videre. Mvh Lene Westgaard-Halle”.
“Her trengs det visst oversettelse”, skriver Ann Jorun Hillersøy. “Redigere = sensurere. Alle føler seg komfortable = ekkokammer. Ødelegge debattklimaet = stille ubehagelige spørsmål dere ikke har svaret på eller ikke vil svare på. Aksjonister = mye brukt uttrykk om vindkraftmotstandere, som er helt vanlige, fortvilede mennesker som ikke lenger vil være vitne til den fullstendige overkjøringen av politikere og myndigheter som handler på instruks fra politikerne og som bruker ytringsfriheten, som ignoreres og sensureres over en lav sko, blant annet av deg og andre “der inne” for å uforstyrret kunne fortsette å schmokke opp vindkraftverk over det ganske land (og etter hvert også hav). Strengt = totalitært, innebærer blokkering av personer som skriver ting som ikke behager vedkommende. Akk, så enkelt. Problemet ute av verden!”
I en egenpresentasjon inne på Høyres nettsider skriver Lene Westgaard-Halle at hun er opptatt av å ta “vare på naturen vår så også ungene våre kan nyte rent hav, frisk luft og et godt klima”. Likevel velger hun å være medlem av et parti som stemmer ja til dumping av gruveavfall i norske fjorder, ja til mer oljeleting og ja til industrialisering av Europas siste villmark. Hun skriver at hun vil “være en stemme for de som kanskje ikke roper høyest, men som trenger en stemme mest”. Likevel velger hun å bidra til usynliggjøring av sørsamiske interesser. Når noen frivillig påtar seg å realitetsorientere henne, velger hun å blokkere dem. Informasjonsarbeid blir stemplet som hets.
Lene Westgaard-Halle, det er forskjell på å hetse og å legge frem fakta. Da du for noen måneder siden innrømmet på Facebook at du hadde vært for ensidig opptatt av klima og at du ikke hadde tenkt nok på naturvernet, roste jeg deg for det. Jeg synes du var modig som kom med denne innrømmelsen. Kan det hende at du var for ensidig opptatt av industriherrenes interesser, og at du glemte de samiske interessene, da du besøkte Alcoa Mosjøen? Det er ingen skam å snu.
Olje- og energiminister Tina Bru ynder å fremstå som klimaengasjert, og snakker mer enn gjerne om CO2 og utslippskutt på innpust og utpust hver gang noen stikker et kamera opp i ansiktet hennes. Stor blir derfor skuffelsen når viktigperer som Maja Lunde, Anne Sverdrup-Thygeson, Dag Hessen og en rekke andre irriterende forståsegpåere blander seg inn, i et klimaopprop i VG. Høyre-kronprinsessen kjenner hvordan harmen dirrer i brystet, for dette er jo “helt vanvittig!” Makan til frekkhet fra en selvtilfreds og uvitende gjeng! Skjønner de ikke Equinor-logikken?
Driften av oljeplattformene på norsk sokkel skal etter planen fullelektrifiseres med “fornybar” kraft fra land, noe som vil forvandle den siste olje til verdens reneste og peneste, i tidenes symboltiltak. Dette er helt nødvendig for “det grønne skiftet”, og det burde den norske kultureliten forstå! “Her kommer en liten rant”, skriver Tina på Facebook, for “nå er det faen meg nok!”
Tina Bru pusher ikke bare olje. Hun pusher vindkraft også. Ikke minst har hun i årevis pushet på for Fosen Vind, Europas største landbaserte vindkraftanlegg og “et fantastisk kinderegg”, slik Ernas lille stjerne ser det. Et fantastisk kinderegg som tapper norske borgere for milliarder, raserer landskapet og fortrenger sørsamisk reindrift. Det å kunne vise til dokumentert klimaeffekt, eller samfunnsøkonomisk nytte, er slett ikke nødvendig, for her handler det først og fremst om språk og symboler. Og FNs urfolkskonvensjon kyler vi hardt inn i et hjørne. Den har vi ikke sett, så hold kjeft om at vi har signert den.
Høyre tror Norge kan klare seg uten samisk kultur og uten artsmangfold, og legger derfor til rette for mer oppdrettslaks på avveie, mer oljeleting, mer veibygging, mer hyttebygging, mer dumping av gruveavfall i fjorder og mer vindindustri i reinbeiteområder. “Høyre tror på Norge”, men ikke på Sápmi, og derfor er det logisk at regjeringsadvokaten trer støttende til, når Fosen Vind i disse dager møter Fosen reinbeitedistrikt i høyesterett, foran elleve dommere som sammen skal vurdere hvor fantastisk Tinas kinderegg er.
Tekst: Christina Fjeldavli. Foto og research: MariaGrimsgaard
For noen år siden kunne tenåringer være usikre, kritiske og rebelske, og samtidig bli sett på som normale. Slik er det visst ikke lenger. Tviler du av og til på deg selv? Frykter du at de andre aldri vil bli fornøyde med deg uansett hva du gjør? Tenker du noen ganger at «dette klarer jeg ikke», «jeg får det ikke til», «det gir ikke mening for meg»? Ifølge læreboka Kultur og samhandling (Fagbokforlaget, 2020), forfattet av Bjørn Hallvard Grinde og Ingvill Kalvik, tenker du da «som en taper». Boka er tilpasset Fagfornyelsen i skolen, prosessen med å fornye læreplanene i Kunnskapsløftet. Livsmestring løftes her frem som et gjennomgående tema.
Før i tiden het det seg at det viktigste ikke var å vinne, men å delta. I læreboka Kultur og samhandling blir ungdommene møtt med en skjematisk oversikt over vinnertanker og tapertanker. Helt normale tanker og følelser stemples som taperens tanker. Grinde og Kalvik mener det nok godt når de gir sine råd til hvordan du kan unngå å tenke «som en taper», for kanskje kan du til og med bli en taper, hvis du tenker som en? Likevel er det noe urovekkende over denne teksten. Livet fremstilles som en slags konkurranse som først og fremst skal vinnes. Det kan virke som om lærebokforfatterne, i iver etter å hjelpe, forsøker å luke bort helt vanlige tanker og følelser.
Tusen takk til Maria Grimsgaard som gjorde meg oppmerksom på de nye kravene som stilles til ungdommene.
Kilde
Grinde, Bjørn Hallvard; Kalvik, Ingvill. Kultur og samhandling, kapittel 5, side 75-76, Fagbokforlaget, 2020
Ifølge Frostating lagmannsrett må Storheia (bildet) regnes som tapt for reindriften, etter at Fosen Vind bygget ut vindindustri der. Fotoet ble tatt 11. juni 2020 av Lars Husby.
Tekst: Brage Sæther/ Foto: Lars Husbyog Brage Sæther
KONSERT & SAFARI 12. august, Fosen Vinds lille PR-stunt. Jeg dro ikke dit. Men det gjorde politiet, visstnok med fire biler. FOR DET SKAL SLETT IKKE STÅ PÅ RESSURSER, NÅR VINDBARONENE SENDER BEKYMRINGSMELDING.
Jeg hadde faktisk tenkt å reise 135 km fra Melhus til Roan for å delta, så jeg meldte på meg og familien via Fosen Vinds nettløsning 21. juli. Samtidig sendte jeg dem en alminnelig høflig mail med et enkelt spørsmål jeg ønsket svar på. Fosen Vind svarte ikke.
31. juli purret jeg etter svar og spurte samtidig om det ville bli noen konsert, da artistene jo hadde trukket seg etter å ha blitt bragt til kunnskap om konfliktene og ødeleggelsene rundt utbyggingen. Fosen Vind svarte ikke.
Tredje august purret jeg etter svar igjen. Fosen Vind svarte ikke. Sjette august purret jeg atter en gang. Arrangementet nærmet seg fort, og jeg var smålei av å bli ignorert. Så jeg dro en liten skrøne og “meldte på” 32 fiktive deltagere og sa vi hadde leid en buss – kanskje ville det bli to busser også…Niende august svarte Fosen Vind meg på mail, men da hadde jeg skrotet mine planer om Roan-tur og tilbragte heller siste del av ferien i fjell som ikke er ødelagt av tung industri. Uten telefondekning.
Fosen Vind ble så paranoide at de kontaktet politiet, som rykket ut onsdag 11. august. Minst to uniformerte biler, med innsatsleder, surra rundt oppi bygda mi. Den ene var i gårdsplassen min, visstnok skal bilen ha gitt lyd med sirene da den kom. Politiet snakket med en nær slektning av meg, de hadde forsøkt å ringe meg mange ganger og virket smådesperate etter å finne meg. De “ville snakke med meg om vindkraft” hadde de sagt.
Du verden for en absurd opplevelse. Ingen informasjon eller melding var etterlatt til meg, jeg måtte selv ringe krimvakta når hverdagen kom for å finne ut hvorfor de hadde lett etter meg.
Flere steder i landet hvor det bygges ut vindindustri, har politiet brukt store ressurser på å følge med på naturvernere. Dette fotoet ble tatt på Frøya i 2019, av Brage Sæther.
Tross protester fra hele landet, valgte Fosen Vind å gjennomføre sitt utskjelte arrangement «KONSERT & SAFARI» 12. august. Etter at gjestene hadde fylt magene sine med gratis grillmat, var det tid for konsert. «Svisker kom på løpende bånd fra Åfjord Janitsjar til stor applaus fra publikum», ifølge et Facebook-innlegg skrevet av Knut Steinsheim, som ifølge en lokal kilde skal være ansatt i Fosen Vind . Steinsheim mener også at Best Of Rock «fyrte av rockeklassikere med trøkk», og fremhever spesielt allsangen av klassikeren «The Final Countdown» som et høydepunkt. «The Final Countdown». Den endelige nedtellingen. Men hva teller vi ned? Kan det være restene av europeisk villmark? Eller siste rest av ydmykhet?
Heldigvis var det ikke alle som lot seg rive med av allsangen. Blant dem som beholdt verdigheten var Raine Olaf Ørsnes og familien, som kom ens ærend til Åfjord for å protestere, både mot naturødeleggelsene i seg selv, og mot feiringen av dem. Ved «safarikrysset» traff Ørsnes-familien to medlemmer av Naturvernforbundet i Åfjord, som hadde vært på fjellet med et banner mot vindindustri. Noen politifolk hadde også troppet opp, uvisst av hvilken grunn. «Vi hadde en hyggelig prat med politiet», forteller Raine Olaf Ørsnes. «De ordnet plass til oss ved konsertområdet, så vi kunne stå der når folket hadde dratt fra fjellet. Det hele gikk veldig rolig og fint for seg. Dattera mi fikk dele ut brosjyrer på konsertområdet». Såvidt Ørsnes kunne se, var ikke pressen til stede.
Foto av banner: Raine Olaf Ørsnes. Foto av konserten: privat
Ifølge Knut Steinsheim skal «125 biler og busser med flere hundre mennesker» ha deltatt på safarien. Disse fikk «kjøre en tur i Kvenndalsfjellet vindpark i strålende vær». Anne Karin Rødde skriver i en kommentar til Steinsheims innlegg at det er «imponerende hva byggearbeiderne har fått til av veger og turbiner i vindmølleparken». Slik Rødde ser det, har Fosen Vind «klart å gjort det beste ut av inngrepene i naturen». Det var «[r]ent og ryddig på hele området, og områdene rundt vindmøllene var pent opparbeidet».
Rent, ryddig og pent opparbeidet var det nok ikke før vindkraftutbyggingen, for naturen er vill. Nå teller vi ned til den dagen da homo sapiens har klart å temme det hele! Det er mye å telle ned til, også for Fosen Vind. Vindkraftselskapet teller ned til 25. august, for da får de sjansen til å vise seg frem i høyesterett, med hjelp fra regjeringsadvokaten. Hele elleve dommerne vil se nærmere på hvordan urfolks rettigheter ble ivaretatt da Fosen Vind tok seg til rette i sørsamiske reinbeiteområder.
Ønsker du å gi en symbolsk takk til artistene som sa nei til «KONSERT & SAFARI»?
Landeveiens Helter og Axel Frønes valgte å trekke seg fra Fosen Vinds «KONSERT & SAFARI» da de forstod hvor ødeleggende og opprørende vindkraftutbyggingen har vært, og er. Musiker Børge Rømma var godt orientert fra før og takket derfor nei med én gang.
Det står respekt av artister som lar hensynet til andre mennesker, og hensynet til naturen, veie tyngre enn egne økonomiske interesser. Ønsker du å vippse en symbolsk sum for å takke, kan du bruke følgende Vipps-nummer:
Axel Frønes: 597699
Børge Rømma: 600326 (BB Records, plateselskap som Rømma har med sin kone)
Lars Erik Blokkhus: 41 33 87 16
Rune Rudberg: 91 77 53 50
Dag Ingebrigtsen: 417417
(Jeg håper å få tak i Vipps-nummer til flere av artistene etter hvert)
Vindkraftdebatt i forbindelse med Olavsfestdagene 2021. Bildet viser fra venstre: Siv Sandvik, debattleder og politisk redaktør for Adresseavisen, Maja Kristine Jåma, reineier og kandidat til sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund og Vibeke Stjern, ordfører i Åfjord. Foto: Jan-Egil Eilertsen
«Vindkraft: Etter stormen- hva nå?» Dette var overskriften da Adresseavisen og Litteraturhuset i Trondheim arrangerte vindkraftdebatt i forbindelse med Olavsfestdagene 29. juli (Adresseavisen, Midtnorsk debatt, 2021). Debatten var todelt. Den første halvtimen handlet om hvilke konsekvenser vindkraftutbyggingen har, og har hatt, for reindriften og den samiske kulturen på Fosen. Her deltok Vibeke Stjern, ordfører i Åfjord kommune for Arbeiderpartiet og Maja Kristine Jåma, reineier og kandidat til sametingsvalget for Norske Samers Riksforbund (NSR).
I andre halvdel av debatten deltok Ståle Gjersvold, konsernsjef i TrønderEnergi, Tony Christian Tiller, statssekretær i Olje- og energidepartementet (OED) for Høyre og Lars Haltbrekken, som er stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV). Disse tre var så vidt innom konsekvensene for reindriften før de gikk over til å diskutere vindkraftens betydning for det såkalte «grønne skiftet». Arrangementet gikk av stabelen i Kirkehagen utenfor Nidarosdomen og ble ledet av Siv Sandvik, som er politisk redaktør for Adresseavisen. I denne teksten vil jeg gjengi og kommentere første del av debatten, hvor Jåma og Stjern deltok.
Kort om Jåma og Stjern
Maja Kristine Jåma (f. 1993) er førstekandidat for Norske Samers Riksforbund (NSR) i sørsamisk valgkrets. Hun er oppvokst med reindrift og tilhører Fovsen Njaarke reinbeitedistrikt, som er direkte rammet av Fosen Vinds utbygging. For tiden bor hun i Snåsa hvor hun jobber som politisk rådgiver for sametingsrådet i NSR. Jåma sier til NRK at hun på generelt grunnlag mener at «den samiske stemmen skal ha mer å si når det er snakk om ting som skal skje i samiske områder» (Danielsen, 2021).
Vibeke Stjern (f. 1972) har vært ordfører i Åfjord kommune siden 2007, for Arbeiderpartiet. Vindkraft har vært et viktig tema i kommunestyret helt siden hun kom til makten. Til NRK sier Stjern at hun «ville gått for vindkraftutbygging på nytt, hadde hun fått valget i dag». For Åfjord-ordføreren har det vært viktig å spille på lag med Fosen Vind, utbyggeren, for å sikre økonomisk gevinst for kommunen (Stranden, 2021).
Europas største landbaserte vindkraftanlegg
Etter en byggeperiode på nærmere fem år, står det nå 277 vindturbiner på Fosen, fordelt på seks separate anlegg. For å kunne plassere turbinene i terrenget, har man bygget om lag 180 km med vei. Hver turbin krever i tillegg en oppstillingsplass på størrelse med en halv fotballbane. Den massive industrialiseringen av fjellene gjør Åfjord til landets største vindkraftkommune. Fosen Vind regnes i dag som Europas største landbaserte vindkraftanlegg.
Metode
Olavsfestdagenes vindkraftdebatt ble filmet og kringkastet i sanntid direkte via Adresseavisens debattsider, Midtnorsk debatt. Etter å ha fulgt direktesendingen, så jeg opptaket flere ganger og noterte ned ordrett hvert ord som ble sagt. For å gjøre innholdet mest mulig tilgjengelig for allmennheten, har jeg i etterkant gjort noen språklige endringer og oversatt det hele fra trønderdialekt til bokmål. Unødvendige gjentagelser, som typisk oppstår i en muntlig fremstilling, har jeg fjernet. Jeg har også tatt bort unødvendige småord, som «jo» og «da». Uten å endre på meningsinnholdet, har jeg også forandret litt på rekkefølgen enkelte steder. Der jeg har endret på ordvalget eller lagt til ord, har jeg brukt klamme for å markere det. I tillegg til å gjengi det verbale, har jeg enkelte steder også notert ned hva slags kroppsspråk som blir brukt.
Hensikten min har vært å gjøre dialogen lett tilgjengelig og lesbar for et stort publikum, slik at den kan analyseres, tolkes og drøftes av flere. Lenke til filmopptaket av debatten ligger i kildelisten. Dette gjør det mulig for lesere å selv sjekke hvorvidt det som foregår, og det som blir sagt på scenen, er gjengitt på en ryddig måte. Mine egne kommentarer til det som blir sagt, har jeg markert med kursiv.
Rettferdighet som bakteppe
«Rettferdighet» står det med store bokstaver på et banner som dekker sceneveggen bak debattantene. Rettferdighet er valgt som et gjennomgående tema under Olavsfestdagene 2021, noe som gjør den moralske fallhøyden stor for arrangørene. Flere har i forkant poengtert det urettferdige i at Maja Kristine Jåma må stille alene som konsekvent naturverner på scenen, uten at denne innvendingen er tatt til følge av arrangøren. Også de innledende premissene, om at stormen skal være over og at vindkraft skal være en del av et grønt skifte, har blitt møtt med protester.
Industrieventyr eller skrekkhistorie?
Tvisten mellom Fosen Vind DA og Statnett, på den ene siden, og Fosen reinbeitedistrikt, på den andre siden, skal behandles i storkammer i fem dager fra og med 25. august (Lund og Co, 2021). Bildet viser Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Er Fosen-utbyggingen «et industrieventyr eller er det en skrekkhistorie?» spør ordstyrer Sandvik innledningsvis. Spørsmålet blir ikke stilt direkte til noen av debattantene, men kan tolkes som en illustrasjon på hvor splittende vindkraftsaken er, og har vært. Det som for noen oppfattes som «et industrieventyr», kan av andre oppleves som «en skrekkhistorie». Det første direkte spørsmålet i debatten går til ordfører Vibeke Stjern, som får i oppgave å beskrive hvilke gevinster Åfjord har fått som følge av utbyggingen.
Stjern: «Vi bestemte oss ganske tidlig for at hvis vi skulle være en del av den store industriutbyggingen, så skulle vi sitte rundt bordet sammen med utbyggeren. Vi satte oss som mål at tjue prosent av det som ble investert, skulle legges igjen lokalt og regionalt på Fosen. Her handler det om investeringer på opp mot femten milliarder, så da blir det ganske store penger det er snakk om. Vi måtte jobbe ganske hardt og godt sammen med dem [Fosen Vind] for å få det til. Lokale folk har vært med på [vindkraft]utbyggingen, kaiutbygging og litt veiutbygging. Slik har vi nådd målet vi satte oss.
Da vi sa ja til å avstå areal i 2009-2010, ble det oppfattet som positivt av omverdenen. Det var ganske mange som kom og sa: «Dere tar en for laget. Stortinget har bestemt at vi skal bygge ut vindkraft og dere har sagt ja til å avstå areal». Da var det en sånn positiv boost, at dette var bra at vi gjorde, for Norge og verden på en måte [ler], og så har debatten endret seg».
Når Vibeke Stjern snakker om den økonomiske gevinsten, i form av arbeidsplasser i utbyggingsfasen, fremstår hun som orientert og saklig. Hun vet at det dreier seg om investeringer på «opp mot femten milliarder». Noe hun unnlater å kommentere, er hvor mange arbeidsplasser vindkraftanlegget genererer nå som man er over i driftsfasen.
Ordføreren ler når hun forteller at de fikk skryt i Åfjord kommune, fordi de gjorde noe som var bra for «verden på en måte». Det er uvisst om hun faktisk tror på det selv, at det de har gjort er bra for verden. Vi som følger saken, vet godt at det er klimaargumenter som er brukt for å selge inn vindkraften som en del av «et grønt skifte». Stjern avstår fra å bruke klimaargumentasjon. Det at Åfjord kommune har hatt økonomisk gevinst i utbyggingsfasen er det hun nevner først, og det er også dette hun ser ut til å ha mest kunnskap om. Andre gevinster blir ikke nevnt.
Ordstyrer Sandvik responderer på Stjerns innledende redegjørelse med å gjengi noe ordføreren tidligere har sagt, om at «det gikk fra en klapp på skulderen til et klaps i ansiktet». På direkte spørsmål på om hun nå angrer, svarer Vibeke Stjern benektende.
Stjern: «Nei, jeg har aldri angret meg for at vi sa ja. De vi har oppnådd er både jeg og de fleste i Åfjorden, på en måte, fornøyde med. Men det har vært vanskelig. Jeg har selv stilt til valg og må stå for det jeg har sagt politisk, det jeg har ment og det jeg har stemt for. Det som gjør at jeg kanskje noen ganger har angret meg, handler om at det har vært så tøft for så mange. Ordskiftet og debatten har blitt så innmari vanskelig. Det er vanskelig å snakke sammen. Steile fronter. Jeg synes det er vanskelig å se på når egne innbyggere får mye pes».
Vibeke Stjern angrer ikke på at hun har støttet vindkraftutbyggingen i Åfjord. Det faktum at reineiere har blitt tvunget til å gi fra seg viktige beitearealer, nevner hun ikke. Når hun noen ganger har kjent på anger, er det fordi det har vært tøft å møte så mye motstand. Innbyggere i kommunen fått «pes» på grunn av utbyggingen, og det har vært «vanskelig å se på». «Jeg er i hvert fall glad for at vi snakker sammen om det i dag», kommenterer ordstyrer Siv Sandvik og smiler. Maja Kristine Jåma smiler ikke. Hvorvidt partene faktisk «snakker sammen om det» i Kirkehagen kan nok diskuteres. På scenen er det få meter mellom partene, men den mentale avstanden ser ut til å være stor.
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Sandvik: «Maja Kristine Jåma, din familie har aldri vært med på de heiaropene som muligens var [der] i starten. Dere er en av tre samiske familier som driver med rein i Sør-Fosen reinbeitegruppe og har hele veien kjempet imot planene, og tapt. Hvordan har utbyggingen på Storheia påvirket reindriften som din familie driver med der?»
Jåma: «Det har vært en veldig lang og krevende prosess. Vi har jobbet imot denne storslåtte vindkraftutbyggingen i over tjue år. Det er en seigpining å være så få familier imot så store krefter: imot myndighetene som har bestemt at det skal ofres reinbeiteareal til utbygging av vindkraft, imot investorer som er med på det og som tenker kapital, og imot kommuner og ordførere som faktisk er villige til å ofre reinbeiteareal, for å gjennomføre «det grønne skiftet». I begynnelsen var situasjonen en helt annen enn det den er nå. Vi følte oss veldig alene i debatten. Vi var de eneste som så at dette her er en katastrofe for naturen, først og fremst, men også for reindriften.
Vi har måttet gi fra oss mye areal, beiteareal, mot vår vilje. Vi har ikke gitt vårt samtykke til dette. Det har vært krevende. Men at vi har tapt, det stemmer nok ikke. Naturen er ødelagt og rasert oppe på Storheia, med åtti turbiner og seks mil vei, men vi har ikke tapt ennå. Vi har jo en sak som skal opp for høyesterett 25. august, der vi stiller spørsmål om denne utbyggingen i det hele tatt er i tråd med våre rettigheter som urfolk og reindriftssamer. Så den kampen er ikke over, selv om det har vært tjue år med seigpining. I denne sammenhengen har jeg lyst til å trekke frem noe min far, John Kristian Jåma, sa til Adressa, i forbindelse med en ekspropriasjons-skjønnssak, i 2018: «Dette er landtyveri. I Amerika skjøt de indianerne, men her blir vi pint i hjel. Bit for bit forsvinner landet vårt [spontan klapping fra publikum]» (Adresseavisen, 2018).
Sandvik: «Jeg ser det berører deg veldig sterkt».
Jåma: «Ja. Når det snakkes om reindrift utenifra, blir det typisk fremstilt som utelukkende en næring, men det er jo mye mer enn det. Reindrift er livene våre, det er livsstilen vår, noe vi er oppvokst med og det som vi kjenner best. Det er bærebjelken for språket vårt, tradisjonene våre og kulturen vår. Tenk på all den unike kunnskapen som ligger i reindrift, som har blitt overført fra generasjon til generasjon! Dette er noe vi vil føre videre».
Sandvik: «Tror du dere kan det, der, nå?»
Jåma: «Det er ikke noen tvil om at reindriften på Fosen er truet på grunn av den enorme vindkraftutbyggingen, ikke bare i Sør-gruppen, men også i Nord-gruppen. Det dreier seg om enorme ødeleggelser og enorme tap til vindkraft. I tillegg oppstår en indre krise. Det du er oppvokst med, og det du har tenkt å fortsette med, står i fare».
Sandvik: «Stjern, når du hører Jåma fortelle nå, tenker du fortsatt at det var verdt det?»
Stjern: [umiddelbart] «Ja. Helt fra jeg ble med, har det handlet om vindkraft i kommunestyret. [Som fersk ordfører] hadde jeg ikke engang sett på en kraftledning. Den kunnskapen jeg hadde om reindrift på Fosen, samisk kultur og samisk språk var [begrenset]. Men jeg har lært masse, kanskje spesielt av Terje Haugen fra Nord-Fosen. Noe han sa, som brant seg inn i meg, var at det handler ikke bare om det ene vindkraftanlegget. Det husker jeg så godt han sa. Det handler om totaliteten i det du sier ja til. Vindkraft er én ting, så er det skogsbilveien, så er det hyttefeltene og så er det alt det andre som sammen innskrenker grunnlaget for reindriften. Haugen nevnte også det Maja er inne på, at reindriften ikke bare er en næring. Det er noe mer bak. Så hvordan kan man da si at man allikevel ville gjort det samme i dag? Hele Åfjord-miljøet har alltid spurt seg: Hva betyr dette for reindriften? Og vi må forholde oss til det retten sier, og det Maja sier, om at hun ønsker å drive med reindrift, selv om det blir bygget ut vindkraft».
På direkte spørsmål om Stjern synes at vindkraftutbyggingen har vært «verdt det», svarer hun raskt ja, uten å begrunne svaret sitt. Hun forklarer ikke hvorfor det er «verdt det», men av det hun forteller, forstår vi at vindkraftplanleggingen var i gang allerede før Stjern ble ordfører. Det kan virke som om hun i utgangspunktet hadde lite praktisk kunnskap om kraftutvinning. Hun hadde ikke engang «sett på en kraftledning». Stjern innrømmer at hun som fersk ordfører hadde lite kunnskap om reindrift på Fosen, lite kunnskap om samisk kultur generelt og lite kunnskap om samisk språk. Kanskje visste hun ikke hvor viktig reindriften er for å bevare det sørsamiske språket? Hvorvidt hun er klar over dette i dag, får vi ikke vite, for hun sier ikke noe om det.
Etter å ha gjort det klart at hun ble valgt som ordfører uten å ha kunnskap om sørsamisk kultur, og uten å ha «sett på en kraftledning», begir Stjern seg ut på en beretning om sin egen utvikling. Hun nevner Terje Haugen i Nord-Fosen som skal ha vært en viktig person i denne forbindelse. Blant annet skal Haugen ha forklart henne at det ikke bare er vindkraftutbygging som ødelegger reinbeiteområder, men også andre ting, som skogsbilveier og hyttefelt. Akkurat dette «brant seg inn i» henne. Det å påpeke at også andre ting, «som skogsbilveier og hyttefelt», truer reinnæringen, kan tolkes som en form for skjult argumentasjon. Gjennom å vise til andre trusler mot det samiske, får ordføreren flyttet fokuset. Plutselig handler det ikke bare om vindkraft, men om trusler mot naturen generelt.
Når Stjern forteller at det Terje Haugen fortalte «brant seg inn i» henne, er målet kanskje å fremstå som ydmyk og lyttende. Selv om den nyervervede kunnskapen ikke ser ut til å ha påvirket ordførerens handlingsmønster, får hun kommunisert at hun, på et tidspunkt, har lyttet. Det er noe paradoksalt og selvmotsigende over denne argumentasjonen.
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Sandvik: «Apropos det retten sier, så er jo både Storheia og Haraheia gått tapt som seinvinterbeiteområder for reindriften på grunn av utbyggingen. Og så sier du at dere har hatt dette med i prosessen, og jeg har sett i et tidligere intervju, før turbinene stod der, at du var spent på hvordan dette ville slå ut for reindriften. Er det da rett å si at dere visste ikke, men at dere gamblet på at det gikk bra?»
Stjern: «Nei. Vi gamblet ikke. En av de tingene som var veldig ok kom, for vår del, var at man tok et grep fra Sør-Trøndelag fylke. [I utgangspunktet skulle jo hele] Trøndelag bombarderes med vindkraft. Det som var veldig ålreit for oss som skulle si ja eller nei til å avstå areal, var at Sør-Trøndelag fylke sa at på østsiden av fylkesveien [ler], man må nesten være lokalkjent for å vite om det, men på den siden skal det ikke være noe vindkraft i det hele tatt, og da valgte vi å si ja til de arealene som nå står ferdig utbygd. Og så er det et gigantisk industriprosjekt, og store industriprosjekter klarer aldri alle å bli enige om, og aldri alle å få det som man vil med».
Når ordføreren uttaler seg om rettens avgjørelse, blir argumentasjonen hennes igjen selvmotsigende. Hun sier at hun respekterer rettens avgjørelse. Samtidig er hun tydelig på at hun ville sagt ja til denne vindkraftutbyggingen på nytt, hvis hun fikk valget i dag. Hvor stor er da respekten for rettens avgjørelse? Frostating lagmannsrett har neppe ment at det er legitimt å ødelegge reinbeiteområder bare man betaler nærmere 90 millioner i etterkant, i erstatning.
Stjern oppgir at de «gamblet ikke». Dette kan tolkes som en påstand om at lokalpolitikerne i Åfjord kommune visste hva de gjorde. De visste at naturødeleggelsene ville bli store.
Stjerns lille latterutbrudd kan tolkes som et uttrykk for nervøsitet. Det kan også tolkes som et forsøk på å ufarliggjøre situasjonen og lette stemningen. Kanskje oppleves alvoret som ubehagelig. Alternativt kan det hende at ordføreren faktisk ikke forstår hvor alvorlig det er å være medskyldig i brudd på urfolks rettigheter, slik disse rettighetene er definert av FN.
Stjerns forsøk på å få frem det komiske med at man må være lokalkjent for å forstå hva hun snakker om geografisk sett, faller ikke i god jord i den retoriske situasjonen. Det er ingen andre enn Stjern selv som ler av dette. Sandvik forholder seg nøytral. Blant publikum ser vindkraftmotstanderne ut til å være i flertall. En høy andel av personene som sitter i Kirkehagen har på seg t-skjorter med påskriften «Nei til vindkraft på Frøya». Flere holder plakater mot vindkraft og mot debattens innledende premiss om at stormen skal være over.
Sandvik: «Jåma, Stjern var jo litt inne på det, at det er jo ikke bare vindkraften som truer interessene til reindriften. Du nevnte i stad at bak nesten hver en sving så møter dere noe som truer dere som reindriftssamer. Kan du fortelle litt mer om det?»
Jåma: «Landområdene våre, som vi har brukt til reindrift i over hundre år, innskrenkes år for år, prosjekt for prosjekt, en bit her på hvert et hjørne, hver en sving, så mister vi landareal. Som reindriftssame på Fosen blir jeg betenkt når jeg hører det Stjern nå sier. Hun er ordfører i den største reindriftskommunen på Fosen, og så synes hun det er greit at det har blitt gjort så store inngrep i naturen. Nå har jeg en klar forventning om at resterende areal vernes, ikke bare fra store prosjekter som vindkraft og vannkraft, men også fra veibygging, hyttebygging, kraftlinjer, turiststier og generell tilrettelegging for ferdsel. Samlet sett er det mye».
Sandvik: «Selv om enkelte inngrep isolert sett ikke er så store, så blir det massivt til sammen, slik som jeg skjønner det. Da kan jo du svare på den utfordringen da, Stjern. Nå har [Åfjord kommune] tillatt store inngrep i reinbeiteområder på grunn av vindkraft. Vil dette påvirke fremtidige vurderinger, når dere får andre saker på bordet, som er i områder der det er reinbeite?»
Stjern: «I de fleste kommuner, og også i Åfjorden, blir samiske interesser alltid forespurt hvis det skal brukes areal. Det legges frem saker slik at de kan komme med uttalelser».
Sandvik: «Vil du høre mer på dem heretter, og ikke bare høre med dem?»
Stjern: «Jeg kan jo snakke bare for meg selv, men jeg må jo innrømme, og jeg sa jo det i forgårs [smiler] at det som han Terje lærte meg, og det som vi snakket om, det har påvirka meg. Men å være politiker nå og si at det ikke vil bli flere utbygginger, det er helt umulig å si for meg [smiler]».
Igjen forsøker Stjern å avvæpne med humor. Vi som er tilhørere skal smile eller le av dette, at hun som politiker ikke kan si nei til ytterligere rasering av beiteområdene. Igjen trekker hun frem Terje Haugen, som hun omtaler med fornavn. Hun poengterer at hun har lært av ham, og at han har påvirket henne. Likevel kan hun ikke love å ta hensyn til reindriften, for hun er først og fremst politiker. Resonnementet røper et syn på sin egen rolle som er godt egnet til å fremme politikerforakt blant tilhørerne. Det at reinbeiteområder går tapt ser ikke ut til å bekymre henne.
Sandvik: «Tror du dere blir hørt i større grad, Jåma? For du har jo tidligere sagt at det verste i prosessen her har vært at dere har følt dere usynliggjort».
Jåma: «Vi har jo alltid forhåpninger om at det blir bedre. Vi er resultat av et folk som har kjempet mange kamper oppigjennom. Vi vil fortsette med å kjempe for våre landarealer, for vi er helt avhengige av naturen. Vi lever jo med naturen, og så klart, vi har jo et håp [om å bli hørt mer]».
Jåma presiserer at samiske reindriftsutøvere lever «med» naturen, og ikke bare av den. Hun er tydelig på at «vi er helt avhengige av naturen», noe som får henne til å fremstå som en genuin naturverner. Jåma er også bevisst sin historie. Hun vet at folket hennes har «kjempet mange kamper oppigjennom». Det kan virke som om bevisstheten om dette gjør henne trygg på at hun selv kan klare å stå i kampen for å beholde det som nå er igjen av natur. Selv om hun blir intervjuet som enkeltindivid, snakker hun på vegne av et «vi», et større fellesskap, som antagelig også gir styrke.
Sandvik: «Det overordnede temaet for Olavsfest i år, er rettferdighet. Jeg skal stille samme spørsmål til dere begge, og jeg starter med deg, Stjern. Har vindkraftutbyggingen i Åfjorden vært rettferdig?»
Stjern tar en tenkepause på drøye seks sekunder.
Stjern: «Himmel og hav, det er et vanskelig spørsmål»
Sandvik: «Ja, det er det».
Stjern: «Rettferdig for hvem? Noe som har falt bort i debatten her [selvmedlidende tone], som på en måte, som jeg føler er kjempevanskelig, det er rett og slett at når motstanden øker, for det har den jo gjort, sant, debatten har endra seg, og det skjedde for noen år tilbake, [frustrert tone, puster tungt, kirkeklokkene begynner å ringe i bakgrunnen]. Vi hadde altså et storting, og vi hadde en regjering, som sa at her skal Norge forplikte seg til å bygge ut mer fornybar energi. Så sa de at en del av det skal komme gjennom landbasert vindkraft. Da skjønner alle sammen i utgangspunktet at det skjer ikke i Nordmarka, det skjer ikke på Byåsen. Det skjer der det er mye land, mye vind og lite folk. Mange kommuner ble spurt om å avstå areal for å nå de nasjonale målene, og så er det en enorm prosess, og det er en enorm ny næring.
Det som skjedde da motstanden økte og man begynte å stille spørsmål, og det skal man gjøre, om hvorvidt dette er klokt, er det riktig, at det ble jo oss ordførere som stod i fronten der da [smiler] og skulle på en måte forsvare det som Stortinget hadde bestemt. Det som føles urettferdig, hvis det er lov til å si det, det er kanskje lettere å snakke om det [smiler, kniser], er at man har handlet i god tro, og mange av oss som har stått i dette mener fremdeles at vi ville gjort det samme igjen [nikker].
Som med enhver annen industriutbygging, er det noen som føler at det ikke er rettferdig: Her er man overkjørt, her har man mistet noe. Det er forferdelig vanskelig å svare på om [Fosen-utbyggingen] er rettferdig eller ikke, og for hvem? Maja kan sikkert svare mye enklere på det, om det her er rettferdig eller ikke».
Stjern kan ikke på noen måte vedgå at vindkraftutbyggingen har vært urettferdig for de samiske reindriftsutøverne. Det eneste hun kan se, er at hun selv og andre ordførere har måttet stå i en storm. Først fikk de skryt. Så fikk de plutselig kjeft. Stjern opplever dette som urettferdig. Hun sier at de har handlet «i god tro», og skaper dermed et inntrykk av at de ikke visste bedre. Imidlertid har hun tidligere i dialogen vært tydelig på at de «gamblet ikke». Altså visste de hva de gjorde. Stjern har videre poengtert at hun ville valgt det samme i dag, med den kunnskapen som nå ligger på bordet.
Mot slutten av resonnementet forsøker Stjern å flytte fokuset bort fra Fosen-saken og over på industriutbygginger generelt. Det ville alltid være noen som «føler at det her er ikke rettferdig», og dermed kan man ikke ta hensyn til det.
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Jåma: «Nei. Det har ikke vært rettferdig i det hele tatt [spontan applaus fra publikum], og det er heller ikke rettferdig å bli overkjørt og usynliggjort. Når du snakker om vindkraftutbygging på Fosen, så må du nevne reindriften. I begynnelsen ble vi ikke nevnt i det hele tatt, verken av myndighetene, av ordføreren eller i media. Ingen plasser. Det har jeg kjent veldig mye på, denne usynliggjøringen, og denne urettferdigheten. Og nei, det er ikke rettferdig at reindriften gang på gang må gi fra seg arealer til andre interesser. Det er ikke rettferdig at reindriften og samenes stemme ikke kommer frem, og det er ikke rettferdig at vi må betale prisen for gjennomføringen av «det grønne skiftet». Det er ikke rettferdig at våre rettigheter bare står på et papir, men ikke blir respektert i virkeligheten [applaus fra publikum]».
Sandvik: «Så du føler at dere blir invitert i noen prosesser, men ikke lyttet til, at det har vært en slags skinnprosess?»
Jåma: «Skal man ha en dialog med reindriften, så må den være reell. Standpunktet må ikke være tatt på forhånd».
Sandvik: «Hva tenker du om det, Stjern?»
Stjern: «Jeg kjenner meg ikke igjen i det at man ikke har hatt med reindriften i prosessen. Jeg har vært i møter og jeg har hatt reindriften i kommunestyret. Min oppfatning er at reindriften har hatt mulighet til å bli tatt med. Man er sett og man er hørt, men det er ikke det samme som at man alltid får det som man ønsker [kirkeklokkene ringer i bakgrunnen]. Så jeg har en litt annen oppfatning av at man er, nå husker jeg ikke nøyaktig hva slags ord Maja brukte?»
Jåma: «Usynliggjort».
Stjern: «Usynliggjort. Jeg klarer ikke å se det, jeg, at man er usynliggjort i prosessen, som jeg kjenner til da, på Fosen».
Dette med usynliggjøring av samiske interesser og samiske stemmer er ikke noe som ligger langt framme i Stjerns bevissthet. Likevel går hun langt i å benekte usynliggjøringen. Når Stjern ikke husker «nøyaktig hva slags ord Maja brukte», og Jåma svarer henne at det var ordet «usynliggjort», blir det nesten parodisk. Dette er for øvrig eneste gang gjennom debatten at det er en direkte dialog mellom Stjern og Jåma.
Stjerns oppfatning er at Jåma-familien og de to andre reindriftsfamiliene på Fosen har blitt både sett og hørt. Imidlertid kan de ikke forvente å «alltid» få det som de ønsker, mener ordføreren. Dette er et historieløst utsagn som vitner om at Stjern ikke har tatt innover seg grovheten i overgrepene som den norske majoritetsbefolkningen har utsatt den samiske minoriteten for. Ordføreren tillater seg her å kommunisere til representanter for reindriften nesten som om de var bortskjemte barn.
Sandvik: «Du snakket litt om at dere følte dere alene, at det var ingen som snakket med dere og ingen som så protestene deres i starten. Det var kanskje en liten notis. Nå er vindkraftmotstanden langt fra noen notis. Vi ser jo her at blant dem som er i Kirkehagen, er det mange i gule trøyer som sier nei til vindkraft på Frøya, og der har det jo vært en opprivende debatt. Hva tenker du fremover nå som dette har blitt en sak som engasjerer mange flere enn tre samiske familier på Fosen?»
Jåma: «Det er godt å se at det har snudd. I begynnelsen handlet det om å snu opinionens syn på hvordan «det grønne skiftet» blir gjennomført i praksis. Jeg er glad for at det er flere og flere som innser at det å ofre natur ikke er noe godt klimatiltak. Det er jo galskap».
Sandvik: «Snart kommer lederen i TrønderEnergi og to rikspolitikere opp på scenen. Jåma, du skal få siste ord, med en konkret oppfordring til dem».
Jåma: «Jeg er interessert i å høre hvordan de mener urfolks rettigheter er ivaretatt i områder der det skjer vindkraftutbygging. Vi ønsker oss en garanti for vern av reindriftens arealer i utbyggingssaker. Jeg vil vite om de er villige til å endre på lovverket for å sikre dette».
Sandvik: «Takk for at dere kom, Vibeke Stjern og Maja Kristine Jåma».
Storheia på Fosen 11. juni 2020. Foto: Lars Husby
Er Åfjord-ordføreren representativ for Arbeiderpartiet i vindkraftsaken?
Arbeiderpartiet skriver på sin nettside at de «vil bygge ut vindkraft på steder der det er gode vindforhold, der naturhensyn blir ivaretatt og der det samtidig er lokal støtte til utbyggingen». I Åfjord kommune har utbyggingen lokal støtte. Flertallet i kommunestyret synes det er riktig ofre fjellene, selv om samiske reinbeiteområder går tapt. Når Vibeke Stjern ivrer for vindkraft, kan det handle om at Åfjord har hatt økonomisk gevinst i utbyggingsfasen, men det kan også handle om Arbeiderpartiets syn på vindkraft.
At Arbeiderpartiet ikke vil la hensynet til samiske interesser veie tyngre enn vindkraftutbyggernes interesser er godt dokumentert. 19. juni 2020 foreslo Une Bastholm (MDG) at Stortinget skulle be regjeringen trekke tilbake gitte vindkraftkonsesjoner som «er i konflikt med urfolks rettigheter slik de er definert i FNs urfolksdeklarasjon» (forslag nr. 3). Rødt og SV stemte for dette forslaget. Høyre, Krf, Fremskrittspartiet, Venstre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet (Ap) stemte imot (Stortinget, 2020). Både fra sentralt hold og lokalt har Ap-politikere stemt for vindkraft i reinbeiteområder, fra Fosen i sør til Varanger i nord.
Espen Barth Eide, Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann, har argumentert for vindkraftutbygging ved en rekke anledninger. Også Ap-leder Jonas Gahr Støre har markert seg som en aktiv pådriver. 28. januar 2021 stilte han følgende spørsmål til olje- og energiminister Tina Bru (Høyre): «Hva vil regjeringen gjøre for å sikre at Varanger kraft AS får beholde sin konsesjon for Raggovidda vindkraftpark i Berlevåg kommune, som forutsatt i begrunnelsen for utvidelsen av nettkapasiteten til Øst-Finnmark, slik at man kan sikre økt forsyningssikkerhet og tilgang på kraft til forbruksutviklingen i Øst-Finnmark i henhold til forutsetningene for Statnetts nettutbygging?» Her ser vi at Ap-lederen presser på for å bygge ut vindkraft, uten at «naturhensyn blir ivaretatt». Urbefolkningen blir fullstendig overkjørt og usynliggjort. Kanskje er Vibeke Stjern i Åfjord kommune først og fremst en ordfører som er lojal mot partiets toppledelse?
Christina fjeldavli 